Sett og registrert – fotografier fra Nasjonalmuseets samling 1950 – 2007

I år er Oslosommeren like forbausende våt som den i fjor var forførerisk varm. Det er i grunnen en bonus for deg som liker å la deg bevege av bilder. Byens museer bugner nemlig av utstillinger som henger på veggen og skjelver i påvente av å få vise seg frem for nye øyne. Glem solfaktoren, engangsgrillhelvetet og rømmeboksen som har det med å tyte anarkistisk ut nederst i bunnen av sekken. Glem trangt om plassen på grisedyre parkeringsplasser og det tørre undertøysskiftet som du glemte igjen hjemme. Glem flomvarsel og blærekatarr. Pris deg lykkelig for stabile lavtrykk. Ta på deg sydvest og tursko og sett kurs for kunsten.
Du kan i grunnen begynne turen hvor som helst. Jeg valgte å begynne den på Nasjonalmuseets mekka for samtidskunst på Bankplassen. Ikke bare fordi det i nærområdet er flere kilder til varme kaffegleder for regnvåte kinn, men også fordi museets utstilling ”Sett og registrert” har stått siden mai i år. Jeg har ikke fått sett den før nå, selv om jeg ville. Livet og våren kom rett og slett stadig vekk i mellom, som man sier det. Heldigvis står utstillingen ennå lenge, lenge. Faktisk helt frem til nyttårsskiftet. Save it for a rainy day kan noen ganger være godt for mye.

Samtidsfotografier fra dokumentarsjangerens utvidede felt
”Sett og registrert. Fotografi fra samlingen 1950 – 2007” viser samtidsfotografier fra dokumentarsjangerens utvidede felt. En håndfull fotografer, men heller ikke mer, fra ulike land og med ulike blikk henger på veggen med sine verker i museets første etasje. Av norske dokumentaristers arbeider kan du se blant annet Rune Johansen, Vegard Moen, Jens Hauge, Per Berntsen og Mette Tronvoll. Av utenlandske kunstnere blir du introdusert for gode gamle giganter som Lee Friedlander, en amerikanske nestor innen fotografiets personlige sosialdokumentarisme som har influert flere generasjoner dokumentarfotografer. Andre størrelser man ikke kommer utenom er Bernd og Hilla Becher, grunnleggerne av Düsseldorfskolen, og finske Esko Männiko.

Dokumentarfotografens narrative kraft
Det er museets samling av fotodokumentariske konfektbiter som nå vises.
Utstillingen demonstrerer både dokumentarfotografiets og dokumentarfotografens narrative kraft, og den subjektive fortellerstemmen som blir så viktig for den enkelte fotografs uttrykk. Bildene i utstillingen er alle innenfor den dokumentariske sjangeren, men hver for seg representerer de ulike fortellerstemmer og retninger. Spranget i både stemning og stil er stort fra Rune Johansen og Esko Männiko til Robert A. Robinson og Candida Höfer. Alle forteller de noe om en virkelighet slik de så den der og da når eksponeringen skjedde.

Krevende samtidskonfekt
Fotografisk samtidskonfekt får du. Men ikke uten at kaloriene tynger. For dette er på mange måter en krevende utstilling. En våken og velbevandret samtidspublikummer vil ha sett mange av bildene og hørt mange av navnene før. Dermed er det ikke hvert verk i seg selv som er det utfordrende ved denne utstillingen, men heller sammensetning og prioritet i forhold til plasseringen i lokalet som bildene har fått. Utvalget oppleves verken helhetlig eller harmonisk. Dramaturgien mangler tilsynelatende. Jeg finner ikke helt rytmen i rekkefølgen jeg forsøker finne. Og dette gjør utstillingen totalt sett både krevende og interessant. Jeg skulle for eksempel gjerne visst hvorfor vi ikke får se Rune Johansen og Esko Männiko sammen. De ligger tett opptil hverandre i uttrykk, samtidig representerer de to ulike stemmer. Det hadde vært spennende og meningsfylt for meg å se disse presentert som de to gode, og hver for seg særpregede men åpenbart beslektede, naboer de er. Jeg skjønner ikke hvorfor Candida Höfers arbeider har fått den plassen de har, med tre store bilder av samme motiv, dog med ulike utsnitt. Umiddelbart stusser jeg over denne prioriteten, ubalansen napper i øyet. Jeg hadde heller ønsket meg at andre bilder og andre kunstnere hadde fått to av de tre lottene som Höfer har fått.

