Innenfor burkaen

Lynsey Addario har fotografert kvinner i Afghanistan siden før Talibans fall. Denne våren stlller hun ut på Nobels Fredssenter.
- Kvinner i Afghanistan er ofte mistolket, fordi du aldri kommer forbi burkaen, forteller Lynsey Addario til foto.no.

Addario er i Norge for å åpne utstillingen Veiled Rebellion på Nobels Fredssenter i Oslo. Som en av få fotografer har hun fått komme innenfor burkaen. Både symbolsk og bokstavelig talt. Et av bildene i utstillingen har blitt tatt gjennom en burka. Gjennom et lag med netting, får vi se Afghanistan slik landets kvinner gjør det.

- Jeg ville vise hvordan de ser verden. Det er en rar opplevelse å se verden halvt tildekket, forteller Addario.

Fotograferte under Taliban
Det var sent på 90-tallet at Addario, som har studert International Relations, først ble interessert i Afghanistan. Artiklene til utenlandskorrespondenten John Burns i Time Magazine viste en side ved et land hun visste lite om, og hun bestemte seg for at dette måtte hun selv se. I 2000 flyttet hun til India for å jobbe som fotograf, og samme år reiste hun på sitt første besøk til Afghanistan. Hun var en av få fotografer som jobbet i landet under Taliban, da all fotografering var forbudt. Tre ganger besøkte hun landet som fotograf før invasjonen, med kameraet skjult i en veske.

- Den gangen var det ingen andre utlendinger der, og det fantes ingen bilder under Taliban. Dette førte til at alle bilder som ble tatt var sjokkerende og unike, forteller Addario og legger til at hun synes landet er et utrolig sted med et veldig vakkert landskap.

Hun fotograferte på gaten, når ingen mennesker var å se. Og med hjelp fra FN og en hjelpeorganisasjon for landmineofre, ble hun brakt rundt til private hjem. Der fantes det ingen Taliban, og hun kunne fotografere alle som ga tillatelse til det. Men på tross av at bildene hennes var såpass sjeldne, var det ingen interesse for å publisere dem.

- Jeg kunne ikke engang gi bildene vekk, forteller hun.

Reportasje om kvinner
Så kom 9/11 og invasjonen i 2001. Plutselig var interessen for å se landet alle snakket om enorm. Og Addario fikk god bruk for innsikten i kulturen og av kontaktnettet hun allerede hadde etablert i landet. Hun fortsatte å reise tilbake nesten hvert eneste år, på oppdrag for ulike magasiner. I 2009 ble hun kontaktet av National Geographic, som ville at hun skulle lage en reportasje fra landet.

- De spurte meg: hvis du får frie hender og et fritt budsjett, hvilken historie vil du selv fortelle fra Afghanistan? Jeg svarte at da ville jeg fotografere kvinner.

Etter et års arbeid kom bildeserien Veiled Rebellion på trykk i National Geographic i 2010. Serien ble lagt merke til av Nobels Fredssenter, som i lengre tid hadde vært på jakt etter et fotoprosjekt om kvinner i Afghanistan, til utstillingen ”I Afghanistan” som åpnet forrige helg.

- Tusenvis av bilder jeg ikke tok
På veggene får du et innblikk i hvordan hverdagen fortoner seg for kvinnene i det krigsherjede landet. Kvinner som studerer, ber og kjører bil. Små jenter sminket og klare for bryllup, politikvinner som driver skytetrening i hijab og kvinner kledd i burka. Mye har forandret seg i de 11 årene Addario har jobbet der. Allikevel står utfordringene fortsatt i kø, både for de afghanske kvinnene og for fotografene som jobber der. Hun forteller at det måtte mye arbeid til for å få tatt bildene. I gjennomsnitt brukte hun fem dager på å ta hver av bildene i serien.

- For å få ta et bilde av en kvinne måtte jeg spørre alle mennene i familien om tillatelse først. Mannen, broren, faren. Det var frustrerende, og noen ganger ombestemte de seg etterhvert. Noen ganger fotograferte jeg i kanskje fem dager, så trakk de tillatelsen tilbake.

Tillatelse fra mennene er alfa og omega i Afghanistan. Etter Talibans fall er utenlandske medier tilgjengelig, og bilder som blir publisert i utlandet vil også finne veien tilbake til Afghanistan. Og dersom et bilde av en kvinne blir publisert uten at mennene i familien har gitt tillatelse til det, risikerer hun å bli drept.

- For alle disse bildene er det tusenvis av bilder jeg ikke tok, eller som jeg tok, men som ikke ble publisert, forteller Addario.

