En skål for den utskjelte hora,
en ditto for hver lasaron.
En skål for den lave på jorda
og de som har mistet all von.

En skål for hver hjelpeløs knarker
og de som lynol gjorde vrak.
De bor rundt i gater og parker
og har kun en himmel til tak.

En skål for de skakk-kjørte sjeler
som sjelden om glede fikk bud.
Det er for sin byrde de kneler
- ikke for Konge og Gud.

En skål for de utstøtte kropper
og de som kun ble et stort null.
En skål - nei, bedre jeg stopper
for nå er jeg drita meg full.


Bildet er fra 2005. Da fantes det kanskje fortsatt noen av de gamle lasaroner til nede ved "Ælva" (les Akerselva). De som ofte sovna etter en halv øl.
Ikke alle havnet uti det ufrivillig. Noen hadde også valgt det frivillig og hadde penger som f.eks. den sagnomsuste Lusefrans som daua kort tid etter å ha blitt tvangsreingjort.
Gamle Sollien som vanka på skomakerverkstedet til far min var heller ikke blakk, men hadde rett og slett valgt det frie liv om vi kan kalle det det.
Hans Aleksander Hansen, poet og lasaron var kanskje en av dem som ikke greide å komme seg ut av det. Mest kjent av diktene hans er kanskje
"En jævla dag"
som omhandler livet på "Jedern" dit de sendte hjemløse den gang der de fikk trille tåke som det ble sagt.
Noen har ytret om å opprette et slikt sted igjen. Håper det aldri blir noe av.
Da "De sju søstre" på Grunerløkka ble nedlagt ble jentene flytt til Ila pensjonat på Kiellands plass og jeg hadde dem gjerne rundt bilen min på Norolsenteret der jeg hadde parkeringsplass bak ei pølsebu.
Når det nærma seg slutten før ny utbetaling gikk det på rødsprit og de kom til meg og spurte om en femmer til ei flaske brus å blande med. Det fikk de for jeg synes det var for jævlig at de skulle drekke rødspriten bar.
Jeg husker spesielt ei som var litt eldre enn de andre. Hun snakket alltid om at hun gjerne skulle vært en tur tilbake il Arendal hvor hun var fra for å besøke sin mor før hun døde. Jeg tror ikke hun noen gang kom seg til Arendal.
Nå er jentene borte for lengst. Der det en gang var kolonialbutikk er det nå værested og knarken selges åpenlyst på gata ved Kiellands plass. Jeg vet det for jeg bor i blokka ved siden av Ila pensjonat.
De gamle lasaroner som hadde litt av hvert å fortelle om livets harde realiteter er historie. De fleste av dem var tilreisende fra småsteder hvor slike ble behandlet svært dårlig. I Oslo forsvant de liksom i mylderet.


http://WWW.pbase.com/kneppen