Kan jeg løse båndene uten å lage sår?<br>
Lagre minner uten å undres,var det ingenting verdt?<br>
Alt har sin tid sies det, Alt under himmelen, også nærhet?<br>
Er livets mange vennskap en evig renselse av sår og arr etter noe som var?<br>
Jeg spør meg selv, var det en drøm kun?<br>
Mange år i en slørete rosa verden
uten feste i virkeligheten?<br>
For hva? Hvorfor? For intet?<br>
For å høste noe jeg aldri mer vil tenke på?<br>
Smerten er større enn gleden av fortiden nå,<br>
Og hvordan forklarer jeg at det som var da, nå ikke finnes mer.<br>
at armer som gav så mye, ikke lenger er der,<br>
At noen jeg gav så mye ikke lenger behøver min tid, min kjærlighet.<br>
Minnene av det gode verker pinefullt,<br>
Alle bilder som må slettes, sløres, legges bort,<br>
Latteren er død, sangen er stilnet,<br>
Vil den noen gang bli borte, smerten?
Smerten over å miste en kjær venn,<br>
Vil elven til slutt bli tom for tårer? Og finnes det en frukt i et farvel?<br>
Mine øyne er sløret og kan ikke se,
Min tanke uklar,<br>
og mitt hjerte har for evig mistet den delen det gav bort en gang,<br>
Men vegen går videre,<br>
Gjennom en ørken med tidvise luftspeilinger med løfter som is i varm sol,<br>
Men jeg går der uten deg ved min side nå,<br>
Og tungen er tørr, ordene borte,<br>
Vegen delte seg som ventet,<br>
men et sted her inne fryktet jeg på dette,<br>
dagen jeg ble usynlig for alvor.<br>
Mon tro det var min feil? Hvor svek jeg?<br>
Sakte og ensom går jeg min veg,<br>
Vinden bringer med seg ord om takk
for det som var,<br>
Et farvel usagt av menneskemunn, blir borte i et sukk..<br>
Kanskje en dag kan jeg smile av det vi hadde,<br>
Av smilene, berøringen og felleskapet.<br>
Kanskje…