Etter å hatt OM-utstyret liggende i skuffen i mange år, har det vært utrolig spennende å ta det i bruk igjen, og jeg har nærmest på nytt fått min opprinnelige fotointeresse i tale. På forunderlig vis har det underveis i arbeidet med denne artikkelen dukket opp minner både om mennesker jeg har møtt og steder jeg har besøkt sammen med mine OM-kameraer. Selv fragmenter av indre samtaler jeg har hatt med meg selv (og som jeg trodde jeg helt hadde glemt) da jeg jobbet i mørkerommet har dukket opp. Dermed har dette arbeidet ikke bare blitt et dypdykk i OM-kameraets historie, men en uventet og gledelig gjenoppdagelse av deler av min egen ungdom.

Bildet over har en litt spesiell historie: En sommer jobbet jeg i Cork, Irland, og i helgene tok min grønne Kawasaki Z650 meg med gjennom det vakre, irske landskapet. Slik fikk jeg med meg mange flotte konserter og ulike festivaler. På en av de største musikkfestivalene skulle John Martyn, en av mine absolutte største favoritter innen Folk-Rock, spille. Han gikk på scenen som en av de siste seint lørdag kveld, og jeg sto klar foran scenekanten med OM-kameraet innstilt på ASA1600 og ladet med Tri-X + 135mm f/3,5 og fyrte løs. Da hadde det striregnet hele dagen, og både jeg og kameraet var dørgende våte.

I dette været måtte jeg bytte film tre-fire ganger, og de eksponerte filmene ble skjødesløst lagt tilbake i gjennomvåte lommer. Slik ble filmene liggende og godgjøre seg i mange uker, helt til jeg var hjemme og klar for å fremkalle sommerens opptak. På grunn av fuktigheten var filmholderne i en nedslående forfatning, derfor orket jeg ikke å starte med fremkallingen før langt ut på vinteren et halvår seinere. Da jeg så det sørgelige resultatet av de delvis sammenklistrede filmene ble de sporenstreks puttet nederst i en roteskuff. Der har de ligget gjemt og glemt i nesten tre tiår, helt til jeg tidligere i høst fikk min egen filmskanner.

Da var dette en av de første rutene jeg skannet til 4000ppi 16bit TIF. Over er det uretusjerte resultatet. Her skimtes MusicMan-forsterkeren som med sine to 12" høytalere og hybride rør+transistor-konstruksjon ga den fyldige gitartonen, her ses båndekkomaskinen som John Martyn visste å utnytte til fulle, her antyder den løftede høyre foten at volumpedalen betjenes for å skape det karakteristiske svell+ekko-kompet, her viser fingrenes posisjon at venstre hånd tar en F#7-akkord mens høyre hånd betjener plekteret på den vinrøde Gibson SG-gitaren, og her skimtes tilstrekkelig av bakveggen til at det er mulig å lese "Lisdoonvarna Festival ´80". Verken en halvhjertet fremkalling, lange riper, tydelige gnissemerker, utallige støvkorn eller fuktskader i emulsjonen reduserer kvaliteten på dette flotte minnet ... May you never ...
Det neste bilde er et skannet Kodachrome-bilde som er typisk for min måte å fotografere på. Det er is med ett tynt lag av snø som er i ferd med å blåse bort. Som lysbilde er dette i utgangspunktet et farge- og kontrastfattig opptak, men det fantastiske med den digitale etterbehandlingen er at farger og kontraster kan justeres, også når opptaket er gjort med lysbildefilm. Dermed har jeg her kunnet bearbeide opptaket slik at det fremstår som noe helt annet enn virkeligheten, og for meg har Ansel Adams begrep "visualisering" fått en ny, forsterket mening.
135mm har alltid vært min favorittbrennvidde og det tredje bildet viser hvor anvendelig Zuiko 135/3,5 er på full åpning til tette ansiktsportretter når jeg ønsker en nesten totalt utvisket bakgrunn. Bildet er hentet fra en film jeg fremkalte for 25 år siden og som jeg nylig har skannet med en dedikert filmskanner. Her har jeg kun retusjert støv og striper, mens kontraster og toneforløp er uendret.
Jeg har i enkelte faser forsøkt å eksperimentere med andre bildeuttrykk enn det reine fotografiet. En periode smurte jeg omtrent alt jeg kunne finne på blanke slides for å se hvordan det så ut når slidesrammen ble puttet i fremviseren og vist på lerret. Det tredje bilde er mørkebrun, seig sukkerlikør malt med pensel på blank film. Sukkeret blir selvsagt svidd av varmen fra lampen i fremviseren. Så er det bare å ta et nytt lysbilde med kameraet på stativ av resultatet som vises på lerretet. Dette lysbildet er så skannet og justert i Photoshop.
Bildet over er en av de første eksponeringene jeg tok etter at jeg fikk tak i et nesten ubrukt OM-4Ti. Lukkertiden er rundt ett halvt sekund, og i slike omgivelser kommer OM-4 sin lysmåler virkelig til sin rett.
I en fase utforsket jeg ulike muligheter for å kombinere et lysbilde bakprojisert på tegnefolie med konkrete objekter som så kunne avfotograferes som et nytt motiv. Her vises et bilde av sauer på tegnefolien samtidig som jeg har plassert to glass foran og en liten flaske bak papiret. Deretter har jeg flyttet rundt på glassene til sauene er plassert sånn noenlunde der jeg ønsket dem, før jeg tok et nytt lysbilde med kameraet på stativ. Dette lysbildet er så skannet og deretter fargejustert i Photoshop.
Bildet av piken med hatt er et sort/hvitt-bilde jeg har fremkalt i mørkerommet for lenge siden. For et par år siden ble papirbildet skannet på en rimelig A4-skanner og retusjert i Photoshop. Slik sett representerer bildeutvalget i dette kapittelet ulike måter jeg har jobbet med Olympus OM-kameraer på. Samtidig forteller de noe om ulike måter jeg har "preservert" opptakene mine på, og det har ikke alltid vært like skånsomt.
Bildet over er tatt med Zuiko 85mm f/2,0 brukt på Canon 5D og en kuriositet som jeg synes bør nevnes er at OM-objektivene kan benyttes på Canon EOS-kameraer med en OM-til-EOS-adapter. Da må både fokusering og nedblending gjøres manuelt. Det er imidlertid en tilvenningssak og går forbausende greit i de fleste situasjoner. De øvrige bildene i dette kapittelet har jeg tatt med flere ulike OM-modeller, det eldste opptaket er mer enn 30 år gammelt, det nyeste bare noen uker.

Før jeg bestemte meg for å supplere med et par objektiver, og få tak i et ekstra kamerahus som kunne illustrere denne teksten, var Olympus-samlingen min ganske beskjeden. Men det ene leder gjerne til det andre, og etter hvert har jeg (på mange ulike vis, og fra mange ulike kilder) skaffet tilveie alt OM-utstyret som er vist i denne artikkelen. OM-4Ti, 20/2 Macro, 90/2,0 Macro, 100/2,0 ED og 180/2,8 er så og si ubrukte, i perfekt stand og antakelig nyere enn 10 år. Øvrige kameraer og objektiver er imidlertid til dels godt brukt og ganske sikkert opp mot 20 år, noe av utstyret er sågar godt over 30 år. Men på tross av at noe av utstyret viser tydelige bruksmerker, fungerer alt fremdeles upåklagelig.