Dokumentar, kunstfotografi og maleri – en motsetning?

Galleri Riis viser i disse dager to utstillinger med to kunstnere som arbeider med det fotografiske mediet på ytterst forskjellige måter. Den svenske kunstneren Andreas Eriksson er aktuell med en serie fargefotografier i kombinasjon med maleri, samt en skulpturserie. I tillegg vises et utdrag av en serie fotografier av den tyske fotografen Werner Zellien.
Werner Zellien (f. 1952)
En rekke sorthvittfotografier, som har fått tittelen ”Villa Wannsee – Melancholy Grandeur”, henger side om side idet man entrer Galleri Riis` lounge. Fotografiene er hengt opp direkte på veggen uten noen form for innramming.

Fotografen begynner serien med et bilde av en stor villa. I den neste rammen har fotografen entret villaen og viser et av rommene, den neste rammen viser et annet rom osv osv. Fotografen rusler rundt og dokumenterer hele huset. Komposisjonsmessig minner de fleste bildene om eiendomsfotografier som skal presentere ulike rom på best mulig måte. Mens andre fotografier går nærmere på detaljer. Serien avsluttes med et utsiktsbilde mot alleen der fotografen begynte sin reise. Sirkelen er sluttet.

Jeg klarer ikke å riste av meg referansen til eiendomsfotografiet før jeg har funnet ut hva Villa Wannsee faktisk representerer. Zellien klarer nemlig å presentere huset og rommene på en svært trykkende måte, i sterk kontrast til eiendomsfotografier. Du vil IKKE kjøpe denne villaen. Denne villaen var nemlig stedet der Wannsee-konferansen ble holdt 20. januar 1942. Deltakerne på konferansen, lederne i det tyske nasjonalsosialistiske partiet, diskuterte nemlig ”jødeproblemet” og gjennomføringen av holocaust i denne villaen.

Dette aspektet påvirker drastisk betrakterens måte å forholde seg til fotografiene. På én måte problematiserer Zellien det fotografiske mediet som dokumentasjon på noe virkelig og håndfast. Men etter man lærer husets historie å kjenne, betraktes de samme fotografene som bærere av noe abstrakt, nemlig følelser og stemninger som huset representerer.

De mest interessante fotografiene i serien er de der man kan se fotografens gjenskinn i et vindu eller et speil. Disse fotografiene åpner for en helt annen problematikk enn den Galleri Riis fremmer som fotografienes gjenspeiling av ”den struktur som gjorde folkemordet mulig å gjennomføre.”

I pressemeldingen skriver Galleri Riis at Zelliens virksomhet ”spenner fra fotografisk gjengivelse – han er en internasjonalt anerkjent fotograf av kunstverk - til en kunstnerisk praksis karakterisert av enten presise dokumentarfotografier eller poetiske destillater.” Det er nettopp dette ”enten-eller” som blir problematisk i ”Villa Wannsee – Melancholy Grandeur”. Denne serien kan ikke beskrives enten som ”dokumentarfotografier” eller ”poetiske destillater”, men prøver faktisk å være begge deler. Jeg er usikker på hvor støtt fotografiene hadde stått kun i lys av sin egen status som kunstfotografier. Fotografiene er interessante å betrakte hovedsaklig på grunn av husets historie. Men det virker også nettopp å være Zelliens konsept.

Andreas Eriksson (f. 1975)
Beveger vi oss litt lenger inn i lokalet til Galleri Riis, blir vi møtt av en mengde små skulpturer av ulike fugler som sitter på hver sin gren. Skulpturserien heter ”Content is a Glimpse”.

Skulpturene er dekorative i seg selv, men ser man nærmere på dem oppdager man at det er noe som ikke stemmer. Skulpturene likner ikke andre skulpturer man har sett av fugler, de er nemlig basert på døde fugler som henger med nebbet. Etter litt research fant jeg ut at alle disse fuglene, som forøvrig er støpt, har endt sitt liv ved å krasje inn i ateliervinduet til Eriksson. Deretter har kunstneren puttet fuglene i fryseren i påvente av en god idé, som altså nå vises på Galleri Riis.

Innerst i gallerirommet fortsetter den delen av Erikssons utstilling som han har valgt å gi den intrikate tittelen ”Roundabout the Hardship of Believing”. Her har han kombinert fargefotografi og maleri. Noen fotografier henger separat, mens andre er koblet til et maleri. Det er tydeligvis tilfeldig hvilket fotografi som henger sammen med hvilket maleri, da de ikke er utført sammen, men forbundet i forbindelse med denne utstillingen.

Eriksson har tatt utgangspunkt i naturen der han bor på landet i Sverige. Han har fotografert trestammer, gress, grener, løv, snø og jord. Han skifter mellom oversiktsfotografier og nærbilder av detaljer. De fleste av disse fotografiene fungerer sammen med et maleri i lik størrelse. Maleriene er abstrakte, stofflige og teksturbaserte. Mens noen av maleriene nærmest kun kan beskrives som en overflate av tykk maling, virker andre å kopiere eller tolke naturens form i fotografiet ved siden av.

Det interessante ved denne serien er nettopp kombinasjonen av det fotografiske og det maleriske mediet. Fotografiet refererer til noe utenfor seg selv (i Roland Barthes ånd), mens maleriet representerer modernismens idé om det autonome kunstverket som kun viser til seg selv som gjenstand. Kombinasjonen av disse to aspektene ved kunst generelt, gjør Erikssons prosjekt interessant. En annen referanse man kan trekke er til vår digitale kultur som har lært oss at alle fotografier er bygget opp av piksler. Jo mer man zoomer inn på et bilde, jo mer uskarpt blir det, og pikslene synliggjøres. Erikssons malerier kan betraktes som nærbilder av fotografiene. I tilegg er det på sin plass å nevne referansen til det tradisjonsbundne landskapsmaleriet som vi kjenner som detaljerte og naturtro maleriske gjengivelsen av naturen. Eriksson problematiserer denne tradisjonen ved at fotografiet representerer det naturtro, mens maleriet fremmer et abstrakt uttrykk.

Begge utstillingene vises på Galleri Riis frem til 4. april.
Werner Zellien -
Werner Zellien
Werner Zellien -
Werner Zellien

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu