Opsahl presenterer et mørkt og smågrumsete univers med prosjektet Ask The Dust. Det er tomt og stille, og totalt strippet for mennesker i bildene. Men likevel er det menneskelige nærværet gjennomtrengende. For nettopp det forlatte, det forsømte, det kaotiske som Opsahl presenterer er så menneskeskapt som det kan få blitt, og introduserer det konsumerende egoet menneskeheten konstant assosieres med. Men er det dette han egentlig vil diskutere?
På 60-tallet vokste en gruppe fotografer frem som tok for seg småby-Amerika, bygda, tomme gater, store parkeringsplasser, slitte bondegårder, bensinstasjoner, reklameskilt. Fotografert med prikkfri nøyaktighet med tungvinte storformatskameraer på fargefilm dokumenterte de Amerika på en helt annen måte en de tidligere landskaps- og arkitekturfotografene. Her var fotografer som Stephen Shore, William Eggleston, Joel Sternfeld, i dag ansett som legender for sine detaljrike reproduksjoner av Amerikansk storkonsum. De ble kalt The New Topographics. De ville likevel aldri bli assosiert med en politisk diskurs, eller andre vinklinger for den saks skyld. De hevdet at bildene var visuelle reproduksjoner av det som eksisterte der og da, ikke mer. Ønsker Opsahl og oppnå det samme? Her kan vi spørre støvet om råd.
Det er uansett ingen tvil om Opsahls forhold til de nevnte fotografenes arbeider, ettersom at utstillingsboka er fylt med referanser til tradisjonen og bruker William Eggleston som en viktig kilde. Og flere av bildene kunne like gjerne vært tatt av Eggleston selv, slik som den nærmest skummelt forlatte byen i bildet FTT7, eller den ensomme caravanen i Detroiter. Men til tross for dette, og heldigvis, siver det frem noe eget. For de som har sett Opsahls mange musikkportretter for eksempel, så finner man igjen mange av de samme uttrykksformene også i disse bildene. Råheten, mørket og det dystre, som sammen med en stor visuell kraft skaper en til tider perfekt harmoni. Det er i dette landskapet Opsahl har bygget sin karriere, og etter hvert blitt en anerkjent fotograf.
Tomheten i Ask The Dust er overbærende. Det er også dramaet. Som i Suicide Mercedes, en bil parkert på en parkeringsplass ingen helst skal se. Er det bare en bil på en parkeringsplass, eller er det et åsted for en tragedie? Opsahl er smart i tituleringen av bildene som hele tiden antyder noe utenfor bilderammen. Som i bildet Suffocator, en bil parkert, helt alene, med et blått biltrekk. Eller som det knusktørre, slitte badebassenget, med tittelen When It Rains It Really Pours. Noen steder dras dramaturgien muligens litt for langt, slik som bildet Taken, som ikke helt følger opp med resten av serien. Men likevel viser blandingen av drama og humør en poetisk side av arbeidene som åpner opp og vekker. Dette blandet inn med den herlige råheten som er tilstedeværende i uttrykket forlenger det generelle dramaet som bildene innehar.
Bjørn Opsahl har vist seg fra en ny side, for et nytt publikum som kanskje ikke leser motemagasiner eller hører på Zeromancer og Kurt Nilsen. Men Opsahl klarer seg veldig bra i uvante territorier og lykkes godt med sine bilder i galleriform. Så får vi se hva Eggleston synes.
Utstillingen henger frem til 27. september på Stenersenmuseet i Oslo.
På 60-tallet vokste en gruppe fotografer frem som tok for seg småby-Amerika, bygda, tomme gater, store parkeringsplasser, slitte bondegårder, bensinstasjoner, reklameskilt. Fotografert med prikkfri nøyaktighet med tungvinte storformatskameraer på fargefilm dokumenterte de Amerika på en helt annen måte en de tidligere landskaps- og arkitekturfotografene. Her var fotografer som Stephen Shore, William Eggleston, Joel Sternfeld, i dag ansett som legender for sine detaljrike reproduksjoner av Amerikansk storkonsum. De ble kalt The New Topographics. De ville likevel aldri bli assosiert med en politisk diskurs, eller andre vinklinger for den saks skyld. De hevdet at bildene var visuelle reproduksjoner av det som eksisterte der og da, ikke mer. Ønsker Opsahl og oppnå det samme? Her kan vi spørre støvet om råd.
Det er uansett ingen tvil om Opsahls forhold til de nevnte fotografenes arbeider, ettersom at utstillingsboka er fylt med referanser til tradisjonen og bruker William Eggleston som en viktig kilde. Og flere av bildene kunne like gjerne vært tatt av Eggleston selv, slik som den nærmest skummelt forlatte byen i bildet FTT7, eller den ensomme caravanen i Detroiter. Men til tross for dette, og heldigvis, siver det frem noe eget. For de som har sett Opsahls mange musikkportretter for eksempel, så finner man igjen mange av de samme uttrykksformene også i disse bildene. Råheten, mørket og det dystre, som sammen med en stor visuell kraft skaper en til tider perfekt harmoni. Det er i dette landskapet Opsahl har bygget sin karriere, og etter hvert blitt en anerkjent fotograf.
Tomheten i Ask The Dust er overbærende. Det er også dramaet. Som i Suicide Mercedes, en bil parkert på en parkeringsplass ingen helst skal se. Er det bare en bil på en parkeringsplass, eller er det et åsted for en tragedie? Opsahl er smart i tituleringen av bildene som hele tiden antyder noe utenfor bilderammen. Som i bildet Suffocator, en bil parkert, helt alene, med et blått biltrekk. Eller som det knusktørre, slitte badebassenget, med tittelen When It Rains It Really Pours. Noen steder dras dramaturgien muligens litt for langt, slik som bildet Taken, som ikke helt følger opp med resten av serien. Men likevel viser blandingen av drama og humør en poetisk side av arbeidene som åpner opp og vekker. Dette blandet inn med den herlige råheten som er tilstedeværende i uttrykket forlenger det generelle dramaet som bildene innehar.
Bjørn Opsahl har vist seg fra en ny side, for et nytt publikum som kanskje ikke leser motemagasiner eller hører på Zeromancer og Kurt Nilsen. Men Opsahl klarer seg veldig bra i uvante territorier og lykkes godt med sine bilder i galleriform. Så får vi se hva Eggleston synes.
Utstillingen henger frem til 27. september på Stenersenmuseet i Oslo.
Detroiter
Bjørn Opsahl
Suicicde Mercedes
Bjørn Opsahl
His Disco Deo, 2009
Bjørn Opsahl
Stolen Boy, 2009
Bjørn Opsahl