Mer enn 12Mp pakket sammen på en 4/3-brikke betyr at pikseltettheten er svært høy. Jeg var derfor spent på hvor E-30 klarer å plassere seg i den harde konkurransen fra andre DSLR med redusert brikkestørrelse. Derfor passet det bra å ta med kameraet bryggelangs i kveldsolen for å teste høylys- og ISO-egenskaper.
Robåtmotivet over er krevende pga. lav, skarp ettermiddagssol, noe som gir både lyse reflekssoner og mørke skygger og et motiv med et stort dynamisk spenn. Avveiningen her er selvfølgelig om jeg skal beholde tegningene i skyggene men la høylysene blåse helt ut eller om jeg skal bevare tegningene i høylysene men få gjengrodde og umedgjørlige skygger. Jeg tar derfor flere serier der jeg gir opptakene ulik kompensasjon (bracketing) slik at jeg har mulighet til å velge blant begge strategiene.
De tre 100%-utsnittene over viser at E-30 er tunet slik at det har en generøs toleranse i høylysene. Dette betyr at de utbrente områdene gradvis går i metning, selv om det er tegn på artefakter i overgangssonene. Her er det -1,3EV-utsnittet som ser best ut, men når jeg vurderer toneforløpet for hele bildet er det -0,7EV-opptaket som har den beste balansen.
Enkelte ganger er det riktig å la høylysene brenne ut for å bevare et godt toneforløp i resten av bildet og dermed er E-30 sine gode egenskaper i høylysene rett og slett noe som kommer godt med når jeg ønsker å bevare detaljene i skyggene.
Motivet over er først plusskompensert så mye som 1,3EV, deretter er det kontrajustert med samme verdi i RAW-fremkalleren. Dette gjør at skyggene rent digitalt har gode verdier og ved å lysne skyggene (f.eks. ved bruk av Fill Light-sliden i for eksempel Lightroom ), er det mulig å få frem detaljer og toneforløp i skyggene som med en "normal" eksponering vil være vesentlig vanskeligere.
Denne fremgangsmåten er spesielt effektiv for å kunne holde støy på et minimum men også for å beholde detaljene i skyggene, også på høy ISO.
100%-utsnittet til venstre er en 0EV-eksponering fremkalt på normalt vis. Det har en god balanse mellom høylys og skygger men detaljoppløsningen i skyggene er ganske grov. Utsnittet i midten er hentet fra et +1,3EV-opptak etter at det er kontrajustert i RAW-fremkalleren. Her kan vi se at høylysene er fint plassert men at skyggene virker for mørke. Fordi RAW-opptaket faktisk har lyse skygger som inneholder mye digitalinfo fungerer det spesielt godt å bruke Fill-Light-slideren. Da blir skyggene lysere og vi kan se at detaljene er mer finmasket og presise i skyggene.
E-30 gir flotte resultat og meget god detaljoppløsning på lav ISO. Dette endrer seg etter hvert som følsomheten justeres. Den filtekniske reduksjonen skjer først og fremst ved at kantskarphet blir dårligere, detaljene i de mørke skyggene viskes gradvis ut og opptaket mister en del dynamikk slik at kontrastene blir mindre. Støy holdes forbausende godt under kontroll men dette går altså på bekostning av andre mer vesentlige ting.
Høy ISO er på moten for tiden og derfor er det naturlig å la E-30 få kjørt seg litt på de høyeste ISO-verdiene. De 3 100%-utsnittene over viser hvordan kornstrukturen endrer seg når ISO-verdien økes. ISO800-opptaket må kunne kalles noe nær silkemykt. Men også ISO1600-opptaket har støyen under kontroll, dog med mer enn en antydning til redusert kantskarphet. Heller ikke ISO3200-opptaket har særlig mye støy, hastigheten tatt i betraktning. Men her er toneforløpet i skyggene merkbart dårligere og detaljoppløsningen vesentlig redusert.
Disse vurderingene er enda tydeligere i de tre utsnittene under.
Ved første øyekast er det altså relativt lite synlig støy på høy ISO. Ved nærmere øyesyn er det imidlertid tydelig at det er foretatt en form for støyreduksjon i kameraet, antakelig allerede på RAW-nivå, noe som gir seg utslag i dårlige kontraster, reduserte farger og nedsatt detaljoppløsning. Så selv om synlig støy er moderat, reduseres toneforløpet i betydelig grad i skyggepartiene ved høy ISO, noe som gjør at evnen til å vise mørke detaljer er nedsatt ved ISO1600 og kraftig redusert ved ISO3200. I tillegg reduseres kantskarpheten ved høy ISO, noe som medfører at mikrodetaljer viskes ut og forsvinner på høyeste følsomhet.
