For meg foregår prosessen med fotografering i to tydelig adskilte, helt forskjellige faser.

Den første fasen er i stor grad intuitiv, handler om å være i bevegelse og har som hovedmålsetning å se etter motiver (inspirasjon), fange motivet (velge bildevinkel, velge standpunkt (motivutsnitt) og gjøre hensiktsmessige eksponeringsmessige valg (ISO, blender, lukker og kompensasjon). Det er en fysisk, kroppslig prosess der alle sansene er med å gi (meg) impulser til hva jeg kan, bør, må og/eller skal gjøre. Enkelte ganger tar jeg kun ett eneste opptak i en gitt situasjon. Andre ganger hender det at jeg tar opp mot hundre eksponeringer - forsøksvis slik at alle blir (litt) forskjellige. Det typiske er at jeg småsnakker med meg selv.


Den andre fasen er totalt annerledes. Det starter med at jeg laster opptakene inn på computeren og henter dem opp i Lightroom. Dette er i mye større grad en kognitiv prosess, der jeg i størst mulig grad forsøker å fristille meg fra alle opplevelsene jeg hadde da jeg tok bildene. I stedet forsøker jeg å tenke gjennom og se for meg hva hvert enkelt opptak kan skjule av latente fremkallingsmuligheter. Av og til skjer denne bearbeidingen bare kort tid (minutter, timer) etter at opptakene er gjort. Andre ganger kan jeg finne frem bilder som er tatt for lenge siden (uker, måneder, år) for å fikle meg frem til nye oppdagelser. I denne prosessen er jeg taus som en østers.


Den enkleste måten å variere resultatene i første fase på, er å finne seg et annet (geografisk) sted å fotografere. Av og til er det tilstrekkelig å gå noen skritt til siden, mens andre ganger må man sette seg i bilen og kjøre noen kilometer. De virkelig store motivvariasjonene oppnår man når man setter seg på et fly og drar avgåre til nye, eksotiske steder.


Å variere resultatene i fase to er vanskelig fordi man (på mange måter) er låst til å sitte foran dataskjermen, noe som gjør at man har lett for å sitte fast i de samme mentale måtene å gjøre ting på. For meg fungerer det å stille meg selv spørsmålet: "Hva skjer hvis jeg ….. ?", der "..…" representerer ulike måter jeg forholder meg til RAW-filen på, alt fra tanker om beskjæring til tanker om å plassere en eller flere slidere i stadig mer ekstreme posisjoner.

Dermed oppstår det et dynamisk spill mellom det som skjer på skjermen og det som skjer i tankene (mine) … og det jeg ser på skjermen behøver ikke ligne på "virkeligheten". Jeg liker å kalle denne prosessen en kognitiv spiral. I beste fall leder dette (meg) frem mot fotografiske løsninger som inspirerer til å jobbe videre, noe som er selve drivkraften bak at jeg holder på med foto: Jeg oppdager verden fotografisk.


Denne måten å jobbe på kan kalles lateral drift. Da beveger man seg ikke fremover mot et gitt mål, men beveger seg sideveis i søken etter ny forståelse. Fotografiet er helt avhengig av sine visuelle kvaliteter, sitt formspråk og sin fortellerkraft. Formidlingsevnen ligger i det grafiske, dermed kan man si at den konseptuelle nerven er visuell i sin natur. Å være inspirert er å være konsentrert. Gjennom en fokusering på det essensielle kan man på denne måten finne frem til visuelle uttrykk som viser mer (kvalitativt) ved å vise mindre (kvantitativt).


Ulike mennesker har ulike oppfatninger av kvalitet, ikke fordi kvalitet endres, men fordi mennesker er ulik på bakgrunn av ulike erfaringer. Kvalitet er derfor ikke en nøytral ting, kvalitet er tvert i mot en emosjonell begivenhet.

Selv om et fotografi på mange måter gjengir det synlige, ser jeg likevel mer på fotografiet som en synliggjøring av fotografens intensjon. Å betrakte et foto handler derfor ikke om kvantitative forhold. Det er derfor man skal være på utkikk etter det kvalitative aspektet.


Mange fotografer påstår at de ikke bryr seg om det tekniske ved fotografiet fordi (de hevder at) teknikk mangler kvalitative aspekter. Det er selvsagt en legitim holdning. Men på den måten gir de imidlertid slipp på, og går glipp av, en viktig side ved det fotografiske. På samme måte som bruk av visuelle, kompositoriske og retorisk virkemidler er basert på kunnskap, handler også det tekniske aspektet ved fotoet om forståelse, erfaring og personlige ferdigheter. Ergo er teknikk et kvalitativt aspekt, også når det gjelder foto.


Jeg har den senere tiden tonet ned mine observasjoner av filteknisk art når jeg har rettet mine skråe blikk mot ulike kameraer. Men når det gjelder Df har jeg gitt etter for fristelsen: Her må filkvaliteten tas nærmere i øyensyn.

Over er det seks identiske 100%-utsnitt av samme motiv. Opptakene har samme ISO, men har ulik lysmengde. Alle opptakene er kontrajustert i fremkallingen, dermed fremstår de likevel like lyse. Det er nesten ingen synlig forskjell mellom de to utsnittene helt til venstre, men den visuelle forskjellen mellom -4,0EV og -5,0EV er påfallende. Det er som om filkvaliteten faller sammen i de mørkeste partiene ved kraftig undereksponering, selv ved lav ISO.

