Nyskapende og overbevisende Sjøvold.

"SHE IS" er et viktig og berikende utstillingsprosjekt som er verdt å få med seg. Hovedsakelig har dette med tre faktorer å gjøre: Prosjektets intensjon og det konseptuelle grepet som er benyttet for å forsterke denne, presentasjonsformen som er valgt, og sist, men selvsagt ikke minst, selve billedspråket.

Oppsummert utgjør disse tre en sluttsum som i denne sammenhengen plasserer Marie Sjøvold blant pionérene på det nyskapende kartet innen norsk kunstfotografi. Internasjonalt sett er hun ikke alene, men absolutt en førstedame i norsk samtid. La oss se litt på hvorfor:

Gjennom en serie iscenesatte selvportretter fra sitt første svangerskap, introduserer Marie Sjøvold oss for den autobiografiske fortellingen gjennom sitt visuelle univers. Prosjektet ”SHE IS” består av enkeltfotografier, videoinstallasjonen “Hide & Seek” og fotomontasjen ”While we were sleeping”. I portrettene figurerer også hennes besteforeldre på morssiden, i form av pappfigurer som kunstneren har plassert inn i settingen sammen med seg selv. Scenen hvor de ulike øyeblikkene (portrettene) utspiller seg, er besteforeldrenes hus på Krokstadelva utenfor Drammen.

"SHE IS" er et prosjekt som handler om minnene til det nære, om barndom, om alderdom, om tryggheten som hviler i besteforeldrehender, om overganger i livet, om livets avslutning og begynnelse. Fødsel, aldring og død. Om det som er, og om det som var som nå kun er minner. Altså er det dypt eksistensielle temaer Sjøvold griper fatt i gjennom sitt kamera - denne gangen som tidligere. Eksistensielle temaer er og forblir eksistensielle nettopp fordi de handler om hva det dypest sett er å være menneske. Dermed blir også Sjøvolds prosjekt i utgangspunktet viktig. Å si noe om hva det innebærer å være til her i verden, mister aldri sin gyldighet. Når temaet i tillegg formidles så fortrolig og overbevisende som Sjøvold gjør det i "SHE IS", blir relevansen ekstra tydelig.

I invitasjonen til utstillingen får publikum en klar presentasjon av kunstnerens intensjon med prosjektet: Å gjennom bildene transformere besteforeldrehuset til et minneskrin for de eksistensielle temaene hos kunstneren. Dette gjør Sjøvold ved å kapsle inn øyeblikk visuelt, slik at de i bildeform blir til noe som er tilgjengelig for ettertiden.

Det er et sterkt rituelt aspekt knyttet til det å velge besteforeldrenes hus som scene for selvportrettene av seg selv som gravid: Huset blir eksplisitt en arena som rommer både avslutningen og begynnelsen på livet, og stadiene i mellom. Sirkelen knyttet til besteforeldrene og huset deres, og Sjøvolds forbindelse til begge deler, både forsterkes og sluttes gjennom først og fremst billedstoffet, men også gjennom presentasjonen av arbeidene: Utstillingen ”SHE IS” vises eksklusivt nettopp som en installasjon i besteforeldrehuset og rundt om i husets hage. Bildene er innrammet i billedrammer fra besteforeldrenes vegger. Videoinstallasjonen ”Hide & Seek” vises på besteforeldrenes fjernsynsapparat i stuen i besteforeldrehuset. Det biografiske blir organisk og tett, på denne måten, og effekten en helt annen enn dersom bildene ble vist et annet sted.

Ved å presentere bildene i det autentiske miljøet hvor de er tatt, tar Sjøvold et grep som gir oss flere meta-innganger til materialet hun viser oss. Å sitte i stuen hvor videoen ”Hide & Seek” er filmet og se den på den samme fjernsynsskjermen som vi ser på filmen, er en åpenbar lek med lag-på-lag metaforer. Billedspråket hos Sjøvold er lekent og fritt, men det er samtidig også poetisk og romantisk. Spesielt i fotomontasjen ”While we were sleeping” er referansen til renessansen til å ta og føle på; - Sjøvolds bruk av (naturlig) lys for å skulpturere menneskekroppene på bildene er rett og slett bare veldig vakkert gjort.

Situasjonene i de ulike portrettene er samtidig åpenbart fellesmenneskelige og høyst relevante, hentet fra det dagligdagse de fleste av oss vil kunne gjenkjenne. Like fullt, ved bruk av rekvisita som er bragt inn i bildene (som menneskesjablonger) og tekniske valg som er gjort (som bruk av lys, kamerastandpunkt, lukkertid), har arbeidene et tilsnitt av noe overnaturlig som gjør det nærliggende å beskrive uttrykket som magisk-realistisk. Det er noe virkelig uvirkelig i både motivet og stemningen i Sjøvolds bilder. Vi ser det vi ser, men vi ser samtidig noe vi ikke helt vet hva er. Dette skaper en undertone av spenning i også de potensielt sett mest trivielle motivene.

Nettopp spenningen som Marie Sjøvold evner å få frem i uttrykket, gjør at det potensielt trivielle heller aldri blir trivielt, men nært, følsomt og spesielt. I en tid hvor mye norsk kunsfotografi fortsatt er preget av det distanserte, kalde tekniske ”deadpan”-blikket, føles det befriende å bli invitert til et så nært og personlig møte som her, i ”SHE IS”. Marie Sjøvold tar oss med inn i sin livsverden. Det er nært, personlig og varmt, men ikke et eneste lite sekund faller hun for fristelsen til å bli privat. Dette opprettholder kunstnerens profesjonalitet, og gjør at prosjektet får en universell relevans når vi inviteres inn i Sjøvolds barndomsminner, også i ren fysisk forstand i form av omgivelsene hvor arbeidene vises.

På mange måter er jeg fristet til å hevde at Marie Sjøvold i sitt prosjekt ”SHE IS” slik det ble presentert sist helg, transformerer samtidskunstens ånd i det norske kunstfotografiet. Fremmedgjøringen av et objekt som oppstår når det tas ut av sin opprinnelige kontekst, ansees i mange sammenhenger for å være det som kvalifiserer noe som kunst (skjønt la oss ta høyde for at om dette går diskusjonen om hva kunst egentlig er og ikke, like høyt og like utrettelig som der er kunstnere, lærere og kritikere). Ved å gjøre det motsatte og føre bildene sine tilbake til den opprinnelige konteksten hvor de ble tatt, og la de bli en del av miljøet de portretterer, skaper Marie Sjøvold imidlertid en nærhet som forsterker prosjektets autobiografiske, dokumentariske nerve. Hun bringer det kapslede øyeblikket tilbake til konteksten, ikke ut av den, og hun inviterer betrakteren til å bli med inn i de fysiske omgivelsene som former prosjektes intensjon. På den måten legger hun også til et metalag for fortolkingen av arbeidene sine, og utdyper kompleksiteten i prosjektet. Det er lekent, helhetlig, selvsikkert og målbevisst gjort. Å iscenesette sin egen historie i form av stiliserte fotografier på en troverdig måte er en krevende øvelse. Sjøvold mestrer dette stilsikkert, uten å ekskludere betrakteren. Historien hun deler med oss, er full av detaljer vi kan identfisere oss med.

På den måten forsterker hun den dynamiske nærheten til materialet og ektheten i fortellingen i "SHE IS". På den måten posisjonerer hun seg også elegant i tet blant andre internasjonalt anerkjente fotokunstnere som eksperimenterer med den iscenesatte autobiografien, og overbeviser om at hun representerer en visuell stemme som ikke bare er, men som har kommet for å bli.