X100 har en egen knapp merket RAW. Ved å trykke på denne kan man gå fra JPG til RAW eller fra JPG til RAW+JPG. Dessverre er RAW-knappen plassert slik at det er lett å trykke på den uforvarende. Da bytter kameraet fra RAW til JPG uten at dette skiftet av filkvalitet er synlig noe sted.

En dag jeg hadde dedikert til fotografering endte jeg opp med flere hundre JPG-opptak, men ingen RAW-opptak, helt mot min vilje. Jeg hadde nemlig fiklet med, og uforvarende trykket på, RAW-knappen slik at kameraet hadde skiftet fra RAW til JPG uten at jeg registrerte det. Fordi kameraet sine JPG-innstillinger var innstilt på filmsimuleringsvalget Velvia var fargene intense, kontrastene store, høylysene utbrent og skyggene gjengrodde. Irriterende. Svært irriterende. Mulig jeg overreagerer på dette punktet, men dette er en såpass graverende svakhet at jeg anser det som en utilgivelig designglipp.

Bildekvalitet vises ikke i søkeren, derfor må man inn i menyen for å sjekke hva bildekvaliteten er innstilt på. Står man i valget "Bildekvalitet" kan man imidlertid ikke bare trykke RAW-knappen for å gå tilbake fra JPG til RAW. Da må man gå videre inn i menyen og manuelt velge RAW. Alternativt kan man gå helt ut av menyen og trykke knappen RAW. Men siden bildekvaliteten ikke synes noe annet sted enn i menyen lever man i uvissheten om man har trykket riktig.

Knappen merket RAW har to funksjoner. Den vekslerfra RAW til JPG og tilbake til RAW+JPG når man fotograferer og den henter opp den innebygde RAW-konverteren når man blar i bildene.

Der betyr at kameraet har RAW-fremkallingsmuligheter innebygget slik at man selv kan fremkalle RAW-opptak til JPG uten bruk av komputer. Når man står i bildevisning trykker man på RAW-knappen, deretter kan man justere følgende:

- Støyredusering
- Eksponeringskompensasjon
- Dynamisk omfang
- Skarphet
- Filmsimulering
- Hvitbalanse
- Høylysnivå (fem nivåer)
- Skyggenivå (fem nivåer)
- Fargerom

Ønsker man å fotografere direkte til JPG er det flere Filmsimuleringsmodus å velge mellom:

- Provia
- Velvia
- Astia
- Sepia
- Monokrom
- Monokrom pluss Y-filter
- Monokrom pluss R-filter
- Monokrom pluss G-filter

Man skal imidlertid være klar over at JPG-filer fremkalt etter Velvia-resepten er umedgjørlige i etterbehandlingen. Dermed blir dette "lasset" med uønskede JPG-opptak (beskrevet over) en påminnelse om hvorfor jeg foretrekker RAW fremfor JPG. Utbrente høylys i JPG er utbrente høylys, mens jeg med RAW er vant med at jeg kan hente inn svært mye i hvite eller nær hvite partier. I X100 er Astia beskrevet som den mykeste JPG-fremkallingen. Jeg velger derfor Astia og justerer alle JPG-innstillinger til "Myk" i tilfelle RAW-knappen på ny skulle velges ved et uhell.

En uønsket "skavank" ved dette kameraet (slik jeg ser det) er at utløseren har en svært merkbar forsinkelse fra jeg trykker til kameraet eksponerer. Dette gjør at det ikke er mulig å time eksponeringstidspunktet tilstrekkelig nøyaktig slik jeg er vant med fra speilreflekskameraer. Når jeg driver med gatefotografering er det helt essensielt å kunne eksponere i akkurat riktig øyeblikk.

I bildet over var tanken å "knipse" jenten nøyaktig foran midtre søyle. Som bildet viser hadde jeg ikke trent nok, dermed fikk jeg det ikke til slik jeg hadde tenkt ...

ISO velges ved å gå inn i menyen, enten ved å tenne LCD-skjermen eller ved å velge videosøker og bruke menyen som vises i søkeren. Begge deler er kronglete. Kameraet kan stilles fra ISO200 til ISO6400. Det er også mulig å velge L100 og H12800, men det fungerer bare når man har valgt JPG som filkvalitet. ISO må velges spesifikt for den modusen man står i, noe som må betegnes som en merksnodighet.

Ved siden av utløseren sitter en minibryter merket Fn. Den kan tildeles ulike, valgfrie funksjoner som selvutløser, Dynamic Range Expansion, inn/ut med ND-filter, start/stopp av filming og dybdeskarphet (når man bruker EVF). Dette høres veldig fleksibelt ut.

