Et av de mest imponerende aspektene med introduksjonen av OM-systemet er at Olympus samtidig med OM-1 lanserer 29 objektiver i en helt nyutviklet serie, designet for den ekstra store bajonettfatningen. Det spesielle er at alle objektivene er bemerkelsesverdig kompakte sammenlignet med andre merker. Fordi objektivene er helt manuelle, og fordi all overføring mellom kamerakroppen og objektivet skjer mekanisk, er det hverken elektromotor eller elektronikk i objektivene. Dette gjør også at de fremstår som solide.

Olympus er etter hvert blitt viden kjent for sin gode Zuiko-optikk og det er vel kun Leica som har et bedre rykte når det gjelder optisk ytelse for objektiver som dekker 24x36mm-format. OM-systemet har et formidabelt utvalg av faste objektiver og over vises et utvalg fra 24mm til 100mm. Vidvinkelutvalget er kanskje det mest imponerende, ikke minst sett i forhold til det som i dag tilbys, og Zuiko-serien har i glansperioden det største utvalget av f/2,0-objektiver av alle kameramerker eller kamerasystemer overhode. Dette inkluderte også makroobjektiver og faste teleobjektiver.

Alle Zuiko-objektivene er utformet ut fra samme lest og det er derfor lett å gå fra det ene objektivet til det neste fordi betjening og "feel" er nøyaktig den samme. Ytterst på objektivet er det en ring med markerte riller for godt grep. Denne ringen har påskrift for blendertrinn og med denne kan jeg velge ønsket blender. Denne ringen har markert motstand, men tydelige knepp for hver verdi.

Objektivene har også en bred fokuseringsring med et dypt mønster for eksepsjonelt godt og presist grep. Fra nærgrensen til uendelig må denne ringen for enkelte av objektivene dreies opp mot 180 grader, noe som gir en uvanlig presis kontroll med fokus. I samspill med splittbildet gir dette en uovertruffen måte å plassere og kontrollere skarphetsplanet på. Selv på relativt lange motivavstander ser jeg presist hvor fokus havner og på kortere avstander har jeg en kontroll som antakelig er mindre enn en centimeter, selv med relativt korte brennvidder.

OM-systemet har en lukkerhastighetsring rundt bajonettfatningen. På alle OM-objektivene er det en blenderring. Retningen på disse er designet slik at når jeg justerer blenderen ett trinn den ene veien og deretter stiller lukkeren ett trinn samme vei, så har jeg i behold opprinnelig eksponeringsverdi. Gjennomtenkt, effektivt og elegant ... ikke sant?

Selv om Zuiko-objektivene kun har klikk for hele blendertrinn, er det mulig å fintune eksponeringsinnstillinger ved å sette blenderringen midt mellom to hele blendere. Det er imidlertid kun mulig å velge lukkerhastigheter i hele trinn. I de modellene som har TTL OTF-lysmåling (som f.eks. OM2) besørges eksponeringen likevel innefor en toleranse på 1/1000 sek. Olympus-systemet imponerer i alle situasjoner.

OM-serien har en litt utradisjonell tilnærming til hvordan objektivene graderes. Ulikt andre produsenter som ofte har en rimelig, lyssvak serie og en dyr, mer kapabel utgave er alle Olympus sine OM-objektiver laget etter samme høye standard. Differensieringen blir ganske enkelt gjort ved at lysstyrken er ulik.

Dybdeskarphetkontrollen er bygget inn i objektivene og aktiveres med en liten knapp på undersiden til høyre. Ved å trykke inn denne knappen lukkes blenderlamellene til valgt blender og dybdeskarpheten kan sees direkte i søkeren. Et stort antall av objektivene under 200mm har filterdiameter på beskjedne Ø=49mm, de øvrige (med ett unntak) har Ø=55mm.
Zuiko 24/2,0 er verdens første 24mm med så rask blender som f/2,0. Det har noe Olympus kaller Automatic Close Focus Corretion (flytende linseelementgruppe) som gjør at oppløsningen holder seg jevn også når jeg fokuserer på korte avstander. På tross av den høye lysstyrken er det kun 48mm langt og veier bare 275mm. Det bruker filter med diameter Ø=55mm og har en imponerende nærgrense på kun 0,25m.

Zuiko 24/2,8 er kun 31mm langt, veier 185g, bruker filter med diameter Ø=49mm og har samme imponerende nærgrense på 0,25m. Også dette objektivet har god skarphet og fordi Olympus var opptatt av at vidvinklene skulle ha minimal flare har det høy kontrast.

