Det er åpenbart at Lumix G1 er et reelt alternativ også for dem som ønsker seg et kompakt systemkamera, og det kan være en naturlig oppgradering hvis man er i ferd med å vokse fra de fotografiske begrensningene i et kompaktkamera eller en superzoom. Det er derfor naturlig å vurdere om G1 kan konkurrere på lik linje med det rikholdige utvalget av tradisjonelle DSLR fra mer etablerte fabrikkanter som allerede finnes.

G1 har en veldig fleksibel LCD-skjerm som kan brettes ut og dreies. I forhold til mange andre DSLR har kameraet en god funksjonalitet. LCD-skjermen er ikke like gnistrende god som på de siste, dyreste DSLR-modellene fra Nikon og Canon, men den er veldig bra i forhold til mange kompaktkamera som sliter med dårlige kontraster.

Standardobjektivet har imidlertid litt for dårlig lysstyrke, litt for sedat rekkevidde og litt for spak vidvinkel til at det klarer å skille seg ut fra andre DSLR-system. Kombinasjonen liten brikkestørrelse og dårlig lysstyrke betyr at man jobber med relativt stor dybdeskarphet, også på objektivets lengste brennvidde. Kameraet gir derfor begrenset manuell fokuskontroll, noe som kanskje ikke er så viktig for mange av dem som kommer til å velge denne modellen, men likevel en mangel viktig nok til å nevnes.
Kombinasjonen god optikk og mange piksler er et godt utgangspunkt for god detaljoppløsning. På lav ISO har kameraet både et flott toneforløp og en fremragende detaljoppløsning. Som bildeksemplene på denne siden viser så er det også fullt mulig å få flotte resultater på ISO1600.

Selve bildebrikken som sitter i G1 er på 13.0 x 17.3 mm, altså den samme fysiske størrelsen som sitter i Four Third fra Olympus. Følsomheten går til imponerende ISO3200. Denne følsomheten har imidlertid en noe nedsatt dynamikk og er mer egnet til bruk i situasjonene der et bilde med noe støy og tendens til gjengrodde skygger er bedre enn ingen bilde. Til kritiske opptak der god kvalitet er påkrevd anser jeg ISO1600-2000 å være det maksimale med dette kameraet.

Kameraet har dessverre en noe begrenset eksponeringstoleranse i høylysene på så høy følsomhet i forhold til andre DSLR, noe som gjør at man skal vokte histogrammet nøye slik at høylysene ikke brenner ut. Mulighetene for støykontroll ved å eksponere lyst er dermed litt mindre enn kamera med samme pikselantall men større brikkeformat, noe som alt i alt krever en nøyaktig eksponering.

Kameraet er således ikke av de beste i DSLR-klassen på høy ISO, noe som gjør at man uvegerlig får støy hvis man undereksponerer. Kameraet har også en relativt svak detaljoppløsning i de mørkeste skyggene og har samlet sett små toleranser på høy ISO.

14-45mm f/3,5-5,6 VR gir imidlertid mange fotografiske muligheter for en rimelig penge og det er et greit valg hvis man fotograferer i godt lys. Bildebrikken har imidlertid et så stort bildemessig potensial at en investering i mer lyssterk optikk vil kunne utvide de fotografiske mulighetene på flere måter. Dessuten vil bruk av mer lyssterk optikk forbedre søkerbildet ved at forsterkningen av signalet kan reduseres og noe av støyen elimineres. På det viset kan man konkludere med at også søkerbildet i kamera med videosøker vil nyte godt av at man bruker lyssterke objektiver.
G1 sine menyer er oversiktelige og brukervennlige. Ved å trykke displayknappen vises all info om innstillinger. Trykker man Meny så kan de aller fleste justeringer (når man får litt trening) gjøres med øyet til søkeren, noe jeg synes er veldig bra og som oppveier delvis for den trange betjeningen forøvrig.

I forhold til DSLR har Lumix G1 en svært kompakt størrelse og lav vekt. Alt på kameraet er lite og kompakt. Dessverre har det også fått svært beskjedne og (for det meste) alt for små knapper. Når knapper og hjul i tillegg til den minimale fysiske utførelsen er trangt plassert, synes jeg betjeningen blir knotete, unøyaktig og tilfeldig. Selv ved siden av et såpass beskjedent kamera som Canon 400D virker G1 svært lite og kameraet er dermed anonymt i bruk og svært lett å holde i hånden.

Kameraet er (i hvert fall for meg og mine hender) litt knotete å holde på grunn av den minimale størrelsen og av og til føles det så lite og lett at det nesten virker litt ustabilt. Så på tross av rikholdige innstillingsmuligheter synes jeg at en mer tradisjonelt utformet DSLR er en bedre løsning, rent betjeningsmessig, fordi layout da er bedre tilpasset normale hender, knapper er større og har bedre plassering. Men det er jo godt mulig at G1 ligger bedre i litt vevrere hender enn mine, selv om også min datter ved første øyesyn syntes det var litt uvant å betjene.
Søkerbildet er forbausende stort til å være i et så lite kamera. Faktisk så er søkerbildet like stort som i et speilreflekskamera med 24x36mm opptaksformat. Dette er mulig fordi man gjennom okularet ser inn på en liten LCD-skjerm (ofte kalt videosøker). På denne måten kan søkerbildets størrelse konstrueres uavhengig av bildebikkens størrelse. Fordi prismehuset og mattskiven er erstattet av en videosøker er forstørrelsesgraden i søkeren på imponerende 1,4x ved bruk av objektivet på 50mm. Likevel synes jeg det er vanskelig å se presist hvor fokusplanet er plassert i LCD-søkeren, spesielt i lite lys.

Bortsett fra størrelsen er søkeren en overraskende stor nedtur. Den elektroniske søkeren kan rett og slett ikke måle seg med en optisk søker, noe det er flere grunner til. Fordi søkeren består av et begrenset antall bildepunkter er den allerede i utgangspunktet mer kornet enn en optisk søker.

En ting jeg legger spesielt merke til er at objektivets lysstyrke ikke påvirker selve lysstyrken i LCD-søkeren (slik man er vant med fra konvensjonelle SLR) fordi manglende lysstyrke kompenseres elektronisk slik at søkeren er like lys, uavhengig av objektivets lysstyrke. Men søkerbildet går fort i metning i høylysene og detaljene gror forbausende raskt sammen til en kompakt mørk flate i skyggene. Selv et overskyet motiv som i utgangspunktet har mykt lys og små kontraster får unaturlig høye kontraster i denne søkeren slik at det er vanskelig å skimte detaljer i skyggene.

LCD-søkeren er faktisk overraskende kornete med vanskelige kontraster i forhold til en konvensjonell prismesøker. Begge deler forverres etter hvert som lyset i omgivelsene blir dårligere og signalet fra bildebrikken til søkeren må forsterkes mer. Når lyset reduseres får søkeren ytterligere redusert kvalitet, noe som antakelig skjer fordi oppdateringshastigheten går ned og fordi lyssignalet forsterkes. Etter hvert som lyset svinner, flimrer søkerbildet mer og mer påtakelig og får mer og mer støy. Etter hvert fremtrer denne støyen nesten som et TV uten signal slik at detaljer både i høylysene og i skyggene i søkerbildet hviske ut.

I tillegg endres lysstyrken i søkeren i forhold til valgt eksponeringskompensasjon. Søkeren blir derfor mørkere når man minuskompenserer og lysere når man plusskompenserer. Om dette oppfattes som en god eller dårlig ting er antakelig indivduelt men for meg krever det litt tilvenning.

Søkeren påvirkes også med hvitbalansen satt til auto. Fargene i søkeren endres nemlig hvis lyskilden endres eller hvis hovedinnslaget av en bestemt dominerende farge endres ved endret motivutsnitt. I forhold til søkeren i Canon 350D (som er kjent for å være både liten og mørk) synes jeg detaljer og kontraster er til dels svært dårlige. Så på tross av at G1 har et betydelig større søkerbilde foretrekker jeg personlig (egentlig ganske uventet) en liten optiske søker á la Canon 350D , ikke minst i mørke omgivelser, fremfor den relativt store videosøkeren i G1.

I forhold til tradisjonelle speilrefleksløsninger er Lumix G1 forbløffende lite, lett og kompakt. Men sant og si så tror jeg at mange av dem som er klar for å bruke 6-7-8-9000,- på et systemkamera vil vurdere flere ting enn størrelse og vekt. Det skal derfor bli spennende å følge med på i hvilken grad G1 klarer å spise seg inn i dagens DSLR-marked.