Verdens vakreste rose

Det var en gang en mektig dronning, i hagen hennes fantes de vakreste blomster for enhver årstid og fra alle verdens land, men især var det rosene hun elsket, og derfor hadde hun de forskjelligste sorter, helt fra den ville hekken med de epleduftende grønne bladene til Provences skjønneste rose, og de vokste oppover slottmurene, slynget seg seg rundt søylene og vinduskarmene, inn i gangene og bortover taket i alle salene. Og rosene vekslet duft, form og farge.

Men sorgen og bedrøvelsen bodde der inne. Dronningen lå på sotteseng, og legene kunngjorde at hun måtte dø.

Det er likevel en redning for henne! sa den viseste blant dem. Skaff henne verdens vakreste rose, den som er uttrykket for den høyeste og reneste kjærlighet. Får hun se den for sine øyne før de brister, da dør hun ikke.

Unge og gamle kom fra alle kanter med roser, de vakreste som blomstret i hver hage, men de rosene var det ikke. Fra kjærlighetens hage måtte blomsten komme. Men hvilken rose var det som var uttrykket for den høyeste, den reneste kjærlighet?

Og skaldene sang om verdens vakreste rose, og hver av dem nevnte sin. Det gikk bud vidt omkring i landet til hvert hjerte som slo i kjærlighet, det gikk bud til hver stand og hver alder.

Ingen har ennå nevnt blomsten, sa den vise mannen. Ingen har pekt på det sted hvor den skjøt frem i sin herlighet. Ikke er det rosene fra Romeo og Julies kiste eller fra Valborgs grav, enda de rosene alltid vil dufte gjennom sagn og sanger. Det er ikke rosene som skyter frem fra Winkelrieds blodige lanser, fra blodet som hellig veller frem fra heltens bryst i døden for fedrelandet, enda ingen død er søtere, ingen rose rødere enn det blodet som flyter da. Heller ikke er det den vidunderlige blomsten som mannen gir hele sitt liv for å få pleie, gjennom år og dag, i lange, søvnløse netter, i den ensomme stuen - vitenskapens magiske rose!

Jeg vet hvor den blomstrer, sa en lykkelig mor som kom frem til dronningens sykeleie med det lille barnet sitt. Jeg vet hvor verdens vakreste rose finnes! Den rosen som er uttrykket for den høyeste og reneste kjærlighet. Den blomstrer på de blussende kinnene til det søte barnet mitt når det styrket av søvnen slår øynene opp og ler mot meg med hele sin kjærlighet!

Jo, det er en vakker rose, men det finnes èn som er vakrere! sa den vise.

Ja mye skjønnere! sa en av kvinnene. Jeg har sett den, en mer opphøyet hellig rose blomstrer ikke, men den var blek, som terosens blader. På dronningens kinn så jeg den. Hun hadde tatt av seg den kongelige kronen og gikk selv i den lange, sorgfylte natten med det syke barnet sitt, gråt over det, kysset det og ba en bønn til Gud for det, som en mor ber i angstens time!

Hellig og vindnderlig i sin makt er sorgens hvite rose, men den er det likevel ikke!

Nei, verdens vakreste rose så jeg foran Herrens alter! sa den fromme biskopen. Jeg så den lyse som om en engels åsyn hadde vist seg for den. De unge pikene gikk til nattverdens bord, fornyet sin dåpspakt, og det blusset roser og det bleknet roser på de friske kinnene. En ung pike stod der. Hun så med hele sjelens fulle renhet og kjærlighet opp mot sin Gud. Det var uttrykket for den renseste og høyeste kjærlighet!

Velsignet være den! sa den vise mannen, men ingen av dere har ennå nevnt verdens vakreste rose.

Da kom det et barn inn i stuen, dronningens lille sønn. Han hadde tårer i øynene og på kinnene, og han bar på en stor, oppslått bok med bind av fløyel og med store sølvspenner på. Mor! sa den lille gutten. Hør hva jeg har lest! Og barnet satte seg ved sengen og leste i boken om ham som ga av seg selv hen i korsets død for å frelse menneskene, selv de ufødte slekter. Større kjærlighet finnes ikke!

Og det gikk et rosenskjær over dronningens kinn, øynene ble store, så klare, for hun så at verdens vakreste rose løftet seg fra bokens sider, bildet av den sprang frem fra Kristi blod på korsets tre.

Jeg ser den ! sa hun. Aldri dør den som ser denne rosen, den vakreste på jorden.


(skrevet av Hans Christian Andersen, 1805-1875.)


Vakker og ren er din rose,med sine skjønnhetsflekker...
Rosen - den vakreste av alle...

Sissel

Nydelig rose Jostein, flotte farger her som er behagelig og se på. Klart og fint bilde som jeg liker godt. Roser er en fin blomst. Hilsen Tony..

Hei
Dette var overveldende Sissel
Du verden for en vakker fortelling om verdens vakkreste rose
Veldig interessant lesning
Dette satte jeg virkelig pris på fra "rosedronningen selv"
Takk også til Tony
Hyggelig
Jostein

Henger meg på og gir deg en Rosnde omtale av bildet:-)

Hei
Takker så hjertelig for den "rosende" omtalen
Jostein

Bare nydelig å se dette. Mykt og behagelig lys. Her var det faktisk noe å tenke på. Fin tekst du satte til. Godt levert. Mvh Trygve

Hei
Takker Trygve
Veldig fin tilbakemelding du har
Jostein

Flott bilde av rosen.
Som kvinnen denne.! Vakker med sine runde former,avdempet i fargene myk og bedagelig.
Alle aldre har sin sjarm, Det er med rosen som med kvinnen.

Geir

Hei
Så flott sagt og formulert Geir
Kvinnen og rosen var en fin sammenligning
At alle aldre har sin sjarm er jeg fullstendig enig i
Jostein

Her er det visst bare noen skjønnhetsflekker i det ytre skallet, men inni er rosen like fin. Og slik er det jo. ;)
Nydelig bilde i sarte og flotte farge. :))

Hei
Det var en kjempeflott kommentar Berit
Jo, rosens hjerte er like helt, og banker fremdeles
Den indre skjønnheten er nok fortsatt intakt
Jostein

Et uvant bilde fra deg.
Du burde forsette med fotografisk poesi.

Hei
Du verden Carsten!
Det var hyggelig å høre
Jostein