Det som er så fascinerende er den utrolig kompakte størrelsen på disse vidvinklene. Selv om de har sine optiske begrensninger hvis de brukes på full åpning, har de likevel så pass god lysstyrke at de har en utrolig fleksibel anvendelse. Og med sin beskjedne vekt er de bokstavelig talt lette å ha med i bagen.
Zuiko 28/2 har en retrofokuskonstruksjon (en form for omvendt tele-konstruksjon som muliggjør integrering av ekstra linseelementer) for å reduserer fortegning og lineær aberrasjon, men fremdeles innefor et bemerkelsesverdig kompakt ytre. Objektivet har samme Automatic Close Focus Corretion (flytende linseelementgruppe) som 24/2,0, noe som sikrer god oppløsning, også på korte avstander. Filterdiameter på Ø=55mm, noe som er vanlig størrelse for mange av Olympus sine lyssterke objektiver.

Også Zuiko 28/2,8 har en retrofokuskonstruksjon og noen av linseelementene er dessuten gitt en spesiell sliping for å redusere flare. Objektivet er derfor kjent for fremragende oppløsning, gode kontraster og flott fargegjengivelse. Med sin eksepsjonelt kompakte størrelse på kun 32mm og med en minimal vekt på 170g er det spesielt egnet for reising. Dette objektivet erstatter det litt eldre Zuiko 28/3,5. Disse to objektivene har omtrent samme fysiske mål, omtrent samme vekt og omtrent samme optiske prestasjoner.
Zuiko 35/2,0 er det mest kompakte objektivet i sin klasse (den raske blenderen tatt i betraktning). Det har både flott oppløsning, overkommelig vignettering på åpen blender og minimal fortegning og for mange (undertegnede inkludert) er 35mm den ultimate "velg-kun-ett-objektiv"-brennvidden.

Zuiko 35/2,8 er kjent for god oppløsning, flott skarphet, liten grad av abberasjon og minimalt med flare. Det er dessuten merkbart mindre og betydelig rimeligere enn 35/2,0. Dette gjør det til et svært populært objektiv i OM-leiren, ikke minst fordi mange ofte foretrekker det fremfor et 50mm normalobjektiv når utrustingen skulle slankes mest mulig.

Det finnes også en Zuiko 40/2,0. Det er så lite at det ofte omtales som "pannekake". Det er produsert i et beskjedent antall og er derfor både høyt priset og vanskelig å få tak i på bruktmarkedet.
Olympus har i alt seks ulike faste objektiver med brennvidde på 50/55mm. For det første finnes det tre normalobjektiver med ulik lysstyrke (f/1,8, f/1,4 og f/1,2). For det andre finnes en 55mm f/1,2. Dette blir etter hvert ble faset ut og erstattet av 50mm f/1,2 nevnt foran. I tillegg finnes det to 1:2 makroobjektiver, et med lysstyrke på beskjedne f/3,5 og et med imponerende f/2,0.

Ser vi på de tre normalobjektivene som blir levert, er de nesten identiske både i byggekvalitet, optisk ytelse og utforming. Det eneste som i grunnen skiller dem er at det som blir kalte "Consumer" har f/1,8, det som blir kalte "Prosumer" har f/1,4 og det som blir kalte "Proffesional" har f/1,2 som største blender.

Zuiko 50/1,4 er et fremragende allround-objektiv med god lysstyrke i et svært kompakt format. Aberrasjon er holdt innfor små toleranser og nærgrensen går helt ned til 0,45m. Dette er kanskje det mest populære OM-objektivet og er produsert i 5 utgaver, alle med samme fysiske ytre, men med en liten endring i de optiske egenskapene for hver ny variant.

Zuiko 50/1,8 er et svært lite, svært kompakt objektiv. Det veier kun 170g og er beskjedne 31mm langt, men har likevel god lysstyrke. Det har en konstruksjon som kompenserer for kromatisk abberasjon (ulik brytning for ulike farger) og har imponerende optiske prestasjoner, spesielt til den rimelige prisen. Dette objektivet ble ofte solgt som kit-objektiv sammen med OM-husene og er derfor antakelig det mest produserte Zuiko OM-objektivet.
Den første brennvidden som gir en viss teleeffekt er 85mm. Denne brennvidden har etter min vurdering en svært anvendelig bildevinkel. Personlig liker jeg spesielt godt Zuiko 85/2,0 på grunn av lysstyrken. Det er ikke særlig større enn et normalobjektiv, men er likevel raskt, gir en lys søker og god fokuskontroll. 85/2,0 har et flytende linseelement for økt optisk presisjon på korte avstander og har strålende optiske kvaliteter allerede på full åpning.

Ellers er Zuiko 100/2,8 en perle på grunn av den utrolig kompakte størrelsen og den anvendelige bildevinkelen. Objektivet er korrigert for kromatisk abberasjon og har flotte optiske kvaliteter og gir myke ute-av-fokus-områder. Det er kun 48mm langt og velegnet til å ha med i alle situasjoner. Som sagt: En perle.
Av de Zuiko OM-objektivene jeg har prøvd er Zuiko 100/2 ED - rent optisk - et av de to mest spektakulære. Det har både linseelement med spesielt glass med ekstra lav dispersjon (ulik brytning for ulike farger) og et flytende, bakre element som reduserer fortegning og sikrer høy optisk ytelse ved korte avstander.

Det har en fantastisk optisk oppløsning allerede fra åpen blender og har behagelige og myke ute-av-fokus-områder. Med en nærgrense på kun 0,7m (som gir en forstørrelse på imponerende 1:5) er det derfor svært anvendelig. 100/2 er rett og slett et objektiv å fortape seg i.
135mm er den første brennvidden som gir en merkbar sammentrekning av perspektivet. Denne brennvidden gir også merkbart begrenset dybdeskarphet. Bildevinkelen gjør at det er enkelt å komponere og velge utsnitt og denne brennvidden er derfor naturlig å velge som første teleobjektiv. Av en eller annen grunn kom det aldri noen f/2-versjon med 135mm brennvidde, noe som egentlig er litt besynderlig tatt i betraktning hvor anvendelig denne brennvidden er og fordi det finnes både en 180/2 og en 250/2.

Zuiko 135/2,8 er fullt ut brukbart på full åpning og gir etter min oppfatning imponerende resultat både når det gjelder oppløsning og kontrast og det er derfor svært anvendelig til mange ulike oppgaver. Dette objektivet har innebygget solblender som ganske enkelt trekkes frem ved behov

Zuiko 135/3,5 er svært kompakt for denne brennvidden å være, likevel har også dette objektivet forbausende gode optiske egenskaper. Også denne modellen har en integrert solblender.
Zuiko 180/2,8 er et av de første objektivene fra Olympus som er designet ved hjelp av computer og det er brukt spesielt, optisk glass og Multi Coating for å få så gode optiske egenskaper som mulig. Så langt jeg kan bedømme er det optisk jevnbyrdig med Canons fremragende EF200mm f/2,8L når begge brukes på Canons 12,8Mp 5D.

Her ser vi 180/2,8 ved siden av Zuiko 200/4. Lengden på dem er omtrent like, men 200/4 har en mindre diameter og er merkbart lettere. Til forskjell fra 180/2,8 sliter 200/4,0 med CA (kromatisk abberasjon), spesielt på de største blenderne.

Det finnens også en svært kompakt Zuiko 200/5, den har jeg imidlertid ingen erfaring med.
Zuiko 180/2 ED blir introdusert samtidig med OM-4 i 1983 og det er nok det mest spektakulære objektivet blant de som er presentert i denne artikkelen. I tillegg til sin imponerende lysstyrke har det en ED-linse som korrigerer for ulik fargebrytning, og dette gir det en ekstraordinær optisk ytelse som er minst på høyde med 100/2 (nevnt tidligere).

180/2 har også en uvanlig kort nærgrense på kun 1,6m, noe som gjør at dette objektivet har noen enestående fotografiske muligheter. Det har også, i forhold til spesifikasjonene, en relativt lav vekt på 1,9kg. Ulikt alle de øvrige Zuiko-objektivene presentert i denne artikkelen har 180/2 internfokus, noe som gjør at det har uendret lengde ved fokusering.

Selv om frontlinsen er så stor at filterdiameteren er på uvanlige 100mm, har også dette objektivet en integrert solblender. Ulikt de øvrige objektivene som er sorte, har dette objektivet en eggeskallsfarget overflate.
OM-systemet tilbyr en helt unik makroutrustning som jeg ikke tror har sin make i noe annet kamerasystem. For det første finnes det et utvalg tradisjonelle makroobjektiver som kan brukes fra sin nærgrense til uendelig.

Zuiko 90/2,0 Macro har fått en helt spesiell status. Det har høy lysstyrke og fokuserer til 1:2 og er det første makroobjektivet i brennviddeområdet 85-105mm som har den imponerende lysstyrken f/2,0. Paradoksalt nok blir det utviklet og produseres kun helt på slutten av Zuiko OM-seriens produksjonssyklus.

Zuiko 50/3,5 Macro er det første makroobjektivet som har en flytende linseelementgruppe som korrigerer abberasjon ved korte avstander. Objektivet er lite og nett og fordi frontlinsen er trukket inn i objektivtubusen fungerer det som sine egen solblender.

Det finnes i tillegg en Zuiko 50/2,0 Macro som også fokuserer ned til målestokk 1:2. Det er verdens første makroobjektivet som har lysstyrke på f/2,0.
For det andre har Olympus også et utvalg spesialobjektiver for makrofotografering som må brukes enten sammen med mellomring eller sammen med belg.

Zuiko 20/2 Macro er det mest ekstreme i denne serien. Brukt på belg gir det mulighet for makroopptak ned til den ekstraordinære målestokken 12:1, det vil si at en millimeter i motivet blir 12mm på filmen. På tross av objektivets enestående lysstyrke trengs det imidlertid svært mye lys ved en slik forstørrelse fordi det lange uttrekket stjeler det meste av lysinnslippet når det kombineres med en så kort brennvidde. 20/2 Macro kan imidlertid brukes uten mellomring/belg, noe som gjør det enklere i bruk fordi forstørrelsen og lystapet da er betydelig mindre.

Det finnes også et Zuiko 38/2,8 Macro i omtrent samme utførelse.
Zuiko 135/4,5 Macro kan i samspill med Telescopic Auto Tube (vist under) brukes på alle avstander fra 37cm til uendelig. På grunn av den lange brennvidden gir dette minimal perspektivdeformasjon og god arbeidsavstand. 135/4,5 kan blendes ned til både f/32 og uvanlige f/45 for maksimal dybdeskarphet.

Zuiko 80/4,0 Macro er det første makroobjektivet laget for 1:1-opptak for 35mm-formatet og det er derfor et epokegjørende objektiv. Det er konstruert for å fungere optimalt ved fotografering mellom 2:1 og 1:2. Objektivet kan blendes ned til f/32 for størst mulig dybdeskarphet. Det finnes også en egen forsatslinse spesialkonstruert for optimalt samspill med 80/4,0. Denne kombinasjonen dobler maksimal forstørrelse til 4:1.
Her er 80/4,0 Macro vist med det Olympus kaller Telescopic Auto Tube 65–116. Dette er i realiteten en unik, men svært anvendelig, mellomring med variabelt uttrekk. Denne mellomringen overfører nedblendingsinformasjon fra kameraet til objektivet og den er fortreffelig sammen med de spesifikke makroobjektivene (nevnt over) som kun kan benyttes sammen med enten mellomringer eller belg.
Her er 80/4,0 Macro montert på belg. Belgen har et uttrekk på 36-196 mm. Den er montert på en stabil sleide med meget høy presisjon. For å få automatisk nedblending må utstyret brukes med en dobbel snorutløser.

Sammen med et Zuiko 20/2,0 Macro gir denne belgen mulighet for makrofotografering helt ned til imponerende 12:1 (en millimeter i motiver blir 12mm på filmen).
Slide Copier-enheten (vist over) tar både lysbilder montert i ramme og filmstriper. Lysbildene slippes fra toppen ned i en slot og filmen kan trekkes horisontalt i en tilpasset liten spalte. I front er det montert et matt glass som gir jevn belysning og frontstykket kan vippes frem for enkel tilkomst og montering. Enheten har også en egen belg som på bildet er sammenklappet. Denne belgen trekkes ut og monteres rundt makroobjektivets fremre del og dermed dannes det et lite, lystett fototelt som hindrer strølys.

Slide Copier-enheten er utformet slik at den kan skrues direkte fast til belgens sleide for sikkert og solid feste.
Over er hele ekvipasjen koblet sammen til en enhet. På denne måten kan jeg finjustere plasseringen av skarphetsplanet slik at fokus havner på presist riktig sted. Resultatmessig gir nok en dedikert filmskanner bedre resultat, men dette var den beste muligheten man hadde hvis man ønsket å duplisere lysbilder for et par, tre tiår siden. Oppsettet muliggjør også avfotografering av utsnitt av originalbildet ved at belgens uttrekk og objektivets posisjon endres og fokus justeres.
Over har jeg samlet et knippe objektiver med moderat lysstyrke. Disse dekker mine mest brukte brennvidder og er 24 /2,8, 35/2,8, 50/1,8, 85/2,0, 135/3,5 og 200/4,0. Dette utgjør en svært kompakt sekstett og bortsett fra 200/4,0 går de alle ned i en vanlig jakkelomme.

