Skrevet av Frank HesjedalDet var fullstappet auditorium på Morten Krogvolds foredrag på Lennart Nilsson konferansen (eller Conference som de liker å kalle det) i Oslo Kongressenter. Krogvold hadde tatt turen fra Roma for å prate om hva som inspirerer. Jeg må innrømme det; Morten inspirerer!! Han har en lidenskap for fotografiet som smitter. Det vet jeg mange i fotonorge kan skrive under på, blant annet mennesker som har deltatt på workshops, foredrag og ikke minst Nordic Light.
På vei tilbake til Horten, uten forsinkelser (i skrivende stund) og i en fullstappet NSB Komfort vogn, stiller jeg meg selv spørsmålet: Kan jeg få formidlet Mortens foredrag i en inspirerende artikkel? Vel, jeg tror ikke det går an. Det er i alle fall ikke en erstatning for å høre Morten i levende live (les: laiv). Det jeg gjør, tenker jeg i det jeg passerer Asker, er å sammenfatte noen av hovedpoengene til Morten.
Det starter med depresjonen. Den kunstneriske depresjonen, slik jeg tolker det. For Morten starter foredraget sitt med å kunngjøre at det er veldig vanskelig å fotografere. Og verre blir det, sier han, og ikke vet jeg helt hvordan man skal tolke det. Det som er sikkert, og som komponisten Arne Nordheim understreker i videosnutten vi får se på slutten av foredraget, er at melankolien er en sentral del i produksjonen av mye stor kunst. Morten trekker frem en periode han fikk total tørke og ikke er han den eneste heller, sier han. Alexander Kielland, blant annet, sluttet helt å skrive i åresvis.
Nå får ikke jeg inntrykk av at Krogvold noen gang har sluttet å fotografere. Han synes derimot at (den kunstneriske) depresjonen er helt ålreit. Som (foto)kunstner er det ikke enkelt å stå ansikt til ansikt med kravet om originalitet (Krogvold er vel heller ikke en som kan anklages for å være original). Undertegnede kan forstå frustrasjonen og den depresjonen som gjerne oppstår i møte med dette kravet. Krogvold svarer på denne utfordringen med å vise til Arne Nordheim som sier så fint at det handler om å utforske nye tanker under gammel himmel. Det er så bra sagt, sier Morten. Og ja, det er det, tenker jeg mens passasjerantallet dobles i Drammen fordi et eller annet tog er innstilt.
Fotografi og fotografering handler om å tørre. Det vet vel egentlig alle, men jeg tror vi (som fotograferer) trenger å høre det et uendelig antall ganger. Da er det kanskje noen flere som til syvende og sist fotograferer etter den ideen: å tørre. For skal de nye tankene komme, under gammel himmel, er det essensielt at vi har fotografer som er dristige. Det er ikke mange av dem dessverre. Som Morten sier: Det er veldig lett å bevege et kamera, men veldig vanskelig å bevege et menneske.
Utstyr og teknikk er ikke relevant. Det er det vi holder på med som er relevant, sier Krogvold. Her snakker Morten om to ting, slik jeg tolker det: Resultatet er relevant og møtet mellom mennesker (som jo er det Morten fotografer) er relevant. Alt annet er uinteressant. Når Morten fotograferer ser han på seg selv som en kylling. Ja, det er det han sier og det er jo en morsom kommentar. Han eksemplifiserer det derimot med en fotoseanse med Nelson Mandela. Dere skjønner at jeg bare er en kylling når jeg får en time med Nelson Mandela, sier han og ingen protesterer.
Selv lyset er irrelevant, sier han i det jeg mistenker for å være en forsnakkelse. Selv om Krogvold nesten har sluttet med kunstig lys, får jeg inntrykk av at han er desto mer opptatt av å bruke det naturlige lyset. Poenget hans er likevel at det er den menneskelige relasjonen som er det aller viktigste når man portretterer mennesker. Morten hevder at den viktigste egenskapen i fotografi er empati.
Uten kunstig lys er det de lange eksponeringene Morten stoler på. Forfatteren og billedkunstneren Stein Mehren påpekte ovenfor Morten at han hadde et problem: Du jobber med for raske eksponeringer. Alle store kunstverk har tid i seg. Morten tror nå på få, men lange eksponeringer. Minst 1-2 sekunder, gjerne 7-8 sekunder, men også oppimot 40-50 sekunder. Modellene opplever en magi når de blir eksponert få ganger, hevder Morten. Noe å tenke på for oss andre kanskje, eller mer spesifikt for portrettfotografer som er så alt for avhengig av blits. Det handler om å tørre, tenker jeg når denne setningen skrives og konduktøren forteller at neste stasjon er Skoppum. Jeg må avslutte:
Nå er Morten i gang med det han selv kaller dødsserien, en serie som er en reaksjon på det han kaller alt det lettvinte. Og som de siste ord i denne artikkelen, er det på plass å nevne hva noen døde menneskekropper fortalte Morten da han fotograferte dem: Du har ikke tid til å se på Tore på sporet, Morten.
