Det er uvanlig at et nytt digitalkamera med så uttalte ambisjoner har såpass mange forunderlige særtrekk. Det er derfor på tide å trekk frem kameraets filkvalitet. Den er, sammen med objektivets optiske prestasjoner, kameraets beste egenskap og må kunne betegnes som fremragende.

Men før jeg finner frem RAW-filene vil jeg ta med et par JPG-triks som X100 kan utføre.

X100 har en innebygget funksjon som gjør at kameraet automatisk kan generere panoramabilder. Som bildet over viser så kreves det visst minimum av lys slik at lukkerhastigheten er tilstrekkelig rask, her er nemlig hele bildet blitt uskarpt fordi lukkertiden har vært for lang.

I godt lys er det lettere å få et akseptabelt resultat. Funksjonen krever imidlertid en del tilvenning og øvelse. Selv etter mange forsøk er det litt for mye "hit or miss", både når det gjelder plassering av start og stopp av bildeutsnittet.

Man skal også være klar over at dette bare kan utføres i JPG, med de begrensinger det har for eksponeringstoleranser og etterarbeid.

X100 har også innebygget ulike filmsimuleringsmodus. Da stilles kameraets ulike JPG-parametre inn slik at opptaket blir mest mulig lik en spesiell film fra ulike produsenter. Dette kan i tillegg utføres som "bracketing", det vil si at ved å velge tre ulike filmtyper og ta tre raskt påfølgende eksponeringer kan få tre opptak med ulik farge- og kontrastkarakteristikker. Bildet over en sammenstilling av tre 100%-utsnitt fra tre ulike filmtyper.

Det påstås enkelte steder at digitalkameraets dårligste egenskap er at det brenner raskt ut i høylysene. Dette er en seiglivet myte som går tilbake til digitalkameraets barndom og som først og fremst er basert på JPG-opptak.

Bildet over er et ufremkalt opptak av et motiv med store kontraster der skyggen dominerer. Da er det lett at kameraet eksponerer for skyggene slik at høylysene brenner ut.

Her er den ferdig fremkalte versjonen av samme opptak. Fordi opptaket er tatt i RAW viser det seg å være fine tegninger i høylysene samtidig som det er enkelt å håndtere toneforløpet i skyggene.

Her er et 100%-utsnitt som viser at både det solbelyste området og skyggene har fine detaljer.

Når opptaket i tillegg ikke er tatt på laveste ISO-verdi, men er tatt på ISO800 (som normalt har litt dårligere dynamikk) er det bare å konstatere at X100 gjør en usedvanlig god jobb i kontrastfylte situasjoner.

Ulikt de fleste andre 15x23mm-modellene fra andre produsenter har Fuji valgt å satse på relativt moderate 12Mp. Vi skal se at det gir flere åpenbare fordeler som i nesten alle fotografiske sammenhenger.

Siden hver piksel er større får hver piksel bedre mulighet til å fange lys. Dette gir selvsagt et fortrinn på høy ISO. Men det er fordelen dette gir i skyggene på lave ISO-verdier som fascinerer meg mest. Store piksler gir nemlig større rom for kraftige justeringer, noe som av og til kan føre frem til overraskende og spennende visuelle muligheter.

Bildet over er ikke spesielt spennende, bleike skygger på en hvit vegg er ikke det mest fortryllende motivet. Men det gir et godt utgangspunkt for å utfordre filkvaliteten i X100. Personlig mener jeg at det mest interessante er lite korning på relativt moderate ISO-verdier, og på det punktet leverer X100 varene.

Ved å vri og vrenge litt i Lightroom er det mulig å hente ut den gylne tonen fra det lave sollyset og den kalde tonen fra himmellyset og ganske raskt kan jeg hente frem et flott fargespill i gult og blått.

Ved å studere 100%-utsnittet ser vi at på tross av at det er gjort relativt ekstreme justeringer er likevel fargestøy og korning holdt godt under kontroll. Imponerende.

Å ha et sedat antall piksler betyr også at optikken ikke behøver å skalere like mye for å være skarpttegnende i forhold til størrelsen på hver piksel. Dette gjør at man kan oppleve et 12Mp-opptak som ”kvassere” enn et 18Mp-opptak når begge studeres ved 100%. Sammen med muligheten for å gjøre store forskyvninger i tonene gir dette et usedvanlig godt utgangspunkt for kontroll av detaljering og skarphet i filene fra X100.

Kombinasjonen "god filkvalitet" og "god optisk kvalitet" er selvsagt det aller beste utgangspunktet og gir de beste forutsetningene for et godt fotografisk resultat. På disse to punktene har Fuji gjort kloke valg og derfor er det bildetekniske resultatet fra X100 suverent.

Filkvaliteten fra digitale speilreflekskameraer har etter hvert blitt fantastisk bra på lav ISO. Koblet mot god optikk gir dette et fantastisk oppløsningspotensial. Selv har jeg A2-utskrifter fra et 8Mp-kamera som henger på veggen og de bildene har en flott detaljering. Selv etter å ha prøvd flere kameraer med over 20Mp er jeg godt tilfreds med de 12Mp som kommer ut av eget kamera, det er ikke "flere piksler" som først og fremst frister.

Jeg forundres derfor over at kameraprodusentene legger sånn vekt på å øke den nominelle oppløsning på 15x23mm-formatet, for tiden er det Canon som har "rekorden" med 18Mp.

Over har jeg sammenstilt 100%-utsnitt tatt fra X100 opp mot Nikon D7000 (som har samme bildebrikke som Pentax K5) og Canon 600D (som har samme bildebrikke som Canon 60D og Canon 7D) for å studere støy og korning. Opptakene er tatt samtidig og derfor under identiske forhold. Fordi disse kameraene har henholdsvis 12Mp, 16Mp og 18Mp gir 100%-utsnittene ulik skalering av motivet.

Fargene er også noe forskjellige. Dette skyldes at Lightroom har flere ulike kameraprofiler for Nikon- og Canon-kameraene, men ikke for X100. Selv om det er mulig å skru seg frem til en mer enhetlige hvitballanse har jeg valgt å la fargene være som de er.


ISO3200-eksemplene over forteller sitt tydelige språk. Her er det ikke vanskelig å skille ut hvilket kamera som har minst korning, jevnest toneforløp og best kantskarphet.

ISO3200 må kunne kalles ganske ekstrem i kameraer med bildebrikker på 15x23mm. Likevel har alle disse tre kameraene svimlende ISO6400 som høyeste "kalibrerte" hastighet. Så vidt jeg kan bedømme justerer nå kameraprodusentene bildebrikkene og A/D-prosessen slik at støy på høy ISO undertrykkes og kamufleres.

Det som imidlertid ikke kan kamufleres er økende korning ved økende ISO-verdier. Dette gir seg også utslag langs linjer og konturer. Kantlinjer som på lav ISO kan fremstå jevne og presise vil bli mer og mer ujevne etter hvert som ISO-verdien skrus opp. Dette ser vi tydelig har skjedd i alle 100%-utsnittene over.

Her er nok en sammenstilling av ISO6400-utsnitt, så langt har fremkallingene av 100%-utsnittene ikke hatt noen form for støyreduksjon. På tross av ulik plassering av fokus er det ganske tydelig forskjell mellom kameraene, og fremdeles må X100-opptakene betegnes som de mest veloppdragne.

Ved å justere inn den beskjedne verdien 10 for Color under Noice Reduction i Lightroom fjernes ganske effektivt fargestøyen i de fleste opptak. Her har jeg gjort nettopp det for alle de tre kameraene.

Jeg har i tillegg skalert opptakene fra D7000 og 600D slik at de nå dekker samme motivutsnitt som X100. Dermed tildeles D7000 og 600D den fordelen som deres ekstra piksler gir ved normal bruk.