Jeg er også ganske sikker på at mange OM-brukere vil nikke gjenkjennende til trioen 28/3,5, 50/1,8 og 135/3,5. Det er tre prisgunstige objektiver som samlet dekker et forbausende vidt spekter av fotografiske oppgaver og som derfor er et fornuftig valg for OM-entusiaster på et lavt budsjett.
Det fine med Olympus sitt objektivutvalg er at de fleste brennviddene har minst to ulike utgaver. Byggekvalitet og optisk ytelse er stort sett lik, den største forskjellen er lysstyrke. Her har jeg satt sammen samme brennviddesekstett som over, men nå er det 24/2,0, 35/2,0, 50/1,4, 85/2,0, 135/2,8 og 180/2,8. Disse objektivene er litt tyngre, men likevel forbausende kompakt, spesielt når lysstyrken vurderes. Og dersom 180/2,8 utelates, går de resterende 5 objektivene ned i en svært beskjeden fotobag.

I tillegg til objektivene presentert over inneholder Olympus OM-systemets Zuiko-utvalg både en 8mm Circular Fisheye, en 16/3,5 Full Frame Fisheye, en 18/3,5, en 21/3,5 og en 21/2,0. Det finnes også en Shift 24/3,5 og en Shift 35/2,8 for oppretting av fallende linjer.

40mm f/2,0 (pancake), 50mm f/1,2 og 55 mm f/1,2 er allerede nevnt, mens 250mm f/2,0 og 350mm f/2,8 antakelig er de mest legendariske på grunn av de ekstraordinære spesifikasjonene. Faktisk så finnes det teleobjektiver helt opp til 1000mm. I tillegg til de faste brennviddene er det også ett betydelig antall ulike zoomobjektiver.
Zuiko-objektivene har utover brennvidde og lysstyrke tildels kryptisk benevnelser. På tross av at nesten alle Olympus sine objektiver ved første øyekast ser helt like ut, så er det noen kjennetegn som kan avsløre alder og utførelse. De eldste har en bokstav foran Zuiko-navnet. Denne bokstaven er en angivelse av hvor mange linseelementer som er i objektivet. E=5, F=6, G=7, H=8, I=9; J=10, K=11 og H-Zuiko betyr dermed at det er 8 linseelementer i den optiske konstruksjonen. Denne bokstaven fjernes imidlertid etter hvert.

Noen Zuiko-objektiver har inskripsjonen "AUTO-S". Det betyr at objektivet er et såkalt standardobjektiv (50mm brennvidde), mens AUTO-W og AUTO-T refererer til henholdsvis WideAngle og TelePhoto. Typisk vil H-Zuiko AUTO-W 24mm f/2.8 angi gammel versjon mens Zuiko 24mm f/2.8 indikerer ny versjon av ellers identiske objektiv. Objektivene i Zuiko-serien droppet fra begynnelsen på 80-tallet denne klassifikasjonen. AUTO-MACRO er imidlertid brukt på alle objektiver som er spesielt utviklet for nærfotografering.
Ved nærmere øyesyn har enkelte av de avbildede objektivene ingen sortmaling på aller ytterste flate. Disse objektivene er første generasjon OM-objektiver og blir ofte omtalt som Silvernose. Disse objektivene har som regel kun Single Coating og kan derfor være mer utsatt for flare, selv om de etter sigene forøvrig skal være like gode optisk som senere versjoner. Senere får alle objektivene MultiCoating, samtidig som alle synlige overflater blir malt svarte. Den første perioden blir den oppgraderte utgaven påført bokstavene MC (MultiCoating). Dette blir etter hvert fjernet, noe som betyr at fravær av initialene MC kun angir Single Coating for de eldste objektivene. Nyere objektiver har alle MultiCoating, selv om bokstavene MC er fraværende.

For å vise hvor kompakte OM-objektivene er, har jeg i de to siste bildeeksemplene på denne siden sidestilt Zuiko 85mm f/2,0 med Canon EF 85mm f/1,8 og Zuiko 28mm f/2,0 med Canon EF 28mm f/1,8. Når disse objektivene brukes på Canon 5D så oppviser de, på tross av den store forskjellene i størrelse og vekt, parvis omtrent sammenfallende optisk ytelse. Dette synes jeg både er imponerende, fasinerende og (ikke minst) tankevekkende.