Men Fn-knappen er samtidig eneste måten å velge ISO uten å måtte gå inn i menyene. Dermed vil (høyst sannsynlig) de aller fleste låse Fn-knappen til ISO. Etter min oppfatning er en manglende innstillingsknapp eller hjul for ISO en grov forglemmelse på et kamera som pretenderer å være rettet direkte mot entusiaster og profesjonelle.

Når man trykker på Fn-knappen for å velge ISO må man snurre på hjulet som sitter rundt MENU/ON-knappen. Dette hjulet er imidlertid så lavt, så lite og så vanskelig å drei at øvelsen er en prøvelse i tålmodighet. Å treffe riktig innstilling på første forsøk er derfor dessverre ikke en selvfølge. Den eneste plassen ISO-verdien vises men man holder på med dette er i søkeren. Dermed må denne fingerakrobatiske øvelsen gjøres mens man forsøker å holde øyet til okularet … jeg fikk flere ganger frisket opp det vokabularet min mor ikke liker, for å si det slik.

Et alternativ er selvsagt å gå inn i menyen og stille ISO på den måten, men også følgende fremgangsmåte et alternativ for å velge ISO (uten å måtte se i søkeren):

- Trykk på ViewMode-knappen = tenn Infoskjerm
- Trykke på Fn-knappen = hent frem ISO-valg
- Vri på kommandohjulet = velg ønsket ISO
- Trykk Menu/OK-knappen
- Trykke på ViewMode-knappen = slukk Infoskjerm.

Snakk om kronglete design. Etter min mening er manglende ISO-knapp en designmessig glipp av alvorlig kaliber, ikke minst i lys av de ambisjoner som Fuji annonserer at de har med dette kameraet.

Auto-ISO kan stilles fra ISO200 til ISO3200, med valgfri øvre følsomhet og valgfri korteste lukkertid ned til 1/4sek. Besynderlig nok ligger ikke auto-ISO på samme sted i menyen som ISO-verdiene (som jeg har lagt til Fn-knappen). Dermed må jeg inn i menyene hvis jeg vil velge auto-ISO.

X100 har en innstilling som er kalt Dynamic Range (DR). DR kan stilles til 100%, 200% og 400%. Erfaringer med ulike kameraer har vist meg at det er ingen kameraer som kan trylle, uansett hva forhåndsreklamen har predikert. Det kan heller ikke X100.

Med RAW valgt som filkvalitet og DR innstilt på 200% gir det et mørkere bilde sammen med en histogramkurve som er tydelig venstrejustert (anslagsvis ett helt trinn i forhold til DR på 100%). Med DR innstilt på 400% gir det et ennå mørkere bilde sammen med en histogramkurve som er ennå tydeligere venstrejustert (anslagsvis to hele trinn i forhold til DR på 100%).

Dette antar jeg er slik fordi det (på en eller annen måte) skjer en justering av forsterkningen i A/D-konverteren og/eller at det foretas en justering av følsomheten. At DR 200% bare virker på ISO400 og høyere og at DR 400% bare virker på ISO800 og høyere antyder ganske tydelig (synes jeg) at det foretas en justering av følsomheten som en del av prosessen.

En venstrejustert histogramkurve er utrivelige greier. Hvis man ikke forstår hva som skjer når man bruker de ulike innstillingene (for eksempel når man velger DR 200% eller DR 400%) vil man (paradoksalt nok) kunne ende opp med dårligere filkvalitet enn om man hadde valgt å bruke DR100%.

Jeg hadde ikke kameraet tilstrekkelig lenge til at jeg fikk utforsket dette i særlig grad. Men jeg antar at man får samme histogramplassering ved å benytte DR400 0EV og ved å benytte DR100, men kompenserer med -2,0EV. For å få samme korning må man imidlertid velge to trinn lavere ISO hvis man minuskompenserer to trinn på DR100.

Min vurdering er at DR-innstillingene er uten interesse når man benytter RAW. Det er vesentlig enklere å bruke eksponeringskompensasjonshjulet. Jeg tipper derfor at hvis man selv tar kontroll over eksponeringen gjennom et bevisst samspill mellom ISO og eksponeringskompensasjon så kan man få til et bedre resultat.

Lagrer man til JPG i kameraet kan DR imidlertid være en mer nyttige innstilling. Da justere kameraet (selv) inn en tonekurve som bringer frem både skygger og høylys uten at man trenger å gjøre etterarbeid på JPG-filen. Det er likevel et paradoks at DR400% først starter på ISO800, for det er jo først og fremst i strålende sol, med kameraet på ISO200 eller der omkring, at man ønsker utvidet dynamikk.

