Skrevet av Maria LundbergVi skal tilbake i tid noen måneder. Perpignan, Frankrike, september 2013. En sen nattestime på vei hjem fra utendørs bildescreening går jeg forbi en fyr med stetsonhatt som sitter og gestikulerer og ler energisk ved et barbord. Noen dulter borti meg i det jeg passerer og sier på norsk, - Han derre karen der burde du ta en prat med altså, han er litt av en type. Dougie Wallace. Det sies han blir den nye Martin Parr.
Jeg følger den norske stemmens diskret hodenikk mot stetsonhatten. Jeg nøler. Jeg er trøtt, jeg vil hjem til hotellet og sove, det småregner og blåser litt, jeg skal dessuten tidlig opp neste dag og det er allerede langt på vei mot daggry. Men jeg vet, at stetsonhatten vil forfølge meg om jeg nå ikke griper muligheten. Den norske innspilleren vet nok hva han snakker om, jeg stoler på det. Så jeg går frem til hattemannen, til Dougie, introduserer meg og sier, at jeg har blitt fortalt at vi må ta en prat. Oh? Really? Me? Why? Den skotske aksenten er ikke til å ta feil av.
Og så er vi i gang. Det vil si, Dougie Wallace med stetsonhatten vil gjerne spandere en pils, og vise meg noen bilder. Først må han bare finne ut hvor bildene er, for han har akkurat vist dem til noen andre. I mellomtiden, til han finner ut av hvem som har bildene sånn at han kan få dem tilbake og vise dem til meg, foreslår han at vi tar en øl.
Det blir ingen øl, og heller ingen bilder, men jeg klarer å få til en slags intensjonsavtale om å møtes til intervju neste dag til lunsj. Klokken tolv. Det er bare det, at Dougie på det nåværende tidspunkt er på det man må kunne kalle en god snurr, og han erklærer at selv om han gjerne vil, er det ikke sikkert han får det til. Å komme til intervjuet dagen etter, altså. Maybe I will, maybe I won't. Okei. Vi tar det derfra. Sånn må det bare være noen ganger. You lwin some, you loose some.
Neste dag klokken tolv er det ingen Dougie i sikte. Jeg går videre til neste avtale. På vei tilbake et par timer seinere dér er han! Fortsatt med hatt, men nå i en noe mer dialogvennlig tilstand. Og med bildene! Og særs fornøyd.
Nå får jeg endelig se bilder! Enkeltbilder, og en bokdummy. Dokumentarbilder fra Skotland, England og India. Dougie forteller over en øl, at han er født og oppvokst i Glasgow i Skotland, i et røft arbeiderklassemiljø. At han stort sett er selvlært fotograf (han studerte fotojournalistikk et år, sier han i en bisetning, men før jeg rekker å spørre hvor, er han videre), at han selger campingbiler for å betale regningene sine hjemme, og at alt han drømmer om, er å ha penger til å reise rundt og fotografere. Folk. All slags folk.
Det er å fotografere folk han elsker. Det er det han gjør, så mye og så ofte han kan. Det oppdaga han da han reiste rundt som ryggsekkturist med sort-hvit film i kamera, på nitti-tallet. Nå har han begynt å skjønne at han må jobbe konsept- og prosjektbasert, jobbe med sammenhengende serier, ikke enkeltbilder. Så det har han begynt med nå. Og Dougie forteller videre, over enda en øl, at alt han gjør, er å se han ser, og forfølger sine syner, og tar bilder, ustanselig. Han sensurerer ikke, analyserer ikke, vurderer ikke, han bare ser og fotograferer det han ser.
Etter hvert har flere fått opp øynene for det Dougie Wallace ser. Bildene hans er publisert på papir og på nett. Han har stilt ut i England og Skotland. Dette er hans første besøk på den internasjonale fotofestivalen, og han er her i håp om å få kontrakt på bokutgivelse. Bare derfor. En dokumentar om drosjesjåfører i India. Bokdummyen ligger klar. Han vil gjerne vise den til alle som passerer, få innspill. - What do you think about this one here? This one is not too good, is it? You think I´d better take it out? I am taking it out. Akurat nå er det indiske drosjesjåfører som opptar Dougie, men han har også fotografert udrikningslag, og strandturister, og fast-food restauranter, og mye annet. Så lenge det er folk, er det interessant. Ofte er det absurde, surrealistiske, vulgære og komiske situasjoner som er blikkfang for Dougies kamera.
