Jeg setter pris på utfordringen, og det jeg oppfatter som utilgjengeligheten i dette bildet.
Mørket setter våre aktiviteter ut av spill, det representerer det vi engster oss for, selv om vi nattlig beveger oss inn og ut av det svarte, med stor grad av selvfølgelighet.
Stein kan være mørkets utfordrer.
Kaldt som stein - mørkt som døden.
Det er ikke godt å si hvem som går seirende ut av denne bataljen.
Begge to deler like mye av billedflaten, men mørket later til å være på offensiven ved ha penetrert steinens kroppslige areal på flere sårbare punkter.
Noe er i oppløsning her.
Så truet er organismen at hjertet har sett seg nødt til å evakuere og har søkt tilflukt i sin egen favn.
Vi får håpe at det er det rette stedet for den landflyktige, men ingen er vel helt selvtilstrekkelig.

Etter mine begreper er dette et bilde som stadig vinner seg ved nærmere bekjenskap.
Gjennomtenkt, fornyende og tilforlatelig, men egentlig også en pandoras eske.

Mystiske saker. En eller annen figur. I gips? Gjennomføringen er absolutt OK, uten at jeg lar meg engasjere helt.