Mitt første kamera var et Olympus 35RC. Det er et kompakt rammesøkerkamera, designet på 70-tallet, for 24x36mm filmformat som har et fast f/2,8-objektiv med brennvidde på 42mm. Det finnes et stort, historisk utvalg av andre tilsvarende modeller fra mange ulike kameraprodusenter som ble produsert i løpet av 60- og 70-tallet, noen av dem var mer avanserte og hadde mer lyssterke objektiv enn RC35.

På tross av at X100 har et opptaksformat som kun er halvparten så stort som Olympuskameraet er det likevel, rent fysisk, litt større. Begge har en blenderring rundt objektivet som betjenes med venstre hånd. Begge har et lukkertidshjul plassert på toppen som betjenes med høyre hånd. Den grunnleggende betjeningen er dermed ganske lik, men på 35RC kan man stille ISO (ASA) svært enkelt, og direkte, med en ring som sitter fremme rundt frontlinsen.

En av de første tingene som slår meg når jeg setter X100-søkeren til øyet er at det ikke er mulig å kontrollere og stille manuell fokus når jeg bruker den optiske søkeren. Det mangler rett og slett rammesøkerkameraets obligatoriske splittbilde som normalt angir plassering av skarphetsplanet i søkerens sentrum. Med 35RC er det bare å snu på avstandsringen på objektivet mens man følger med i søkeren (slik at de to bildene i splittbildet faller over hverandre). Dette er svært raskt og gir overraskende presis kontroll med skarphetsplanet, også i lite lys.

Jeg kan (på ett vis) forstå at Fuji har valgt å utelate splittbildet av tekniske grunner. For det første vil det betinge en egen mekanisk innretning, for det andre må objektivets avstandsinnstilling kunne styre denne innretningen. Begge deler ville ha gjort kameraet mer komplekst og (dermed) dyrere.

Men manglende splittbilde er (slik jeg vurderer det) en utilgivelig uteglemmelse, spesielt i forhold til de pretensjoner Fuji selv sier de har med dette kameraet. Skal man bruke manuell fokus er man (så og si) tvunget til å bruke videosøkeren som del av prosessen. Da er det mulig å zoome seg inn og sjekke plassering av fokus ganske presist. Alternativt kan man bruke LCD-skjermen omtrent på samme måten. Jeg vet at noen er begeistret for denne løsningen, men den appellerer ikke til meg. At man kan se en avstandsskala med angitt fokusavstand nederst i søkeren erstatter på ingen måte det manglende splittbildet.

Dessuten mangler X100 avstandsskala på objektivet. Dermed er det ikke mulig å stille inn objektivet til en gitt hyperfokalavstand på vanlig, manuelt vis. Også dette synes jeg er en utilgivelig uteglemmelse. Til sammenligning kan jeg på 35RC stille ønsket avstand direkte. Og sammen med innstilt blender kan jeg, basert på merker på objektivet, avlese hyperfokalavtanden med et raskt blikk.

Kun ved å sette søkeren til øyet registrerer jeg at mange av rammesøkerkameraets essensielle kvaliteter rett og slett er fraværende i X100, og det før jeg har begynt å bruke kameraet. For meg er dette en indikasjonen på at enten er ikke X100 ferdigdesignet eller så er ambisjonene med dette kameraet mindre enn det reklamen fra Fuji gir inntrykk av.

Når jeg sidestiller Olympus 35RC med X100 er det ganske tydelig at X100 henter mye av sine designmessige referanser fra disse historiske rammesøkerkameraene. Storebroren til 35RC har navnet 35RD, også det designet på 70-tallet. Det har et fast 40mm objektiv med en lysstyrke på f/1,7.

Objektivet som sitter på X100 er svært bra. Lysstyrke på f/2,0 er i seg selv nok til å få vann i munnen av. Når det i tillegg er skarpt og fint, er det en fryd å bruke, også på de største blenderne.

Begge kameraene har en hendel fremme til siden for objektivet. Med X100 bytter man mellom optisk søker og videosøker. Med 35RC er denne hendelen en selvutløser som kan dreise 90 grader og gir rundt 10 sekunders utløserforsinkelse.

Dessuten kan det monteres filter direkte på Olympus-objektivet. Overraskende, og svært skuffende, kan det ikke monteres filter på X100, i hvert fall ikke direkte. Av uforståelige grunner må man først skru av en ring som sitter ytterst på objektivet. Denne må erstattes med en annen ring som må skrus tilbake på objektivet før man kan skru på filteret. Denne tungvinte løsningen rimer overhode ikke med det "tradisjonelle" konseptet.

Så kan man selvsagt spør: Når det allerede er innebygget ND-filter i objektivet, hva skal man da med filter på et slik kamera? For å kunne bruke et polariseringsfilter må man se effekten, noe som betyr at da er man nødt til å bruke den elektroniske søkeren. Og bortsett fra et glødelampekorrigerende filter for bruk i glødelampelys er fargede filter på digitalkameraer med Beyerbrikke ikke tilrådelig. Slikt sett er kanskje foreliggende løsning ikke så helt håpløs . Behovet for filter på dette kameraet vil nok i praksis ganske lite. Men likevel er løsningen pussig.

Objektivdekselet er en "kopp" som tres over objektivet. Denne koppen eller kappen holdes på plass kun av tett tilpassing og av friksjon og den går derfor ganske langt inn over objektivet. Dermed er dette dekselet uvanlig stort. Et tradisjonelt "snap-on"-deksel vil etter min mening være langt å foretrekke.

Mitt andre kamera var et Olympus OM-kamera. OM-modellene er svært kompakte speilreflekskameraer med 24x36mm filmformat, her er OM-1 sidestilt med X100. OM-kameraet har et 35mm f/2,0-objektiv, dermed har disse to kameraene samme bildevinkel og samme lysstyrke.

På tross av at X100 har 15x23mm opptaksformat er kamerakroppen nesten like lang. Objektivet er imidlertid vesentlig mindre og mer kompakt. Selve kamerakroppen til X100 er noe høyere enn OM-1. Selv om pentaprismet er høyeste punkt slår det meg hvor usedvanlig kompakt Olympus OM-systemet er.

På tross av at bildevinkelen og lysstyrken er lik for disse to objektivene er frontlinsen på Zuiko OM 35mm f/2,0 mye større enn på X100-objektivet. Dette skyldes at OM-kameraet har et opptaksformat som er mer enn dobbelt så stort i areal som opptaksformatet i X100, dermed trenger det dobbelt så mye lys, noe som gjør objektivet vesentlig større for samme lysstyrke.

På Olympus OM-1 stiller man både blenderåpning, lukkertid og avstand direkte med venstre hånd mens justering av ISO-innstilling og kompensering stilles med høyre hånd. Enkelt, intuitivt, direkte, oversiktlig og effektivt. I tillegg skjer alt mekanisk.

Her er X100 sidestilt med Canon 400D som kan stå som en typisk representant for de minste speilreflekskameraene. Her er det påmontert et 28mm f/1,8, og dermed er både bildevinkel og lysstyrke omtrent den samme for disse to ekvipasjene.

Hvorfor ikke Fuji har konstruert X100 som et systemkamera er forunderlig. Med et 55mmm f/2,0 i i tillegg til 23mm f/2,0 ville jeg ha dekket 80 % av mine fotografiske behov. Ikke minst ville en slik kombo være en fantastisk kamerautrustning for fotturer og reiser.

Ved siden av 5D mk I med 35mm f/1,4 fremstår X100 med sitt aller største fortrinn: Kompakt størrelse.

Da jeg surfet rundt på nettet for å se hva andre har skrevet om X100 kom jeg over følgende lovprisning:

”Overall the X100 has an unusually consistent design philosophy, and it's refreshing to see a camera that's so firmly dedicated to the process of simply capturing images, without unnecessary fripperies.” */

Det er omtrent det stikk motsatte av mine betraktninger.

Etter hvert som jeg opplever alt knotet med de små knappene, det upresise kontrollhjulet og den knotete betjeningslayouten forsvinner nemlig Leica-følelsen. Brukergrensesnittet virker dessuten unødvendig tungvinte og for omstendelige, ja, til og med ulogiske, på viktige punkter. Dette tar i alt for stor grad fokus bort fra det å fotografere. og dermed opplever jeg brukergrensesnittet nærmest som et hinder for en strømlinjeformet arbeidsflyt.

Et kamera er (for meg) et fotografisk presisjonsverktøy. Dessverre koker det ned til at det eneste virkelige fortrinnet til dette (på alle måter lovende) kameraet er den kompakte størrelsen. På nesten alle bruksmessige områder, og i de aller fleste fotosituasjonerer, fremstår tradisjonelle speilreflekskameraer som enklere, raskere og mer anvendelige. Det hjelper ikke å ha tilgang til all verdens fikse løsninger når den grunnleggende funksjonaliteten butter sånn i mot, og det er bare X100 sin visuelle skjønnhet som redder det fra å bli pelmet i femte veggen.

• /
  

I min oversettelse blir dette: "X100 er bygget etter en uvanlig enhetlig og overordnet designfilosofi, og det er forfriskende å se et kamera som så tydelig og direkte er rettet mot det å fotografere, helt uten unødvendige påfunn".