Dougie er en strøm av energi , en foss av entusiastiske gestikulasjoner. Han har aldri vært i Norge, han vil gjerne komme til Oslo, om jeg vet om folk er interessert i å kjøpe campingbiler, i Norge? Jeg sier, at det er i hvert fall veldig mange campingbilturister som besøker Norge, og at det å besøke Norge i egen campingbil er en smart og billig måte å oppleve landet på. Dougie sier han gjerne vil komme til Norge. Ikke før har han forkynt Norge som sitt neste reisemål, setter en fransk festivaldeltaker seg ned på bordet ved siden av. Hun skal egentlig bare ha en kaffepause, sier hun når Dougie hanker henne inn som medkurator for de indiske sjåførene. Alle som vil, får se! Og mange vil, og Dougie stråler. Ikke bare elsker han å ta bilder av all slags folk. - I love showing my pictures to all kinds of people!
Dougie sier mye annet også den ettermiddagen over det som etter hvert blir flere pils, og ikke alt er i ettertid like takknemlig å flette inn i en epistel om møtet med den skotske fotografen, som mange altså spår at blir den neste Martin Parr. Ikke fordi det han sier ikke er relevant, men fordi det i grunnen ikke gir så mye mening uten at man samtidig ser bildene, og skjønner sammenhengen. Det er dessuten også mye gestikulering med i det hele. slik dialogen forløper, og den slags er jo ikke så enkel å gjengi. Dermed er det kanskje greit, å rett og slett bare la det stå til, og si mine damer og herrer, ta vel i mot Dougie Wallace - den skotske fotografen med stetsonhatt som elsker å fotografere folk!
(Og ps: Dougie fikk kontrakt med et forlag i løpet av uken i Perpignan, så nå blir det altså bok om indiske taxisjåfører - watch out!)
Dougie Wallace
Jeg følger den norske stemmens diskret hodenikk mot stetsonhatten. Jeg nøler. Jeg er trøtt, jeg vil hjem til hotellet og sove, det småregner og blåser litt, jeg skal dessuten tidlig opp neste dag og det er allerede langt på vei mot daggry. Men jeg vet, at stetsonhatten vil forfølge meg om jeg nå ikke griper muligheten. Den norske innspilleren vet nok hva han snakker om, jeg stoler på det. Så jeg går frem til hattemannen, til Dougie, introduserer meg og sier, at jeg har blitt fortalt at vi må ta en prat. Oh? Really? Me? Why? Den skotske aksenten er ikke til å ta feil av.
Og så er vi i gang. Det vil si, Dougie Wallace med stetsonhatten vil gjerne spandere en pils, og vise meg noen bilder. Først må han bare finne ut hvor bildene er, for han har akkurat vist dem til noen andre. I mellomtiden, til han finner ut av hvem som har bildene sånn at han kan få dem tilbake og vise dem til meg, foreslår han at vi tar en øl.
Det blir ingen øl, og heller ingen bilder, men jeg klarer å få til en slags intensjonsavtale om å møtes til intervju neste dag til lunsj. Klokken tolv. Det er bare det, at Dougie på det nåværende tidspunkt er på det man må kunne kalle en god snurr, og han erklærer at selv om han gjerne vil, er det ikke sikkert han får det til. Å komme til intervjuet dagen etter, altså. Maybe I will, maybe I won't. Okei. Vi tar det derfra. Sånn må det bare være noen ganger. You lwin some, you loose some.
Neste dag klokken tolv er det ingen Dougie i sikte. Jeg går videre til neste avtale. På vei tilbake et par timer seinere dér er han! Fortsatt med hatt, men nå i en noe mer dialogvennlig tilstand. Og med bildene! Og særs fornøyd.
Nå får jeg endelig se bilder! Enkeltbilder, og en bokdummy. Dokumentarbilder fra Skotland, England og India. Dougie forteller over en øl, at han er født og oppvokst i Glasgow i Skotland, i et røft arbeiderklassemiljø. At han stort sett er selvlært fotograf (han studerte fotojournalistikk et år, sier han i en bisetning, men før jeg rekker å spørre hvor, er han videre), at han selger campingbiler for å betale regningene sine hjemme, og at alt han drømmer om, er å ha penger til å reise rundt og fotografere. Folk. All slags folk.
Det er å fotografere folk han elsker. Det er det han gjør, så mye og så ofte han kan. Det oppdaga han da han reiste rundt som ryggsekkturist med sort-hvit film i kamera, på nitti-tallet. Nå har han begynt å skjønne at han må jobbe konsept- og prosjektbasert, jobbe med sammenhengende serier, ikke enkeltbilder. Så det har han begynt med nå. Og Dougie forteller videre, over enda en øl, at alt han gjør, er å se han ser, og forfølger sine syner, og tar bilder, ustanselig. Han sensurerer ikke, analyserer ikke, vurderer ikke, han bare ser og fotograferer det han ser.
Etter hvert har flere fått opp øynene for det Dougie Wallace ser. Bildene hans er publisert på papir og på nett. Han har stilt ut i England og Skotland. Dette er hans første besøk på den internasjonale fotofestivalen, og han er her i håp om å få kontrakt på bokutgivelse. Bare derfor. En dokumentar om drosjesjåfører i India. Bokdummyen ligger klar. Han vil gjerne vise den til alle som passerer, få innspill. - What do you think about this one here? This one is not too good, is it? You think I´d better take it out? I am taking it out. Akurat nå er det indiske drosjesjåfører som opptar Dougie, men han har også fotografert udrikningslag, og strandturister, og fast-food restauranter, og mye annet. Så lenge det er folk, er det interessant. Ofte er det absurde, surrealistiske, vulgære og komiske situasjoner som er blikkfang for Dougies kamera.
Dougie er en strøm av energi , en foss av entusiastiske gestikulasjoner. Han har aldri vært i Norge, han vil gjerne komme til Oslo, om jeg vet om folk er interessert i å kjøpe campingbiler, i Norge? Jeg sier, at det er i hvert fall veldig mange campingbilturister som besøker Norge, og at det å besøke Norge i egen campingbil er en smart og billig måte å oppleve landet på. Dougie sier han gjerne vil komme til Norge. Ikke før har han forkynt Norge som sitt neste reisemål, setter en fransk festivaldeltaker seg ned på bordet ved siden av. Hun skal egentlig bare ha en kaffepause, sier hun når Dougie hanker henne inn som medkurator for de indiske sjåførene. Alle som vil, får se! Og mange vil, og Dougie stråler. Ikke bare elsker han å ta bilder av all slags folk. - I love showing my pictures to all kinds of people!
Dougie sier mye annet også den ettermiddagen over det som etter hvert blir flere pils, og ikke alt er i ettertid like takknemlig å flette inn i en epistel om møtet med den skotske fotografen, som mange altså spår at blir den neste Martin Parr. Ikke fordi det han sier ikke er relevant, men fordi det i grunnen ikke gir så mye mening uten at man samtidig ser bildene, og skjønner sammenhengen. Det er dessuten også mye gestikulering med i det hele. slik dialogen forløper, og den slags er jo ikke så enkel å gjengi. Dermed er det kanskje greit, å rett og slett bare la det stå til, og si mine damer og herrer, ta vel i mot Dougie Wallace - den skotske fotografen med stetsonhatt som elsker å fotografere folk!
(Og ps: Dougie fikk kontrakt med et forlag i løpet av uken i Perpignan, så nå blir det altså bok om indiske taxisjåfører - watch out!)
Dougie Wallace
Dougie Wallace.
Dougie Wallace.
Dougie Wallace.
Dougie Wallace.
Dougie Wallace.
Når jeg ser slike bilder (det gjelder selvfølgelig også Martin Parr sine) så lurer jeg på: har disse menneskene samtykket til å bli fotografert på denne måten? Det er jo unektelig et lite element av latterliggjøring i disse bildene. Man kan jo si at vi ler av menneskeheten, kulturen, oss selv osv, men summa summarum så fremstilles personene i bildene på en måte som det glatt kan argumenteres for er noe belastende. For eksempel dersom de blir tagget (manuelt eller maskinelt) på facebook.
Nå er det mulig man ikke har en lovregulering på retten til eget bilde i storbritannia, men det skulle i alle fall vert interessant i å visst hvordan den gode Wallace har gått frem.