På livets intensivavdeling

På den ene neven har Alberto García-Alix tatovert «todo» - alt – og på den andre «nada», ingenting. Alt eller ingenting. Tatoveringene til denne spanske fotografen forteller om et liv i den ekstreme enden av skalaen. Drugs, sex & rock'n'roll er ikke bare en klisje i Alberto García-Alixs selvportretter, men en selvvalgt og høyst tilstedeværende realitet. Kompromisser eksisterer verken i fotografens liv eller bilder.

Da han som 25-åring hadde sin første utstilling i Madrid i 1981, var Spania på vei inn i demokratiet etter 39 år med Francos fascistiske diktatur. Den spanske hovedstaden var en kulturell eksplosjon, farget av en enorm frihetstrang og kreativitet.

Motkultur og provokasjon stod i sentrum av La Movida, Madrids kulturelle undergrunnsbevegelse med filmregissør Pedro Almodóvar i spissen. Midt i denne kreative boomen befant seg også Alberto García-Alix. Med kameraet som sin evige følgesvenn fotograferte han seg gjennom Spanias ville netter, både i Madrid og i Barcelona, på 80- og 90-tallet.

I Virreina-palasset midt på den berømte La Rambla i Barcelona henger nå et utvalg av Alberto García-Alixs selvportretter fra slutten av 70-tallet og frem til i dag, i utstillingen «Autorretrato», som varer til 5. mai 2013.

Horer og heroin

Alberto García-Alix hører til kategorien fotografer som ikke skiller mellom liv og verk. Helt siden han startet å fotografere har han portrettert seg selv og sine venner i deres omgivelser; på hotellværelser og barer, under dyna og i gatene. García-Alix har alltid selv vært en del av miljøet han har fotografert, uansett om det har vært sammen med punkere, prostituerte, junkies eller motorsyklister.

De rundt 70 selvportrettene i sort-hvitt på utstillingen viser fotografens (destruktive) balansegang mellom livet og døden, lyset og mørket. Som betrakter er vi med når han setter sitt første sprøytestikk med heroin i 1977. Og det er ikke det siste. Senere inviterer han oss med i senga, sammen med «damen jeg elsker», som det står i bildetittelen.

Alberto García-Alix har også trykket på utløseren i selskap med flyktige affærer. På et bilde fra 1985 sitter han på sengekanten med to italienske prostituerte i Roma. Ti år senere illustrerer han «A Short Love Story» - som motivet heter – med et nærbilde av en dinglende kondom fylt med sæd.

Gjennom hele utstillingen insisterer han på de filterløse og nærgående selvportrettene. Her er mye hud, svette, blod, sår og arr. Kroppen som kilde til både smerte og nytelse. Bildene viser en rastløs og livshungrig mann, en mann som elsker sin Harley Davidson og som setter sine sprøytestikk sammen med venner, som alle for lengst er døde nå. Om han er på leting eller på flukt, er ikke godt å si. Selv mener García-Alix at angsten har vært hans skapende kraft.

Den evige lengselen

Alberto García-Alix har en bred forståelse av selvportrettet som sjanger og ifølge kurator Nicolás Combarro er det i det hele tatt vanskelig å finne motiver som ikke er selvrefererende i hans bildekatalog. Derfor gir det også mening at utstillingen viser bilder av bydelen hvor fotografen bor, gater, bygninger og portretter av hans foreldre.

Især i disse bildene, vekk fra den nærgående intensiteten i de mer klassiske selvportrettene, lurer en følelse av ensomhet og melankoli under den sort-hvite overflaten. På «The Same Wishes as Always» fra 1988 strekker urbane murbygninger seg som lange linjer – lengtende - imot en himmel overstrødd med små skyer.

Og tittelen «Where My Street Dies» fra 1987, hvor fotografen, ikledd sine klassiske dongeribukser, biker boots og skinnjakke, står fortapt ved siden av et stort kraftfullt tre, vitner om denne fremmedgjøringen, som går som en rød tråd gjennom García-Alixs verk.

«Jeg må se på og betrakte meg selv, for å føle at jeg lever», skriver García-Alix i et essay til denne utstillingen.

Men ofte portretterer han også rommet rundt seg, et tomt hotellværelse eller en uredd seng. Andre ganger holder han objekter opp foran kameraet, som skoene sine eller en død fugl. Han inviterer ikke bare betrakteren til å se på seg selv, men også til å se verden, slik den ser ut fra hans perspektiv.

Fotografiet som disiplin

Alberto García-Alix har tidligere sagt at det å fotograferer andre mennesker er en voldsom konfrontasjon. Det samme gjelder for hans selvportretter.

Utstillingen viser en fotograf som har en nærmest masochistisk tilnærmelse til seg selv. Her er ingen tabuer eller smertegrense. Anything goes. Fotografen insisterer på å vise alle sine demoner. Kurator Nicolás Combarro kaller fotografiene til García-Alix for «et emosjonelt barometer». Og at fotografen har vært langt nede, er det ingen tvil om, når man ser det nakne selvportrettet ved svømmebassenget med tittelen «A Sad Man» eller «Shipwrecked» fra 2006.

At Alberto García-Alix i det hele tatt er i live i dag – 59 år etter at han ble født – ligner et mirakel. Sjelden har man sett en manns livshistorie stå så tydelig skrevet i ansikt og kropp som hos den tatoverte og gråhårede Alberto García-Alix.

«Hvorfor jeg fremdeles er i live? Det må du spørre Gud om», har han sagt. Men i en av utstillingens to filmer gir han selv et slags svar når han sier at han ikke ville ha vært her i dag, hvis det ikke var for fotografiet.

«Autorretratos» i Palau de la Virreina på La Rambla 99 frem til 5.5.2013. Åpent hver dag, unntatt mandag, fra 10:00 til 20:00. Gratis inngang.