Utsnittet helt til høyre er tatt ved ISO6400 og har fått samme lysmengde som ISO200. Det er 5,0EV mellom ISO200 og ISO6400, dermed skulle man tro at disse to opptakene har samme filtekniske kvalitet. Men opptakene vist over viser at slik er det ikke. Df er nemlig konstruert slik at valg av riktig ISO er viktig hvis man ønsker å utnytte det filtekniske potensialet fullt ut.


100%-utsnittene over har alle samme lysmengde, men har ulik ISO. Selv om de to utsnittene til høyre er så og si identiske, er det tydelig at utsnittet helt til venstre (lavest ISO) er betydelig dårligere enn utsnittet helt til høyre (høyest ISO).


Her er litt større utsnitt for å studere likheter og ulikheter mellom ISO6400 0EV og ISO200 -5,0EV. Her er to opptak som har fått samme lysmengde (tatt med samme blender/lukker-kombinasjon), men der ISO-verdiene er 5,0EV forskjellige. Det interessant er at det er høy-ISO-opptaket som har det beste toneforløpet, lav-ISO-opptaket holder rett og slett på å bryte sammen.

Dette bekrefter det som jeg fant ut i forrige eksempel: Det er viktig å eksponere riktig i forhold til valgt ISO hvis man ønsker å utnytte filkvaliteten i Df fullt ut.


Her tillater jeg meg å sammenligne Df mot 6D ved ISO6400. De visuelle forskjellene er overraskende små og ubetydelige.


Her her er et annet ISO6400 opptak fra henholdsvis Df mot 6D. De visuelle forskjellene er der, men samtidig må jeg innrømme at jeg er overrasket hvor liten forskjellen er.


Her er undereksponerte ISO200-utsnitt fra henholdsvis Df og 6D, opptakene er undereksponert 4,0EV og kontrajustert tilsvarende i RAW-fremkalleren. Selv om Df-opptaket er synlig bedre enn 6D-opptaket, ser jeg samme tendens: Å undereksponere lav-ISO-filer er en dårlig strategi dersom man ønsker et optimalt toneforløp samt fravær av korning og ISO-støy, både når man bruker Df og 6D.

Df har imponerende filkvalitet, og det er absolutt det beste kameraet jeg har prøvd ved ISO6400. Ved praktisk fotografering er det likevel så og si umulig å visuelt skille ISO6400 opptak tatt med Df fra ISO6400 opptak tatt med 6D. En ting er helt sikkert: Den filtekniske forskjellen mellom Df og 6D har mindre relevans for praktisk fotografering enn det man skulle tro basert på det man kan lese seg til enkelte andre steder.


Utsnittene over er fra henholdsvis Df, 6D og D800. For virkelig å skille klinten fra hveten måtte jeg ty til noen ekstremopptak. Utsnittene over er (håndholdte) ISO6400-opptak som er undereksponert fire trinn og så kontrajustert i RAW-fremkalleren. Filene er altså kraftig undereksponert på ISO-verdier jeg for få år siden ville omtalt som ekstreme. ISO6400 -4,0EV er faktisk (lysmessig) ekvivalent med ISO102400. At jeg må sammenligne filkvaliteten ved 100% skjermvisning av høy-ISO-opptak som er undereksponert fire trinn for å kunne påvise synlige forskjeller mellom disse kameraene, sier alt om hvor gode disse kameraene faktisk er ... så kan hver enkelt forsøke å resonere seg frem til hvilket kamera som tilhører hvilket utsnitt!


Jeg har gjort dypdykk i et utall filer fra Df. For å sikre at opptakene får samme eksponering (slik at jeg får sammenlignbare filer), har jeg koblet ut lysmåleren og brukt manuelle innstillinger for ISO, lukker og blender. Et stort antall utsnitt er paralelt fotografert med 6D, en del er også parallelt fotografert med D800.

D800 er fortreffelig på lav ISO, og er så og si "ISO-fri" fra ISO200 til ISO6400. Det vil si at filkvaliteten er påvirket av lysmengde (kombinasjonen blender+lukker), men upåvirket av valgt ISO.

Den filtekniske kvaliteten i både Df (og 6D) er i imidlertid også sensibel for valgt ISO-verdi, det fremgår tydelig av eksemplene over. Men D800 er mer sensibel for variasjon i lysmengde enn både Df og 6D, og Df (og 6D) passerer derfor etter hvert D800 med god margin når man beveger seg oppover ISO-skalaen, spesielt i de mørke skyggene og særlig hvis man er så uheldig å undereksponere. Df er litt bedre enn 6D ved ISO6400, mens Df (og 6D) er synlig bedre enn D800 ved ISO6400.

Satt på spissen kan man si det på denne måten: Selv om man med D800 kan sluntre med valg av ISO, er det viktig å velge riktig lysmengde. For Df (og 6D) er det omvendt: Man kan sluntre unna med valg av riktig lysmengde, men det er viktig å velge riktig ISO. Dette viser at samspillet mellom brikke, lysmengde, ISO-innstilling og A/D-omformer er ulikt konstruert i D800 og Df.