Nikon skal derfor ha kudos for at de prøver å gå nye veier med Df. Og fordi Df har samme brikke som D4 (noe som betyr 16Mp og en av markedets aller beste bildebrikker når det gjelder høye ISO-verdier) skal de også ha ros for at de frigir den fabelaktige bildebrikken i D4 til bruk i en mer kompakt modell.
Selv om Nikon Df først og fremst roses for sine nostalgiske konnotasjoner mange steder, er min vurdering at det er en stor, optisk søker i kombinasjon med en ekstraordinær filteknisk kvalitet på høy ISO som er de viktigste styrkene til dette kameraets .
16-20 Mp er (slik jeg ser det) noe nær en ideell oppløsning på 24x36mm-formatet. Det gir en detaljoppløsning som holder til flotte A2-utskrifter, samtidig som den filtekniske kvaliteten holder seg ekstraordinært godt oppover ISO-skalaen.
Utenfor Nikons egne rekker er det Canon 6D og 5D mk III som er Df sin konkurrenter, ganske enkelt fordi Canon er den eneste produsentene som har 24x36mm-kameraer med optisk søker. Av disse to er det nok 6D som er den argeste utfordreren. Df og 6D er omtrent like store, de har omtrent samme oppløsning, de leverer fra seg filer med omtrent samme filtekniske kvalitet, de har søkere med ekvivalente kvaliteter, de har AF som presterer omtrent på samme nivå og de har begge en kjapp, presis utløserrespons.
Som nevnt tidligere Df har samme autofokussystem som Nikon D610, og i forhold til min måte å fotografere på opplever jeg AF som mer enn adekvat. Men sett i lys av at Nikon D800 (som ligger litt under Df i pris) har samme AF-modul som D4, kan det virke som om Nikon helt bevisst har strupet Df på dette området. Selv om jeg ikke har noe å utsette på AF per se i forhold til mine primærbehov, så fremstår dette likevel på meg som en usedvanlig uklok beslutning, ikke minst når man tar kameraet usedvanlig høye pris i betraktning.
Dermed er spørsmålet: I det uendelige havet av ulike kameramodeller, hvorfor velge Df ?
1. En åpenbar grunn er at man får markedsledende filkvalitet.
2. En annen grunn er at man får tilgang til 24x36mm i en (relativt sett) kompakt kamerakropp.
3. Den tredje grunnen har Df felles med både D610, D800, 6D og 5D mk III: Man får en stor, optisk søker som stimulerer den fotografiske brukergleden.
I tillegg til tre gummierte deksler over ulike tilkoblingspunkter og en luke som skjuler både batteri og minnekort, har Nikon Df i alt 32 knapper og hjul. Samlet gjør alt dette at det er vanskelig og tar lang tid før man er i nærheten av å få noen form for oversikt over det totale brukergrensesnittet.
Df har et eget hjul for å justere eksponeringskompensasjon. Hjulet har i tillegg påtegnet kompensasjonsverdier, og dette er i seg selv eksemplarisk. Av en eller annen uforståelig grunn har imidlertid kameraets designere gjort to forunderlige beslutninger.
Den ene er at eksponeringskompensasjonshjulet er plassert på venstre side av pentaprismet. Ved første øyekast virker dette som en helt uskyldig beslutning, men det betyr i praksis at man må bruke venstre hånd for å gjør eksponeringskompensasjonsinnstillinger. En hver som har lært seg å bruke et kamera, vet at det er venstre hånd som bærer vekten av kameraet ved å holde rundt objektivet der det er festet til kameraet. Hvis man bruker et objektiv ut over en viss tyngde vil det være naturlig å holde kamerautstyret ved å understøtte selve objektivet. Dermed sier det seg selv at det vil være en tilnærmet umulighet å justere eksponeringskompensasjonen mens man har okularet til øyet fordi høyre hånd ikke er i stand til å holde kameraet aleine.
Men ikke nok med at eksponeringskompensasjonshjulet er plassert på venstre side av pentaprismet. Dette hjulet er i tillegg utstyrt med en stoppknapp som gjør at man må gjøre noen tilnærmet umulige akrobatiske øvelser med venstre hånds fingre hvis man har den minste intensjon om å gjøre eksponeringskompensasjon kun med den ene hånden.
Df har samme AF og lukker som Nikon D610, og ved pratisk fotografering fremstår Df først og fremst som et nostalgisk pimpet D610. Df koster imidlertid rundt regnet 25.000,- inkludert et 50/1,8. I forhold til at man får samme filkvalitet som det dobbelt så dyre D4, kan kanskje prisen virke sympatisk. Df er, rent filteknisk, en D4 til halve prisen. Men uansett hvordan jeg snur og vender på det, så er kameraet priset svært høyt i forhold til hva man får av fotografiske muligheter hvis man vurderer det opp mot Nikon D610 eller Canon 6D.
Bruker man nøkterne briller, fremstår derfor Df som et usedvanlig dyrt kamera både i forhold til Nikon D610 og i forhold til Canon 6D. Siden begge disse modellene har en like stor og fin optisk søker, en marginalt høyere oppløsning og i mange sammenhenger en tilnærmet like god filteknisk kvalitet, vil jeg påstå at både D610 og 6D vil - krone for krone - gi større fotografisk glede. Bortsett fra marginalt bedre filkvalitet på høy ISO har Df nemlig ikke noe ekstra å tilby i forhold til disse to konkurrentene.
Er man en dedikert fotograf, regner jeg med at det naturlige valget er å eksponere til RAW. Da gjøres hele fremkallingsprosessen på computeren. Dermed kan en betydelig del av innstillingsmulighetene ansees som overflødige fordi de bare påvirker JPG-filen. Derfor omfatter min ide om et kamera dedikert til fotografering en forenkling av hele betjeningen, inkludert en forenkling og opprydding av innholdet i menyene. Df hadde derfor stått seg på en forenkling av menyene, det aller beste var om man kunne skjule de aller fleste menyinnstillingene slik at det bare var det mest essensielle man behøvde å forholde seg til.
Jeg har hatt store forventninger til at Df endelig skulle tilfredsstille mine ønsker om et kamera med dedikerte innstillingshjul. På tross av Df sitt rikholdige utvalg av innstillingshjul opplever jeg likevel at Canon 6D har enklere, mer intuitiv betjening og er mer funksjonelt i daglig bruk, noe som er en svært overraskende konklusjon. Denne konklusjonen bunner først og fremst i at innstillingshjulene til Df er konstruert slik at de forbløffende ofte oppleves som fysiske hindringer for en god, effektiv arbeidsflyt.
Df har fått pes enkelte steder fordi AF er svak i dårlig belysning. Dette er forståelige innvendinger fordi det finnes andre DSLR som har bedre AF-respons når mørket faller på.
Jeg har likevel lyst å påpeke at selv om Df har en litt moderat AF i forhold til D800 og D4, så oppleves imidlertid autofokus som mye bedre enn alle de speilløse kameraene jeg har prøvd. I tillegg opplever jeg også utløserresponsen som svært kjapp i forhold til disse sedate, speilløse systemkameraene. Kritikken mot AF må derfor oppfattes i relativ forstand, i forhold til D800 er Df dårlig, men i forhold til en del andre systemkameraer er den fortreffelig.
Samlet sett opplevere jeg Df som et ganske komplekst kamera å bruke. Det fremstår også forbausende uoversiktlig hvis man ønsker å skifte mellom ulike modus samtidig som man ønsker å utnytte mulighetene med auto-ISO. I fortsettelsen bør Nikons designteam få rettet opp en del betjeningsmessige paradokser, både når det gjelder plassering og utforming av innstillingshjul, men også når det gjelder samspillet menyinnstilling og posisjon av innstillingshjul. Det virker rett og slett som om designerne ikke selv er fotografer, og derfor ikke har vært i stand til å evaluere de bruksmessige konsekvensene av de valgene de har gjort.
Brikkeformat, søkerkvaliteter, utløserrespons og filkvalitet er i seg selv gode nok grunner til å plassere dette kameraet i første rekke, fotografisk sett. Likevel fremstår Df for meg som et kamera som jeg bare delvis klarer å like, det har nemlig noen betjeningsmessige sider som gjør at jeg opplever det som unødvendig uoversiktlig og dermed unødvendig vanskelig i bruk.
Paradoksalt nok er det den praktiske utførelsen av de fysiske innstillingshjulene som gjør at jeg irriterer meg over manglende gjennomføring på detaljnivå. Df er derfor ikke et kamera som klarer å tilfredsstille mine forventninger til fysisk taktilitet, på tross av Nikons hardnakkede referanser til fordums kameramodeller.
På tross av mine mange innvendinger synes jeg Df - tross alt - er et spennende kamera, men med en litt for sedat AF. Hadde Df kostet det samme som D610 (under 15.000,-), ville jeg antakelig ansett Df som et av markedets mest attraktive DSLR. Med sin nåværende pris fremstår Nikon Df som et litt sært produkt med appell for de spesielt interesserte.
Mai 2014
Geir Brekke
Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer ønskes.
Disse kan sendes til: zevs(at)mac(dot)com