E-30 liker derfor å bli eksponert så lyst som mulig, noe som gir en merkbar forbedring av skyggene.
De fem utsnittene over er lysmengdemessig likeverdige men eksponeringsteknisk er de ulike. Opptakene har ulik ISO og ulik kompensering og har derfor ulikt plassert histogram i opptaksøyeblikket. Opptakene er imidlertid kontrajustert i RAW-fremkalleren slik at de visuelt fremstår med samme toneforløp og tilnærmet identisk histogram etter justeringene. Denne eksponeringsrekken hjelper meg å vurdere i hvilken grad opptaket svekkes ved økende ISO-verdi.
Som vi ser så fremstår nå ISO3200 med vesentlig bedre kvaliteter enn når samme følsomhet brukes uten kompensasjon. Toneforløpet er mye bedre, spesielt i skyggene og selv om man kan ane en viss korning er skyggedetaljene og kantskarpheten tilfredsstillende og fullt ut brukbar.
Dette viser at dersom man ønsker å bruke de høyeste ISO-verdiene på E-30 bør man eksponere så lyst som mulig. En kompensasjonsforskjell på 0,7EV kan nemlig bety en betydelig filteknisk forbedring så lenge man har høylysene under oppsikt.
Som eksemplene over har vist så må man kunne si at E-30 har enkelte filtekniske begrensninger på høy ISO. Men jeg har lyst å vise at dersom man gir E-30 nok lys så kan det gi svært gode resultater. Bildet over viser to ganske ulike sort/hvitt-fremkallinger av samme opptak.
Fremkallingen til venstre har et tydelig High-Key-uttrykk der det er viktig at toneforløpet i de lyse mellomtonene er gode. Fordi store deler av bildet er gjort lysere i fremkallingsprosessen vil også ev. støy ha blitt mer synlig.
Fremkallingen til høyre er mye tyngre og mørkere. Da har det stor betydning at toneforløpet i de mørke partiene er godt nok til å gjengi den fine strukturen og de små nyansene i skyggene.
Ønsker man fint graderte gråtoner er det viktig at opptaket har en jevn og glatt kornstruktur. I dette ISO400-opptaket viser E-30 seg frem fra sin beste side og avslører at det har fremragende toneforløp både i de lyse og de mørke tonene når ISO-verdiene ikke er for høye.
Ved fremkalling til sort/hvitt er en av de store fordelene med det digitale opptaket at man kan gjøre toneforskyvninger basert på farger. Bildet over viser 2 diamentralt ulike fremkallinger av samme opptak. Motivet er gule blomster mot grønne blader og fargeteknisk ligger gult og grønt ganske tett og ved en enkel "convert to greyscale"-fremkalling fremstår grønt og gult som nesten like gråtoner. Likevel er det mulig å separere grønt fra gult på en overraskende dramatisk måte.
Til venstre er grønt gjort vesentlig mørkere mens gult er løftet helt opp i høylysene. Teksturen i de grønne bladene trer tydelig frem mens de gule blomstene nærmest virker selvlysende og jeg får et inntrykk av at de lyse blomstene svever over en tung tekstur.
Til høyre har jeg gjort det motsatte. Dermed endres bildets karakter seg totalt og jeg får en ganske annen opplevelse av forholdet mellom blomstene og bladene.
Begge disse fremkallingene er i overkant dramatiske og hvis jeg ser nøye etter er kornstrukturen i ferd med å bli synlig. Hensikten er imidlertid å vise både at man har noen utrolig spennende sort/hvitt-muligheter når man fotograferer digitalt og at E-30 takler til dels hensynsløse justeringer forbausende bra rundt ISO400.
Til slutt tar jeg med en sort/hvitt-fremkalling der alle gråtonene er eliminert slik at bildet består av enten sort, mellomgrått eller hvitt. Dette gjøres ved at kontraster, sortpunkt og farger dras enten til maksimum eller minimum, noe som vil radbrekke et opptak med filtekniske skavanker. Igjen viser E-30 at det klarer denne utfordringen med glans og det er ikke antydning til uønsket korning.
Dersom man har behov for å bruke kameraet i svært lite lys og på ekstreme ISO-verdier finnes det bedre løsninger enn E-30. Men opp til og med ISO800 synes jeg E-30 har en fremragende filteknisk kvalitet både når det gjelder høylystoleranser, dynamikk, detaljoppløsning, generelt toneforløp, fargeintensitet og kantskarphet.
