En impulstur til Lofoten, og kjørte i over tre timer der den minste forsinkelse kunne ført til at turen nesten var bortkastet..;)! Men rakk, såvidt det var, solnedgangen ved Unstad. Når jeg kom var det et titalls fotografer der, har en mistanke om at jeg var en av ytterst få norske. Mens jeg konsentrerte meg om å fotografere, oppdaget jeg ikke at jeg etterhvert var helt alene på stranden.. Det var blitt mørkt, men fremdeles lys i horisonten, slik særlig de to siste bildene i denne serien viser. De to bildene er svært like, og jeg er i tvil om hvilket jeg liker best; det med litt "fart" rundt steinen i forgrunnen, eller det med vannet som ligger rolig rundt steinen men "fart" i havet ellers.. Å fotografere på Unstad er en spesiell opplevelse, man setter ned stativet på "trygg" grunn med havet laaaangt unna, men så kommer det enorme dønninger, ikke store nok til å rive over kameraet (selv om man må være forberedt på det også..!), og idet vannet trekker seg tilbake er det som om man mister fotfestet og svever utover mot horisonten selv. Denne kvelden var det ekstra spesielt, hundrevis for ikke å si tusenvis, av fugler som svevde i horisonten, senere leste jeg på nettet at det skyldtes at de enorme bølgene hadde skylt store mengder fisk på land..;)!!