Visuelt spensthopp
Visuelt spensthopp er i grunnen ganske betegnende for min opplevelse av Sett og registrert på flere måter. Spennet er stort mellom de ulike kunstnerne. Utstillingen viser samtidig hull i samlingen gjennom fem tiår. Dette må jeg anta er fordi det som skal til for å tette hullene ikke finnes i museets samlinger. Jeg hadde forventet å se flere markante fotografer og flere bilder. Jeg er overrasket og samtidig inneforstått med at navn som Mary Ellen Mark, Garry Winogrand, Martin Parr, Robert Frank og Eugene Richards mangler, for å nevne noen få av de mange jeg kunne ønske meg å møte på veggen i en slik utstilling.

Kurators navigasjonspunkter
Noen ganger er det verdifullt å si noe om en utstillings utvalg, prioritet og sammenstilling. Jeg tenker at jeg som betrakter gjerne skulle hatt en liten innføring i kurator Waallann Hansens navigasjonspunkter for å ha satt sammen denne utstillingen. Museumsfaglig kompetanse tilsier at hver gjenstand skal presenteres i en sammenheng ut fra en intensjon om å understøtte formidling til publikum. Det er denne sammenhengen som jeg opplever blir for vaklende i denne utstillingen. Bildene virker tilfeldig satt sammen. Redigering og visuell syntaks er viktig for opplevelsen av hvert bilde, og av helheten. Hva er tanken bak kurators komposisjon her? Dette kunne kurator kanskje latt oss få vite noe om, og på den måten ha tilført ytterligere verdi og kunnskap til både lærde og lekmenn.

Gyldent øyeblikk
Som den pliktoppfyllende publikummer jeg er, holder jeg tålmodighetens dydsfane høyt løftet og insisterer på å krysse utstillingslokalet diagonalt, diametralt, parallelt, horisontalt og vertikalt for å få en slags oversikt, se sammenhenger. Dette gjør at jeg virkelig opplever å ha gått inn i hvert bilde, og også i helheten. Selv om jeg ikke helt får taket på den. Kanskje fordi den ikke helt er der. Samtidig er det å se favoritter som Männiko på veggen et gyldent øyeblikk, og i seg selv verdt hvert minutt du tilbringer med samlingen.

Revitalisert status for dokumentarfotografiet
Med all tydelighet viser denne utstillingen at dokumentarfotografiet i mange år ikke var en anerkjent sjanger blant samtidskunsten institusjoner. Vårt eget nasjonalmuseum har ut fra denne utstillingens utvalg å dømme ikke vært et unntak. At denne trenden har snudd og at dokumentarfotografiet har fått en revitalisert status, er en salig lykke. Neste gang museet velger å lage en slik utstilling, vil den forhåpentligvis også være langt rikere og mer representativ. Ikke bare fordi museet nå har overtatt Robert Meyers fotografiske samlinger (Robert Meyer Collection) som inkluderer en ikke ubetydelig andel nasjonale og internasjonale samtidsverker, men også fordi de fremtidige budsjettene må forventes å ville smile i retning flere innkjøp til en bredere, mer representativ samling.

Det bemerkelsesverdige store i det hverdagslige lille
Å fortelle historier fra virkeligheten for å si noe om den, er en øvelse som stiller krav til mer og kanskje egentlig annet enn teknisk perfeksjonisme. Evnen til å se det bemerkelsesverdige store i det hverdagslige lille og nære er den gudegaven som først og fremst kan komme til uttrykk gjennom samtidsfotografiet. Og vi trenger den. Vi trenger den for refleksjonen og kontemplasjonen: Hvem er vi, der vi er, når vi er der, slik vi er det? Hvem er de andre? Hvor er vi, hvorfor og hvordan? Noen ganger kan vi bedre se oss selv gjennom å se andre. Ved å utforske andres realitet kan vi kanskje oppdage noe nytt om våre egne.

Gjennom samtidsfotografenes årvåkne og umiddelbare blikk får vi muligheten til nettopp dette. Fotografiet kan åpne opp for virkeligheter både hos oss selv og hos andre som vi ellers kanskje ville vært blinde for. Som den store dokumentaristen Garry Winogrand så godt har sagt det: ”There is nothing as mysterious as a fact clearly described”.

Per Bak Jensen - Engelen, 1988
Engelen, 1988
Per Bak Jensen
Robert A. Robinson - Uten tittel, 1954
Uten tittel, 1954
Robert A. Robinson
Ingrid Book & CVarina Hedén - Kolonihage, 2002
Kolonihage, 2002
Ingrid Book & CVarina Hedén
Candida Höfer - Deichmanske Bibliothek, Oslo II, 2000
Deichmanske Bibliothek, Oslo II, 2000
Candida Höfer

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu