Dette var en artig situasjon fra i går formiddag. Junior på 5 var med som sporfinner, og var drillet i ikke å komme med utbrudd dersom vi så rådyr. Vi hadde ingen sjangse til å se annet enn hvite rådyrspeil, tenkte jeg.

Og det var riktig inntil denne karen dukket opp på lang avstand - på stø kurs langs en rådyrsti. Vi klemte oss ned i lyngen og ventet. Junior syntes ventinga tok lang tid, og da vi til slutt kikka opp hadde karen lagt seg til å hvile få meter rett ovenfor oss. Noen lyder fra oss, og så kom ørene, de små basthorna og øynene over kanten...

Det hele varte 7 sekunder før junior måtte gi et lite krigshyl og rådyret Arvid var forsvunnet.