Denne er ikke lett å snike seg innpå og er vel en av di fuglene jeg vet om som er mest sky.

Enkeltbekkasin, fugleart i snipefamilien. Den vanligste av våre bekkasiner, en tanke mindre enn dobbeltbekkasin. Brunspraglet, men med nesten hvit underside. Hekker i myrlendt terreng over hele landet fra kysten og opp til fjellet. Har en vid eurasiatisk utbredelse og hekker over det meste av Nord- og Mellom-Europa, foruten gjennom Sibir til Kamtsjatka og Alautene. Hekkefugler i Afrika og på de amerikanske kontinenter ble tidligere regnet til denne arten, men anses nå som egne arter.

Om våren og forsommeren, ofte i tåket vær, høres enkeltbekkasinens fluktlek i skumringen og om natten; en eiendommelig, mekrende lyd som frembringes ved at de ytterste halefjærene settes i vibrasjon når den med mellomrom stuper ned gjennom lufta. Denne lyden har gitt den lokalnavn som mekregauk, rossegauk, myrbukk, skoddeføll, tåkehest, himmelhest m.fl. Når den sitter på bakken, har den en tikkende lyd som frembringes gjennom nebbet.

Plasserer reiret i en gresstue nær vann. De 4 lyst grågrønne eggene med små brune flekker ruges av hunnen i ca. 20 dager. Etter klekkingen fordeler foreldrene ungene mellom seg og vokter dem i snaue 3 uker før de blir flygedyktige. Norske fugler er trekkfugler som overvintrer i Vest- og Sørvest-Europa.