Portrettene er montert i store lysbokser og dominerer lokalet. I hvert bilde sitter en kvinne plassert i en sort, stram kontorstol i glatt skinn. Stram arkitektur rammer inn kvinnen i stolen, og rommet hun sitter i, og et upersonlig, kaldt kontorlandskap utgjør både interiøret og eksteriøret i bildet. Kvinnen er stramt og forretningsmessig kledd, og understreker den forretningsmessige settingen.
<B>Kunstig transparens
Det upersonlige forsterkes av det totale fraværet av personlige effekter som relaterer til kvinnen i fokus. Her er ingen små avslørende rekvisitter som avslører hvilket liv kvinnen har, hvem hun kan være bak den upersonlige scenografien. Det er noe uvirkelig over kvinnen, en mangel på levende liv som forsterkes av lyssettingen i bildet: kvinnens ansikt og overkropp er tydelig sterkt lyssatt av en lyskaster, som på et filmsett, og gir huden en underlig, kunstig transparens som også optisk forstørrer kvinnens skikkelse i bildet og skaper kontraster til omgivelsene.
<B>Invitasjon til intimitet
I fanget på hver kvinne ligger en forretningsmessig kledd mann med ryggen og nakken vendt mot oss. Sittende på kne foran kvinnen, knelende, med ansiktet vendt ned og inn mot hennes skjød, og med armene i en omfavnende, søkende bevegelse rundt hennes hofter. En gest som i sin fysiske regi viser en total hengivenhet, en sårbar intimitet og en naken tillit. En invitasjon til intimitet som blir brutalt i møte med kvinnens totale avvisning: Kvinnen sitter uberørt av mannens knelende omfavnelse, og hun viker unna for betrakterens blikk. Hun møter ikke mannens bønnfallende omfavnelse. Hun møter heller ikke oss som betraktere. Avstanden til den klassiske madonnafiguren som symbol og myte er stor for Dolvens kvinner er like strenge og kalde i sin distanse som madonnaen er varm, øm og mild, om enn i en uoppnåelig og sånn sett lik uvirkelig gestalt.
Det som åpner
Det påtrengende, innstendige fysisk nærværet mellom kvinnen og mannen synliggjør et total fravær på intimitet. Finnes det noe mer ensomt enn en intim gest som blir avvist? Et blikk du søker hos en du bryr deg om som ikke gjengjeldes? Blikket er en av de viktigste inngangene til den andre det åpner for møtet mellom meg og deg. Når blikket ikke er der, er det en lukking, en barriere for kontakt. Her er denne barrieren total.
<B>Ensom gjenstridighet
Gjensidighet må til for at et møte skal kunne oppstå. I Dolvens portretter hersker en ensom gjenstridighet i gjensidighetens fravær. Fraværet av kontakt blir slående, understreket av kvinnens lyssatte renessansetransparens som gir henne et kunstig, usårbart ferniss av uvirkelighet, mens mannen ligger i skyggen av dette, høyst ekte og bønnfallende sårbar.
<B>Paradokset
For meg er det paradokset mellom fysisk nærhet og likevel total kommunikativ isolasjon mellom kvinnen og mannen som berører i Dolvens bilder. Dét - og påminnelsen om hvordan vi tross fysisk nærhet ikke nødvendigvis lar den andres nærvær berøre oss. Og hvordan en slik tilstand av ikke-berøring gjør noe med oss. Og hva gjør det med oss?
<B>Autistens vegring
Kvinnens totale distanse og vegring for blikket leder tankene mine til autistens vegring for kontakt med omverdenen, der det å ikke la seg berøre fysisk og unngå blikkontakt er et vern mot det som truer, en intuitiv, sterk strategi for å overleve angsten for den andre. På denne måten er det også angsten for det vergeløse møtet med meg selv og den andre - og vår frykt for møtet med hverandre, Dolven her også sier noe om.
<B>Amazon
Dolvens 16mm-film Amazon blir en forlengelse av den hjelpeløse autismen jeg fornemmer i Dolvens kvinneportretter. En androgyn, énbrystet skikkelse spenner bue og skyter pil - om igjen og om igjen i en grovklippet, minimalistisk repetisjon med ørsmå variasjoner over tema. Vi ser aldri ansiktet på skikkelsen, men fornemmer at hun står ute i et åpent sommerlandskap, solen gir sterke kontraster på huden og under den spenner også musklene seg i rytme med bue og pil. Hun skyter og skyter. Pilen farer av sted.
<B>Se og bli sett
For meg handler dette om identitet og den underliggende kraften i angsten for å ikke finne frem, ikke kjenne oss selv, kraften som gjør at vi sikter og skyter, sikter og skyter, hvileløst spenner vi buen og mobiliserer kreftene, overskridelsen vi utsetter oss for, som autisten repeterer sine forsvarsmekanismer trigget av angst for at noen og noe kommer for nærme. Overskridelsene som vi iscenesetter og tåler i våre liv håp om å en dag treffe blink. Og her som i kvinneportrettene; vegringen mot og lengselen etter å se og bli sett.
Filmen gir oss minimalistiske fragmenter av en sammenhengende bevegelse som vi vet gir mening i forhold til et mål. Vi som betrakter vet bare aldri mot hvor eller hva, vi ser aldri helheten, vi må gjette oss til den. Slik vi også må i livet, og det målet og den meningen vi vil tro at vi sikter mot.
Maria Lundberg
http://www.gallerimgm.com/
<B>Kunstig transparens
Det upersonlige forsterkes av det totale fraværet av personlige effekter som relaterer til kvinnen i fokus. Her er ingen små avslørende rekvisitter som avslører hvilket liv kvinnen har, hvem hun kan være bak den upersonlige scenografien. Det er noe uvirkelig over kvinnen, en mangel på levende liv som forsterkes av lyssettingen i bildet: kvinnens ansikt og overkropp er tydelig sterkt lyssatt av en lyskaster, som på et filmsett, og gir huden en underlig, kunstig transparens som også optisk forstørrer kvinnens skikkelse i bildet og skaper kontraster til omgivelsene.
<B>Invitasjon til intimitet
I fanget på hver kvinne ligger en forretningsmessig kledd mann med ryggen og nakken vendt mot oss. Sittende på kne foran kvinnen, knelende, med ansiktet vendt ned og inn mot hennes skjød, og med armene i en omfavnende, søkende bevegelse rundt hennes hofter. En gest som i sin fysiske regi viser en total hengivenhet, en sårbar intimitet og en naken tillit. En invitasjon til intimitet som blir brutalt i møte med kvinnens totale avvisning: Kvinnen sitter uberørt av mannens knelende omfavnelse, og hun viker unna for betrakterens blikk. Hun møter ikke mannens bønnfallende omfavnelse. Hun møter heller ikke oss som betraktere. Avstanden til den klassiske madonnafiguren som symbol og myte er stor for Dolvens kvinner er like strenge og kalde i sin distanse som madonnaen er varm, øm og mild, om enn i en uoppnåelig og sånn sett lik uvirkelig gestalt.
Det som åpner
Det påtrengende, innstendige fysisk nærværet mellom kvinnen og mannen synliggjør et total fravær på intimitet. Finnes det noe mer ensomt enn en intim gest som blir avvist? Et blikk du søker hos en du bryr deg om som ikke gjengjeldes? Blikket er en av de viktigste inngangene til den andre det åpner for møtet mellom meg og deg. Når blikket ikke er der, er det en lukking, en barriere for kontakt. Her er denne barrieren total.
<B>Ensom gjenstridighet
Gjensidighet må til for at et møte skal kunne oppstå. I Dolvens portretter hersker en ensom gjenstridighet i gjensidighetens fravær. Fraværet av kontakt blir slående, understreket av kvinnens lyssatte renessansetransparens som gir henne et kunstig, usårbart ferniss av uvirkelighet, mens mannen ligger i skyggen av dette, høyst ekte og bønnfallende sårbar.
<B>Paradokset
For meg er det paradokset mellom fysisk nærhet og likevel total kommunikativ isolasjon mellom kvinnen og mannen som berører i Dolvens bilder. Dét - og påminnelsen om hvordan vi tross fysisk nærhet ikke nødvendigvis lar den andres nærvær berøre oss. Og hvordan en slik tilstand av ikke-berøring gjør noe med oss. Og hva gjør det med oss?
<B>Autistens vegring
Kvinnens totale distanse og vegring for blikket leder tankene mine til autistens vegring for kontakt med omverdenen, der det å ikke la seg berøre fysisk og unngå blikkontakt er et vern mot det som truer, en intuitiv, sterk strategi for å overleve angsten for den andre. På denne måten er det også angsten for det vergeløse møtet med meg selv og den andre - og vår frykt for møtet med hverandre, Dolven her også sier noe om.
<B>Amazon
Dolvens 16mm-film Amazon blir en forlengelse av den hjelpeløse autismen jeg fornemmer i Dolvens kvinneportretter. En androgyn, énbrystet skikkelse spenner bue og skyter pil - om igjen og om igjen i en grovklippet, minimalistisk repetisjon med ørsmå variasjoner over tema. Vi ser aldri ansiktet på skikkelsen, men fornemmer at hun står ute i et åpent sommerlandskap, solen gir sterke kontraster på huden og under den spenner også musklene seg i rytme med bue og pil. Hun skyter og skyter. Pilen farer av sted.
<B>Se og bli sett
For meg handler dette om identitet og den underliggende kraften i angsten for å ikke finne frem, ikke kjenne oss selv, kraften som gjør at vi sikter og skyter, sikter og skyter, hvileløst spenner vi buen og mobiliserer kreftene, overskridelsen vi utsetter oss for, som autisten repeterer sine forsvarsmekanismer trigget av angst for at noen og noe kommer for nærme. Overskridelsene som vi iscenesetter og tåler i våre liv håp om å en dag treffe blink. Og her som i kvinneportrettene; vegringen mot og lengselen etter å se og bli sett.
Filmen gir oss minimalistiske fragmenter av en sammenhengende bevegelse som vi vet gir mening i forhold til et mål. Vi som betrakter vet bare aldri mot hvor eller hva, vi ser aldri helheten, vi må gjette oss til den. Slik vi også må i livet, og det målet og den meningen vi vil tro at vi sikter mot.
Maria Lundberg
http://www.gallerimgm.com/
Amazon
AK Dolven
Madonna with Man and Iris
AK Dolven