Skogmarihånd
Skogsmarihånd er en vakker orkidé. Fargen på blomstene kan variere fra svært lys til dyp fiolett med mørke tegninger. Bladene kan være med uten flekker, gjerne større flekker enn hos Flekkmarihånd. Mange tar feil av disse og tror alle med flekkede blader er Flekkmarihånd.

Skogmarihånd finnes ofte på kambrosiluren, på myrer og skogsenger med næringsrik kalkholdig jord. Flekkmarihånd finnes helst på sure, næringsfattige myrer. Skogmarihånd kan bli ganske kraftig og opp til 60 cm høy. På skyggefulle, fuktige og næringsrike skogsenger, kan de opptre i et imponerende antall store, flotte eksemplarer, et syn verdt. Men det er alltid fint å støte på den når det står et mindre prangende eksemplar hist og her langs skogsstien.

Det latinske navnet, fuch-sii er avledet av Fuchs, som er navnet på en tysk botaniker.

‪Marihandslekta‬‬‬‬‬
Marihandslekta (Dactylorhiza) er en slekt av blomsterplanter i orkidéfamilien (Orchidaceae). Dette er den mest artsrike slekta av orkideer i Norge med ca. åtte taksa, litt avhengig av hvordan man avgrenser formene. Noen av artene er også blant de vanligste av orkideartene våre. Marihandplantene er ganske like av utseende: et antall blader (ofte med mørke flekker) fra basis, én stengel med en tett blomsterstand i toppen bestående av mange blomster og blomstene er ganske små, rosa til purpurfargete blomster med mørkere flekker og tegninger.
Navnet 'marihand' kommer av formen på plantenes rotknoller som er forgreina og kan minne om hender. Mange orkideer på våre breddegrader samler opplagsnæring i rotknollene og dette fører til at en marihandplante (f.eks.) har to rotknoller: Den rotknollen som bygges opp gjennom innværende sommer og rotknollen fra forrige sesong som ble brukt til å gi sesongens plante næring til årets vekst. Den nye knollen er lys og frisk og ble i folketro forbundet med Jomfru Marias hånd, fjorårets knoll er svart og innskrumpa og ble forbundet med Fandens hånd.
Pollinering
Marihandplantene produserer ikke nektar selv om de har nektarspore. De baserer seg på å lure til seg insekter som tolker fargesignalet blomstene innebærer som et signal om belønning (dvs. nektar). Denne strategien – narrepollinering ("deceptive pollination") – er svært utbredt i orkidefamilien; anslag på en tredel av artene er vanlig.
Taksonomi
Artsavgrensing i marihandslekta er problematisk og enkelte taksa som oppfattes som arter av noen forskere oppfattes av andre som underarter, f.eks. purpurmarihand. I tillegg kan de aller fleste artene hybridisere med andre marihandarter og i noen tilfelle også med arter fra andre orkideslekter, for eksempel Gymnadenia.
Nyere molekylære analyser av slektskap har vist at marihandslekta er nært beslektet beslekta med grønnkurleslekta og at hvis man ønsker monofyletiske slekter må grønnkurle (Coeloglossum) inkluderes i marihand (Dactylorhiza). Imidlertid gjør de store morofologiske forskjellene (blomsterfarge og -form) og det faktum at en slik sammenslått slekt pga. navnereglene, ville måtte endre navn til Coeloglossum, at de aller fleste forskere opprettholder de to slektene.
Nordvest-Europa har tilsynelatende den høyeste artsrikdommen innenfor slekten. En oversikt fra 2001 angir for eksempel hele ni endemiske arter på De britiske øyer. Dette kan skyldes at det meste av forskning på denne slekten har vært utført i Nordvest-Europa. Genetiske metoder antyder at diversiteten egentlig er høyere i Middelhavsområdet og Kaukasus
Medlemmene i slekten Orchis kalles også marihand. I eldre litteratur ble alle marihandartene regnet til Orchis, men artene med forgrenet rotknoll er nå flyttet til Dactylorhiza, slik at Orchis kun omfatter arter med rund rotknoll. Av og til blir navnet Dactylorchis brukt i stedet for Dactylorhiza.