Skrevet av Christian Roth ChristensenMed seg på festen har de fått den anerkjente teoretikeren Susan Bright som kurator, og åpner av selve utstillingen. Fem fotografer med solid forankring innen norsk fotografi er representert på galleriets vegger; Margareta Bergman, Ane Hjort Guttu, Else Marie Hagen, Espen Tveit og Ole John Aandal, og variasjon er i høysete.
Bildene i Fotogalleriet tar først og fremst for seg hverdagslighet og det trivielle. Men langt i fra med et trivielt uttrykk. Vi ser abstraherte realiteter som diskuterer fotografiets forhold til virkeligheten som omgir oss. Det er utfordrende, både for tilskuer men også for det fotografiske uttrykk.
Det mest opplagte eksemplet er Smalvollen prosjektet til Ane Hjort Guttu som tar tak i nettopp fotografiets rolle i vår hverdag. Hennes betongskulpturer stiller seeren opp etter veggen og utfordrer til nytenkning rundt vår oppfatning av det fotografiske. En slik utfordring finner vi også i Else Marie Hages arbeid, som med et kollageaktig uttrykk fokuserer på forvirringen mellom tid og rom som hele tiden omringer fotografiet. Hennes bilder er innbydende, men samtidig krever de at tilskueren også gjør en innsats for å sette bitene sammen til en enhet. Også svenske Margareta Bergman setter tilskueren på prøve. Hun tar for seg vanlige objekter som muligens ikke har så mye interessant over seg i utgangspunktet, men som gjennom abstraksjoner gjenoppstår som noe uidentifiserbart og tiltrekkende som pirrer nysgjerrigheten.
Skyt først, spør etterpå sier noen. Fotograf Espen Tveit forteller kurator Susan Bright i hennes introduksjon til utstillingen at ´In the beginning was the image ´, først var det bildet . Han mener kanskje at han sjelden lager bildet ut i fra teori, men heller gjør det omvendte? Teorisering og mening er en viktig del av bildeforståelse og kunst som sådan. Men det er også litt av svakheten. For er det så enkelt at man bare kan lage et vakkert bilde for så å bygge meningen etterpå? Tveits visuelle fremtoning ligger tett opp mot det New Topographics fotografene skapte på 60 tallet. Det er utsøkt presise komposisjoner av landskapets menneskelige berøringer, uten å nødvendigvis ha plass i noen politisk kontekst, men i stedet som arkeologi av vår tid. Vakkert.
Hverdagsfenomenet fotografi er så bestemt en viktig del av vår tid. Vi lever i et samfunn som nærmest er kontrollert av media og her er fotografiets rolle udiskutabel. Ole John Aandal diskuterer nettopp dette i sitt prosjekt Never try to trick me with a Kiss som omtaler fotografiets økende tilstand som et speil til vår egen eksistens. Gjennom internett og mobiltelefoner intensiveres vår virtuelle oppfatning av verden rundt oss og forum som Facebook og Myspace sørger for å forminske dette skillet. Slike nettsteder er veldig nære den tilstanden filosofen Jean Baudrillard omtalte som hyperrealistisk, punktet hvor man ikke lenger er bevisst på det virtuelle, men i stedet blir ett med den. Spørsmålet er hva konsekvensen av dette kan være? Aandals bilder er ikke hans egne og er hentet fra diverse internettsider. De reflekterer nettopp det forminskede skillet mellom det virkelige og det virtuelle og videre mellom det private og offentlige. Det er unge jenter som har avfotografert seg selv i ymse positurer. De er søkende og sårbare, og skruppelløse i sin bruk av det offentlige rom, uten å nødvendigvis vurdere konsekvensen. For hva er realiteten og hva er ikke? Hva er privat og hva er ikke?
Det er utvilsomt en grensesprengende utstilling Fotogalleriet presenterer og en hyllest til kunstnerisk frihet og utfoldelse. Den stiller interessante spørsmål som vil bidra sterkt til en enda bredere uttrykksform innen fotokunsten. Denne utstillingen er kort og godt viktig for norsk fotografi og jeg vil på det sterkeste anbefale dere ett besøk til Fotogalleriets lokaler. Spre ordet.
http://fotogalleriet.no/v1/current.php
Bildene i Fotogalleriet tar først og fremst for seg hverdagslighet og det trivielle. Men langt i fra med et trivielt uttrykk. Vi ser abstraherte realiteter som diskuterer fotografiets forhold til virkeligheten som omgir oss. Det er utfordrende, både for tilskuer men også for det fotografiske uttrykk.
Det mest opplagte eksemplet er Smalvollen prosjektet til Ane Hjort Guttu som tar tak i nettopp fotografiets rolle i vår hverdag. Hennes betongskulpturer stiller seeren opp etter veggen og utfordrer til nytenkning rundt vår oppfatning av det fotografiske. En slik utfordring finner vi også i Else Marie Hages arbeid, som med et kollageaktig uttrykk fokuserer på forvirringen mellom tid og rom som hele tiden omringer fotografiet. Hennes bilder er innbydende, men samtidig krever de at tilskueren også gjør en innsats for å sette bitene sammen til en enhet. Også svenske Margareta Bergman setter tilskueren på prøve. Hun tar for seg vanlige objekter som muligens ikke har så mye interessant over seg i utgangspunktet, men som gjennom abstraksjoner gjenoppstår som noe uidentifiserbart og tiltrekkende som pirrer nysgjerrigheten.
Skyt først, spør etterpå sier noen. Fotograf Espen Tveit forteller kurator Susan Bright i hennes introduksjon til utstillingen at ´In the beginning was the image ´, først var det bildet . Han mener kanskje at han sjelden lager bildet ut i fra teori, men heller gjør det omvendte? Teorisering og mening er en viktig del av bildeforståelse og kunst som sådan. Men det er også litt av svakheten. For er det så enkelt at man bare kan lage et vakkert bilde for så å bygge meningen etterpå? Tveits visuelle fremtoning ligger tett opp mot det New Topographics fotografene skapte på 60 tallet. Det er utsøkt presise komposisjoner av landskapets menneskelige berøringer, uten å nødvendigvis ha plass i noen politisk kontekst, men i stedet som arkeologi av vår tid. Vakkert.
Hverdagsfenomenet fotografi er så bestemt en viktig del av vår tid. Vi lever i et samfunn som nærmest er kontrollert av media og her er fotografiets rolle udiskutabel. Ole John Aandal diskuterer nettopp dette i sitt prosjekt Never try to trick me with a Kiss som omtaler fotografiets økende tilstand som et speil til vår egen eksistens. Gjennom internett og mobiltelefoner intensiveres vår virtuelle oppfatning av verden rundt oss og forum som Facebook og Myspace sørger for å forminske dette skillet. Slike nettsteder er veldig nære den tilstanden filosofen Jean Baudrillard omtalte som hyperrealistisk, punktet hvor man ikke lenger er bevisst på det virtuelle, men i stedet blir ett med den. Spørsmålet er hva konsekvensen av dette kan være? Aandals bilder er ikke hans egne og er hentet fra diverse internettsider. De reflekterer nettopp det forminskede skillet mellom det virkelige og det virtuelle og videre mellom det private og offentlige. Det er unge jenter som har avfotografert seg selv i ymse positurer. De er søkende og sårbare, og skruppelløse i sin bruk av det offentlige rom, uten å nødvendigvis vurdere konsekvensen. For hva er realiteten og hva er ikke? Hva er privat og hva er ikke?
Det er utvilsomt en grensesprengende utstilling Fotogalleriet presenterer og en hyllest til kunstnerisk frihet og utfoldelse. Den stiller interessante spørsmål som vil bidra sterkt til en enda bredere uttrykksform innen fotokunsten. Denne utstillingen er kort og godt viktig for norsk fotografi og jeg vil på det sterkeste anbefale dere ett besøk til Fotogalleriets lokaler. Spre ordet.
http://fotogalleriet.no/v1/current.php
Ole John Aandal
Espen Tveit
Margareta Bergmen