Song of Seikilos

Song of Seikolos er første bok av fem i serien The Kairos Albums signert fotografene Tone Elin Solholm og Torkil Færø
Song of Seikolos er starten på et livets eventyr, et fotografisk eventyr, en visuell reise. Det er første bok i en påkostet produksjon der Færø og Solholm setter kvalitet i alle ledd i høysetet. Fotografiene i boken er fra en fire måneders seiling i Kykladene og det Joniske hav i Hellas. Seilturen var en test på det store seilaset de nå har lagt ut på: En fire år lang jordomseiling sammen med deres to barn, Torbjørn og Telma, på 5 og 7 år. Turen har vært planlagt i 10 år. Både fotografisk og økonomisk er det ette de har jobbet for hele tiden.

Jeg møter Tone og Torkil dagen før de skal sette seg i den gamle studentbilen til Torkil. Et vrak, et skrap, en gammel Toyota Hiace 95-modell. For bilen sin del har den kanskje bare en tur igjen: til katamaranen Kairos som venter på familien. Bilen skal de bare sette fra seg. Kanskje den får noen nye lykkelige eiere. På et rom står det kasse på kasse. Det store spørsmålet er om alt får plass i Hiacen. Og utenom dette lille uromomentet, virker det på undertegnede som det aller meste er under god kontroll.

Seikilos og Kairos
Mens en stadig større del av manges virkelighet representeres gjennom skjermer, ønsker Færø og Solholm å oppleve verden selv, på nært hold, med egne øyne og kamera. For dem er ekte opplevelser et mål istedenfor elektroniske.

- Det høres kanskje ut som vi er fra steinalderen, men det er ikke slik det er, forteller Solholm. – Vi har jo tv og vi bruker data som jobbverktøy. Men det er lett å glemme at det er en ekte verden der ute. En verden som smaker salt, hvor det blåser og det lukter. En verden hvor man kan klatre i et tre og få seg et skrubbsår.

- Å seile blir en blanding av det urgamle (vær og vind og farer) kombinert med moderne satelittnavigasjon og elektroniske kart på iPad. Det fasinerer å bruke det beste og mest spennende fra to verdener, forteller Færø.

Solholm og Færø har latt seg inspirere av Seikilos og guden Kairos til å bruke tiden til noe de mener er viktig. Seikolos har skrevet verdens eldste musikkstykke, Songs of Seikilos, som noensinne er funnet, datert fra cirka 200 år før Kristus.

På sin kones grav har Seikilos fått inngravert følgende vakre ord:

As long as you live – shine!
Let nothing grieve you beyond measure.
For your life is short
and time demands its toll.


Guden Kairos er på mange måter glemt og lite beskrevet i litteraturen. I følge de gamle grekerne var Kairos guden for det flyktige øyeblikket, et tidspunkt for å gripe skjebnen i egne hender. Og hvis man ikke griper øyeblikket forsvinner det og kommer aldri tilbake.

- Kairos er begrepet på den riktige tiden, det rette tidspunktet. Og det er jo nettopp det fotografiet handler om: å være tilstede og leve i øyeblikket, forteller Torkil. – Noe av det jeg liker med fotografiet er at man blir tvunget til å være tilstede her og nå.

Filmbasert
Solholm og Færø traff hverandre på en Morten Krogvold-workshop i 1998. Torkil var med som tolk. Han påstod at han kunne portugisisk. Men portugisisk portugisisk slet han litt med. Det hadde vært enklere hvis det hadde vært brasiliansk portugisisk. 2 uker etter workshopen hadde han også noen avsluttende eksamener på medisinstudiet sitt. Men om noen synes disse prioriteringene var merkelige, så har det vært Tone og Torkil siden da. Og i forrige uke giftet de seg!!!

En annen ”spinn-off” etter en rekke workshops med Morten Krogvold, er kjærligheten til det filmbaserte fotografiet. Dette handler nok også om en skepsis mot at det digitale blir for enkelt. Med det digitale fotografiet er det ikke nødvendig å tenke like mye. For det koster ikke noe med et bomskudd, mener ekteparet. Fotograferer man analogt, blir man tvunget til å tenke før man knipser.