For mer om Fotografi 2009:
http://foto.no/fotografi2009
På vei tilbake til Horten, uten forsinkelser (i skrivende stund) og i en fullstappet NSB Komfort vogn, stiller jeg meg selv spørsmålet: Kan jeg få formidlet Mortens foredrag i en inspirerende artikkel? Vel, jeg tror ikke det går an. Det er i alle fall ikke en erstatning for å høre Morten i levende live (les: laiv). Det jeg gjør, tenker jeg i det jeg passerer Asker, er å sammenfatte noen av hovedpoengene til Morten.
Det starter med depresjonen. Den kunstneriske depresjonen, slik jeg tolker det. For Morten starter foredraget sitt med å kunngjøre at det er veldig vanskelig å fotografere. Og verre blir det, sier han, og ikke vet jeg helt hvordan man skal tolke det. Det som er sikkert, og som komponisten Arne Nordheim understreker i videosnutten vi får se på slutten av foredraget, er at melankolien er en sentral del i produksjonen av mye stor kunst. Morten trekker frem en periode han fikk total tørke og ikke er han den eneste heller, sier han. Alexander Kielland, blant annet, sluttet helt å skrive i åresvis.
Nå får ikke jeg inntrykk av at Krogvold noen gang har sluttet å fotografere. Han synes derimot at (den kunstneriske) depresjonen er helt ålreit. Som (foto)kunstner er det ikke enkelt å stå ansikt til ansikt med kravet om originalitet (Krogvold er vel heller ikke en som kan anklages for å være original). Undertegnede kan forstå frustrasjonen og den depresjonen som gjerne oppstår i møte med dette kravet. Krogvold svarer på denne utfordringen med å vise til Arne Nordheim som sier så fint at det handler om å utforske nye tanker under gammel himmel. Det er så bra sagt, sier Morten. Og ja, det er det, tenker jeg mens passasjerantallet dobles i Drammen fordi et eller annet tog er innstilt.
Fotografi og fotografering handler om å tørre. Det vet vel egentlig alle, men jeg tror vi (som fotograferer) trenger å høre det et uendelig antall ganger. Da er det kanskje noen flere som til syvende og sist fotograferer etter den ideen: å tørre. For skal de nye tankene komme, under gammel himmel, er det essensielt at vi har fotografer som er dristige. Det er ikke mange av dem dessverre. Som Morten sier: Det er veldig lett å bevege et kamera, men veldig vanskelig å bevege et menneske.
Utstyr og teknikk er ikke relevant. Det er det vi holder på med som er relevant, sier Krogvold. Her snakker Morten om to ting, slik jeg tolker det: Resultatet er relevant og møtet mellom mennesker (som jo er det Morten fotografer) er relevant. Alt annet er uinteressant. Når Morten fotograferer ser han på seg selv som en kylling. Ja, det er det han sier og det er jo en morsom kommentar. Han eksemplifiserer det derimot med en fotoseanse med Nelson Mandela. Dere skjønner at jeg bare er en kylling når jeg får en time med Nelson Mandela, sier han og ingen protesterer.
Selv lyset er irrelevant, sier han i det jeg mistenker for å være en forsnakkelse. Selv om Krogvold nesten har sluttet med kunstig lys, får jeg inntrykk av at han er desto mer opptatt av å bruke det naturlige lyset. Poenget hans er likevel at det er den menneskelige relasjonen som er det aller viktigste når man portretterer mennesker. Morten hevder at den viktigste egenskapen i fotografi er empati.
Uten kunstig lys er det de lange eksponeringene Morten stoler på. Forfatteren og billedkunstneren Stein Mehren påpekte ovenfor Morten at han hadde et problem: Du jobber med for raske eksponeringer. Alle store kunstverk har tid i seg. Morten tror nå på få, men lange eksponeringer. Minst 1-2 sekunder, gjerne 7-8 sekunder, men også oppimot 40-50 sekunder. Modellene opplever en magi når de blir eksponert få ganger, hevder Morten. Noe å tenke på for oss andre kanskje, eller mer spesifikt for portrettfotografer som er så alt for avhengig av blits. Det handler om å tørre, tenker jeg når denne setningen skrives og konduktøren forteller at neste stasjon er Skoppum. Jeg må avslutte:
Nå er Morten i gang med det han selv kaller dødsserien, en serie som er en reaksjon på det han kaller alt det lettvinte. Og som de siste ord i denne artikkelen, er det på plass å nevne hva noen døde menneskekropper fortalte Morten da han fotograferte dem: Du har ikke tid til å se på Tore på sporet, Morten.
For mer om Fotografi 2009:
http://foto.no/fotografi2009
Morten Krogvold i fullsatt auditorium
Frank Hesjedal
Morten Krogvold