Skrevet av Iselin Linstad HaugeEt av verkene som skiller seg ut positivt er Marte Hodne Haugen sin video Tetris the Movie. Med en humoristisk vinkling fremstiller hun mange av vårt samfunns, kanskje ikke lenger så tilsynelatende idylliske, - familie relasjoner. Den visuelle fremstillingen er en videoprojeksjon som viser noe som ser ut som en runde med et Tetris spill, med god gammeldags 80 talls estetikk.
Videre er det verdt å nevne Jumana Manna sin video Familiar. Videoen viser en ung kvinne liggende i fanget på en eldre dame, sannsynligvis hennes mor, som ammer henne. Med et lydbilde av smatting, kan denne videoen vekke mange forskjellige reaksjoner. Jeg så videoen i selskap med en gjeng med ungdommer som reagerte spontant med utbrudd som ææææsj! og det nokså høyt. I tillegg til den spontane sjenansen kan videoen også frembringe en type trygghet. - Om man tør å gi seg hen og forsøke og fremkalle følelsen av mors trygge favn.
Av fotografier representert i år, er verdt å nevne Elisabeth Færøy Lund sine to portretter med tittelen Det er berre hår # 1 og # 2. Fotografiene viser henholdsvis et portrett av en kvinne rett forfra med hår, og et av samme kvinne uten hår. Nokså enkle bilder som man kjapt kan tenke seg å ha sett mange ganger før, men det er noe med disse bildene som skiller seg ut. De fremstår ikke nødvendigvis som et sterkt arbeide, men hun har fått til ett eller annet som gjør at jeg blir stående litt lenger.
I flere av fotografiene i andre etasje, legger jeg merke til en felles nevner, - flere har et tydelig pixelert motiv, som et bevisst utrykk. Om disse fremstår som gode fotografier skal jeg ikke påstå.
Bjarte Bjørkum har tatt dette helt ut ved å vise oss et fotografi så pixelert at det burde være så å si umulig å se hva bildet fremstiller. Men her trer vår visuelle hukommelse elegant inn. Ut av store sterkt fargerike firkanter står kongefamilien og vinker til oss. Nå kan jeg ikke garantere at det er dette bildet skal vise, men jeg er nok ikke den eneste nordmannen som får denne referansen. Verket i seg selv er ikke spesielt interessant, men det representerer noe av det som både redder og dreper mye av utstillingen, - humor. Det er godt å se et lett humoristisk verk i mengden av meningsløsheten, men samtidig savner jeg arbeider som tør å være noe annet enn ironiske, humoristiske eller så strevsomt riktige.
Så etter å ha hengt meg på det negative kritikerkoret, må jeg allikevel påpeke at høstutstillingen absolutt bør få bli. Det er et viktig og godt etablert visningsrom for både etablerte og uetablerte kunstnere i skjønn forening. Kritikken bør man kanskje rette mot juryeringen, og ikke nødvendigvis høstutstillingen som konsept.
Iselin Linstad Hauge
Videre er det verdt å nevne Jumana Manna sin video Familiar. Videoen viser en ung kvinne liggende i fanget på en eldre dame, sannsynligvis hennes mor, som ammer henne. Med et lydbilde av smatting, kan denne videoen vekke mange forskjellige reaksjoner. Jeg så videoen i selskap med en gjeng med ungdommer som reagerte spontant med utbrudd som ææææsj! og det nokså høyt. I tillegg til den spontane sjenansen kan videoen også frembringe en type trygghet. - Om man tør å gi seg hen og forsøke og fremkalle følelsen av mors trygge favn.
Av fotografier representert i år, er verdt å nevne Elisabeth Færøy Lund sine to portretter med tittelen Det er berre hår # 1 og # 2. Fotografiene viser henholdsvis et portrett av en kvinne rett forfra med hår, og et av samme kvinne uten hår. Nokså enkle bilder som man kjapt kan tenke seg å ha sett mange ganger før, men det er noe med disse bildene som skiller seg ut. De fremstår ikke nødvendigvis som et sterkt arbeide, men hun har fått til ett eller annet som gjør at jeg blir stående litt lenger.
I flere av fotografiene i andre etasje, legger jeg merke til en felles nevner, - flere har et tydelig pixelert motiv, som et bevisst utrykk. Om disse fremstår som gode fotografier skal jeg ikke påstå.
Bjarte Bjørkum har tatt dette helt ut ved å vise oss et fotografi så pixelert at det burde være så å si umulig å se hva bildet fremstiller. Men her trer vår visuelle hukommelse elegant inn. Ut av store sterkt fargerike firkanter står kongefamilien og vinker til oss. Nå kan jeg ikke garantere at det er dette bildet skal vise, men jeg er nok ikke den eneste nordmannen som får denne referansen. Verket i seg selv er ikke spesielt interessant, men det representerer noe av det som både redder og dreper mye av utstillingen, - humor. Det er godt å se et lett humoristisk verk i mengden av meningsløsheten, men samtidig savner jeg arbeider som tør å være noe annet enn ironiske, humoristiske eller så strevsomt riktige.
Så etter å ha hengt meg på det negative kritikerkoret, må jeg allikevel påpeke at høstutstillingen absolutt bør få bli. Det er et viktig og godt etablert visningsrom for både etablerte og uetablerte kunstnere i skjønn forening. Kritikken bør man kanskje rette mot juryeringen, og ikke nødvendigvis høstutstillingen som konsept.
Iselin Linstad Hauge
Elisabeth Færøy Lund
Elisabeth Færøy Lund
Bjarte Bjørkum
Marte Hodne Haugen
Marte Hodne Haugen