Disse to grepene gjør at det nå er mindre visuell forskjell mellom disse tre kameraene, men fremdeles kommer X100 best ut av denne uformelle sammenligningen.

- X100 har nesten ikke støy, finkornet tekstur, presise kantlinjer og gode kontraster.
- D7000 har lite støy, litt grovere kornstruktur, mykere kantlinjer og svake kontrast.
- 600D har tydeligere støy, tydelig kornstruktur, relativt presise kantlinjer og gode kontraster.

Når vurderingskriteriene støy, korning, kantlinjer og kontraster legges til grunn for vurderingene mener jeg at X100 er tydelig bedre enn 600D som igjen er litt bedre enn D7000, både på ISO3200 og på ISO6400.

Filkvaliteten fra D7000/K5 og 600D/7D har mange steder blitt omtalt som 15x23mm-formatets ypperste, men vurdert ut fra eksemplene i denne artikkelen henger de faktisk litt etter i forhold til filkvaliteten i X100 på de høyeste ISO-verdiene. Dette viser at store piksler er å foretrekke fremfor små når lyset er dårlig. Forskjellene er ikke store, men tilstrekkelige til å konstatere at både Nikons 16Mp og Canons 18Mp må gi tapt for Fujis 12Mp. Imponerende.

Her har jeg sammenstilt X100 opp mot mitt velbrukte Canon 5D mk I. I dette eksempelet må ulik skalering tilskrives ulik motivavstand, disse to kameraene har nemlig omtrent samme antall piksler.

Heller ikke her er det brukt noen form for støyreduksjon. Som utsnittene viser så gir 5D litt mindre korning og et litt jevnere toneforløp i et mørkt ISO1600-opptak, men avstanden fra dette 15x23mm-kameraet til 5D mk I (som er et seks år gammelt 24x36mm-kamera) er den minste jeg har kunnet observere for dette brikkeformatet.

Her har jeg sammenstilt to +0,7EV ISO3200-opptak og valgt utsnitt som både har høylys og skygger. Her er kornstruktur og kantskarphet så og si identisk. Men der 5D viser tegn til utbrente høylys (de kan ikke hentes inn i RAW-fremkalleren) har X100 fremdeles et intakt toneforløp de samme stedene. Også i skyggene ser det ut til at X100 har et litt bedre detaljeringsnivå.

Høyeste kalibrerte hastighet i X100 ISO6400. Til sammenligning er høyeste kalibrerte hastighet i 5D mk I er bare ISO1600, og det jeg kaller ISO3200 er omtalt som H når man velger hastighet i kameraet. At 5D mk I har nedsatt dynamikk på høyeste følsomhet er derfor omtrent som forventet.

5D er altså bedre enn X100 når opptaket er litt for mørkt (konferer -0,7EV ISO1600), men X100 dekker inn denne forskjellen når det får nok lys slik at opptaket blir lysere (konferer +0,7EV IO3200) og 5D mk I "presses" utenfor sin "comfort sone".

Det er selvsagt behov for et langt høyere antall eksempler for å trekke sikre, entydige konklusjoner. Likevel drister jeg meg til å peke på at 5D sine store piksler gir en større toleranse når histogrammet venstrejusteres ( mørk eksponering = få bit = lav digitalinformasjon). Men fordi X100 har en mer moderne digitalprosessering klarer dette å kompensere når histogrammet høyrejusteres (lys eksponering = mange bit = høy digitalinformasjon). Store piksler gir en fordel på den analoge siden og moderne prosessering gir en fordel på den digitale siden av A/D-prosessoren.

Disse tankene er basert på visuelle betraktninger og er derfor høyst uvitenskaplige vurderinger. Det bemerkelsesverdige her er imidlertid ikke at X100 er bortimot likeverdig med 5D mk I på høy ISO. Det bemerkelsesverdige er at oldtimeren 5D mk I fremdeles er et lite hode foran på ISO1600 i forhold til et flunkende nytt 15x23mm-kamera med samme antall piksler som (antakelig) er spesielt justert for å gi flotte resultater på høy ISO.