Slik minnet om en lett sommerbris fester seg på kinnet,
satt hennes smil igjen i rommet.

Etter hun forsvant.

På gjensyn sa han.
Dagen før.

Tett inntil.
Hans hud mot hennes.
Så han kunne kjenne duften.

Med hendene forsiktig mot hennes sterke rygg.

Ville la øyeblikket vare.
Men ikke for lenge.

Som sagt: På gjensyn, sa han.
Med et smil som holdt hele veien ut døren.

Utallige år senere var Oda der fortsatt.

Når han smilte.
Bak lukkede øyne.

Hver dag.

Også den siste.