Dramatiske oplevelser
Veiled Rebellion vises sammen med Tim Hetheringtons serie Infidel, som ble til etter ni måneder som embedded med amerikanske soldater i den beryktede Korengaldalen i Afghanistan. Også Addario har vært embedded med amerikanske soldater i Korengaldalen. Dette har gitt henne et innblikk i begge sider av konflikten.

- Jeg tror det er viktig å se begge sider. Det er nå elementer på begge sider jeg kan forholde meg til, og jeg forstår hvorfor visse ting skjer. Jeg tror det hjelper deg til å bli en mer objektiv fotograf.

Addario og Hetherington møttes i Korengaldalen og hun uttrykker stor respekt for hans arbeid. Hetheringtons død under krigen i Libya i fjor gjorde sterkt inntrykk på henne, og hun har selv opplevd flere dramatiske siuasjoner siden hun startet å jobbe som fotojournalist i 1996.

I 2004 ble hun kidnappet i Irak og i 2009 havnet hun i en alvorlig bilulykke i Pakistan der sjåføren døde og hun selv ble skadet. I fjor ble hun kidnappet av Gaddafi-lojale soldater i Libya, sammen med tre andre journalister fra New York Times. De ble bundet, banket opp og seksuelt trakassert, før de slapp fri etter seks dager. Hun forteller at selv om hendelsene var dramatiske, så har hun det i dag bra.

- Jeg tror det at Tim og Chris (Hondros, journ.anm.) døde påvirket meg mer. Fordi de døde, og vi overlevde. Jeg tenker at vi var heldige, fordi det kunne ha gått så mye verre. Jeg kunne ha blitt voldtatt, vi kunne ha blitt drept. Men det skremmer meg at så mye av det handler om skjebne.

På tross av disse hendelsene, og at hun nettopp har fått sitt første barn, er hun fast bestemt på å fortsette å dekke krig og konflikt. Men i fremtiden vil hun nok holde seg unna frontlinjene.

- Det finnes måter å dekke krig på som er tryggere. Da jeg var i Libya var vi ved frontlinjen og ble skutt på. Men det er like viktig å være bak frontlinjen og rapportere derfra. Jeg har alltid vært mest interessert i hvilken effekt krig har på befolkningen, og vil helt klart fortsette å dekke slike saker.

Allerede i april skal hun i gang med neste prosjekt. Men før den tid skal hun til Norge nok en gang. Neste uke gjester hun Dok12, og skal i tillegg til et foredrag, holde en omvisning i Veiled Rebellion lørdag 25. februar.

Utstillingen I Afghanistan vises på Nobels Fredssenter frem til 2. september 2012.

Se også www.lynseyaddario.com
Christine Tolpinrud -
Christine Tolpinrud
Lynsey Addario / VII - In Labor on the Road.
In Labor on the Road.
Lynsey Addario / VII
I saw two women on the side of the mountain, in burkas and without a man. In Afghanistan you seldom see an unaccompanied woman. Noor Nisa, about 18, was pregnant; her water had just broken. Her husband, whose first wife had died during childbirth, was determined to get Noor Nisa to the hospital in Faizabad, a four-hour drive from their village in Badakhshan Province. His borrowed car broke down, so he went to find another vehicle. I ended up taking Noor Nisa, her mother, and her husband to the hospital, where she delivered a baby girl. My interpreter, who is a doctor, and I were on a mission to photograph maternal health and mortality issues, only to find the entire story waiting for us along a dusty Afghan road.
Lynsey Addario / VII - Unusual Graduates
Unusual Graduates
Lynsey Addario / VII
Many girls in Afghanistan get no education at all. Even those who do enroll in a school typically study for just four years. So these members of Kabul University's class of 2010 are definitely in the minority. Wearing hijab under their mortarboards and seated in separate rows from their male peers, the women pictured are graduates of the department of language and literature. The Taliban had banned the education of women, but classes resumed after the regime fell in 2001. This graduation was held under tight security at a hotel in Kabul because of an upsurge in terrorist attacks.
Lynsey Addario / VII - Training Day for Policewomen
Training Day for Policewomen
Lynsey Addario / VII
Afghan policewomen handle AMD-65 rifles at a dusty firing range outside Kabul. They are trained by carabinieri, Italian military police from the local NATO troops. Joining the police force is a bold decision for an Afghan woman. Insurgents often attack the police. Very few women get permission to sign up from their husband and male relatives. Of 100,000 officers, only about 700 are female. Yet women are welcome recruits. They can take on tasks that men cannot because of Islamic custom: frisking other women, searching homes where female family members are present. Many who take the job are widows of fallen officers cast in the role of breadwinner. The pay is about $165 a month.

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu