Olympus har allerede markedets minste DSLR i E-400/500/600-serien. Det er kanskje ikke til å forundres over at E-30 er en god del større. At E-30 har fått en fysisk størrelse tilnærmet lik Canons 5D (som har en brikke, et speil og et pentaprisme som er betydelig større) sier meg at produsentene anser dette som en funksjonsriktig kamerastørrelse for å få plass til alle knappene, hjulene og LCD-skjermen.
Kit-objektivet har en gledelig god lysstyrke på f/2,8-3,5 men med den ulempe at dette gjør det relativt stort, spesielt på lengste brennvidde. Kit-objektivet har imidlertid også en svært god nærgrense, noe som gjør at det er gøy å gå i universitetets botaniske hage i Bergen og fotografere.
Søkeren er tross alt det viktigste brukergrensesnittet mellom fotograf og motiv og personlig synes jeg Olympus burde hatt vett til å bruke samme søker i E-30 som i E-3. Det hadde muligens betydd et litt større prismehus og noen få gram ekstra vekt men det hadde gitt E-30 en enda bedre posisjon i forhold til sine mest arge konkurrenter.
Jeg regner med at det er mange som vil være begeistret for den dreibare LCD-skjermen. Den kan dreies i de fleste vinkler, noe som gir en utvidet fleksibilitet i enkelte situasjoner i forhold til å bruke den optiske søkeren. Men på tross av mine innvendinger til søkerens størrelse, foretrekker jeg å bruke den fremfor LCD-skjermen når jeg fotograferer. LCD-skjermen forblir derfor sammenklappet og avskrudd det meste av tiden.
Når en innstilling velges og justeres, skrus øvrige verdier av i søkeren slik at den verdien man justerer trer tydelig frem. Dette er forbildelig. Justerer man inn ISO-verdiene ISO2500 og ISO3200 så blinker tallverdiene dessuten i søkeren, antakelig en påminnelse om at dette er verdier man skal være forsiktig med å bruke.
Kamerahuset har bildestabilisering innebygget. Olympus oppgir at den har en effekt tilsvarende 5EV. Det betyr at man f.eks. kan bruke en lukkertid som er 5 trinn (2x2x2x2x2=32 ganger) lengre enn det som man vanligvis har som lengste verdi og likevel få opptak uten bevegelsesuskarphet fordi man er skjelven på hendene.
5 trinn høres jo imponerende ut, det store spørsmålet er i forhold til hvilket utgangspunkt. Derfor har jeg gjort en del opptak for å finne dette ut.
Den tradisjonelle tommelfingerregelen sier at man skal klare å holde kameraet i ro hvis man bruker en lukkerhastighet som har den inverse verdien av brennvidden når man bruker et kamera med 24x36mm format. Denne regelen er grei når man bruker film, og den sier i korthet at med et objektiv på 50mm så er 1/50 den lengste lukkertiden man bør bruke for å unngå bevegelsesuskarphet. Denne regelen bør imidlertid dobles når man bruker et digitalkamera både pga. den høye oppløsningen og fordi opptaket skal tåle at vi stirrer på bildet i 100%-visning på skjermen.
Mitt personlige utgangspunkt for lengste lukkertid når jeg bruker Canon 5D (som har en 12,8 Mp 24x36mm bildebrikke) sammen med 50mm er altså 1/100 sek. Det er grensen for at jeg får flere skarpe enn uskarpe bilder.
Jeg må innrømme at jeg er svært skeptisk til fabrikkoppgitte ytelser, men da jeg studerte opptakene fikk jeg en overraskelse. Opptakene var gjennomgående akseptabelt skarpe ved 100%-visning, selv ved 1/15 sek, noe jeg synes er meget imponerende. Det jeg har problemer med når jeg bruker IS er å vente det halve sekundet fra jeg halvveis berører utløseren (slik at bildestabiliseringen får aktivert seg) til jeg tar bildet. Kombinasjonen utålmodighet og langsomme lukkerhastigheter kan nemlig bety flere uskarpe opptak enn det man normalt får uten IS. Men med trening, konsentrasjon og selvbeherskelse er IS i kamerahuset et fantastisk redskap som i seg selv gir Olympus E-30 en spesiell attraksjon i forhold til hus uten innebygd IS.