- På Krogvolds workshops lærte vi å fotografere med hodet, ikke bare skyte løs og håpe at noe skulle bli bra. Dette har jeg også tatt med meg når jeg fotograferer digitalt. Jeg tenker og tar derfor ikke flere bilder når jeg bruker digitale kameraer, forteller Tone.

- Å fotografere analogt er den raskeste veien til et godt bilde, mener Torkil. – Selv om den er kronglete får man flere bra bilder på den tiden man bruker til å fotografere.

Det er ikke få kameraer som er pakket med for å være med på jordomseilingen. Torkil har 15 kameraer (pluss 6 i reserve), mens Tone har med seg 6-7 kameraer. De forskjellige kameraene, med egne personligheter, styrker og svakheter, er også noe som tiltrekker mye med det filmbaserte fotografiet.

I Song of Seikilos kan man se dette tydelig hvor en rekke uttrykk og formater er blandet.

- Det er slik vi ønsker å ha det. Mange fotografer snevrer inn uttrykket sitt til noe veldig håndterbart og lite. Det blir lett å gjenkjenne en fotografs uttrykk. Vi er ikke så interessert i det, forteller Torkil.

Barna i sentrum
Hele prosjektet handler i stor grad om å dokumentere barna mens de oppdager verden og seg selv.

- Samtidig handler det også om at vi oppdager oss selv og verden, sier Tone. – Det er jo helt åpenbart, men det var faktisk ikke noe vi tenkte over da vi begynte med dette. Fokuset vårt har vært å se barna når de opplever og tar ting innover seg.

En utfordring når egne barn er subjekter i et prosjekt, er hvordan dette skal bli interessant for andre som ikke har en relasjon til familien. Da Solholm jobbet med sin første bok ’The Giants’ Living Room’, hvor også linsen er rettet mot barna, var hun veldig opptatt av at dette ikke måtte bli et familiealbum. Den anerkjente fotografen Arno Minkkinen var en av dem som ”pushet” henne på prosjektet.

- Han sa til meg at jeg ikke måtte være redd for å bli personlig. Å være personlig er noe som gjelder for alle, mens å være privat og utleverende er noe annet.

Mange er redd for å være personlig, mener Torkil.

- Vi har som prinsipp å være personlig. Vi tar ikke fryktbaserte valg.

- Det er ikke slik at vi oppsøker fare, skyter Tone inn. – Men det handler om at man går glipp av så utrolig mye hvis man aldri skal bevege seg utenfor sin egen komfortsone.

Både Tone og Torkil er opptatt av at de aldri vil publisere bilder av barna som barna senere vil ha problemer med.

- Det vi fotografer er så allment at jeg tror det prater til alle som har en åpning for det.

Blir på en annen måte
Nesten alt Solholm og Færø tar av bilder er en del av dette prosjektet, eller det andre de jobber kontinuerlig med: ”Growing up”. Hvis det er snakk om bilder for familiealbumet, heter kameraet som regel iPhone.

- Når jeg først tar frem kameraet, så er jeg på jobb. Og da er jobben å fotografere til prosjektene våre, forteller Torkil. – Vi blir også kjent med barna på en annen måte når man fotograferer dem. Man må se nøyere på dem når man fotograferer. Jeg har blitt mer klar over forskjellene på dem når jeg lærer dem å kjenne gjennom kameraet. Torbjørn, den eldste, klarer knapt å sitte stille, mens Telma kan være mye roligere. Hun kan stå stille uten å bli instruert, og hun kan til og med komme med forslag til bilder.

Det er ikke bare de eldste i familien som fotograferer. Torbjørn krever å bli tatt på alvor når han griper tak i kameraet. Når han fotograferer må de andre pent vente til han er ferdig.

Familien, eventyret og jordomseilingen kan følges på Facebook. Og de neste bøkene er det bare å glede seg til. For blir de som eneren, er det et vakkert og tankefullt vindu inn til barndommen, øyeblikket, livet og verden.

Workshop på Kairos

PS: Etter det undertegnede kjenner til fikk alle kassene plass i Hiacen
 -
Færø/Solholm -
Færø/Solholm
Færø/Solholm -
Færø/Solholm
Færø/Solholm -
Færø/Solholm
Færø/Solholm -
Færø/Solholm
Færø/Solholm -
Færø/Solholm

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu