Oppholdet i Urjupinsk ble lengre enn forventet.
Jeg havnet dessverre ganske kraftig på kjøret, og vet den dag i dag ikke hvor mange dager jeg befant meg i rennesteinen.

Utslitt våknet jeg opp til en ubeskrivelig stank av sau og avføring inne i et nedslitt fjøs.
Over meg stod tre skjeggete menn, kun iført lange,løse dressbukser, skitne singletter og bukseseler. Ordet hallusinasjon svirret i hodet mitt, men mennene var virkelige nok.

Det viste seg nemlig det at de tre mennene som hadde forbarmet seg over meg, levde i et slags kollektiv der de hadde utviklet sin egen ''religion''.
(Dette var jo selvfølgelig strengt forbudt under kommunistregimet, så de tre led under kraftig paranoia og kunne bryte ut i ukontrollerte angstutbrudd når som helst.)

Religionen, som de kalte ''Sorsijld vuk'' (De høye herrer), kan beskrives i korte trekk som en blanding av den gode samaritan og selvforherligelse.

De spankulerte rundt i trange smug for å finne en alkoholisert stakkar som de kunne ''frelse''.
Den utvalgte ble fraktet inn i fjøsen og plassert på gulvet i fjøsens senter. Så tredde de tre mennene på seg stylter på en halv meter og stillte seg opp rundt den sovende synder.

''Sorsijld vuk moj da, Sorsijld vuk moj da!'' runget i rommet mens mennene pekte og ristet på hodet.
De tre mennene hisset hverandre opp og overgikk hverandre i nedverdigende beskrivelser av den sovende synderen.
Etter en god halvtime med skrik og skrål ble den utvalgte vasket og stelt, og de tre mennene sank sammen av utmattelse.

Filosofien i denne religionen var at for hver gang de tre forherliget seg selv, kom de et steg nærmere det endelige målet.
Hva det endelige målet var, ville ikke ''Sorsijld vuk'' ut med.

Bildet er tatt under en seanse der en stakkars finne fikk passet sitt påskrevet.