Fra radio (over tekst) til foto

Tidligere i år har vi skrevet om Petter Mejlænder sitt Pushwagner-prosjekt. I denne artikkelen, skrevet av Petter Mejlænder selv, får vi et møte med hans Arne Næss-prosjekt: Fra radio (over tekst) til foto.
____________________________

Mitt forhold til professor Arne Næss (1912-2009) varte noen få, men for meg pregende og resultatrike år. Det startet med et NRK-intervju jeg gjorde på hans kontor, for så å utvikle seg til en intens og på alle vis berikende reise, som endte med at jeg var med og bar ham den aller siste veien.

Min første bok med ham var Våre verdier (1998), men virkelig personlig ble det først da jeg jobbet med bokprosjektet Utenfor vinduet – tilbakeblikk på livet, som ble boken Nærkontakt (2004). Da syklet jeg flere ganger i uken opp til ham på Midtstuen. Deretter gikk det slag i slag med artikler, kåserier, reiser, sceneopptredener fra Agder til Finnmark, båtturer på Oslofjorden og gåturer i skog og mark. Etter hvert som skrivingen dabbet av ble det mer og mer fotografering og forsøksvis ukentlig samvær hjemme oss meg, hvor han sov, leste og pratet fra sengen ved siden av meg på kontoret, hvis han ikke satt på terrassen og så på trær, blomster og skyer som drev forbi, og ble en del av familien. ”Den som har skyer eller bølger å se på vil aldri kjede seg,” sa han.

Urfjell urmann
Urfjell urmann
Petter Mejlænder


Først da jeg en stund etter at han døde begynte å sortere tusenvis av bilder til den første fotoutstillingen skjønte jeg at det hele, fra min side, hadde utviklet seg til et drømmebestefar-vennskap. Sånn sett kan man også si at fotoutstillingen, som ble vist fra Tromsø til Kristiansand var et portrett av et vennskap, slik noen publikummere formulerte det. Men kanskje det er like riktig å si at Arne i mine bilder ble sett gjennom vennskapets blikk.

Mine fotografier av Arne Næss bygger altså på en lang og sammensatt historie, etter som jeg også leste ham til forberedende prøver på Universitetet i Oslo, liksom så mange andre. Allerede da var han en underlig legering av eventyr, vismann, fjellklatrer, eneboer og miljøguru. Riktignok en smule sær og sprø, men da jeg begynte å arbeide med ham, var han i tillegg ytterst folkelig og populær.

Petter Mejlænder
Ett av de tre bildene i Triptykon


De første bildene tok jeg med et engangskamera. Tanken var å fotografere i Arnes ånd og fange stemninger med enkle midler. Etter noen måneder oppgraderte jeg utstyret til et lite digitalt kamera. Poenget var at det skulle passe i bukselommen, slik at jeg alltid kunne ha det med meg. Fotograferingen skulle ikke planlegges for mye: Den skulle skje når det oppsto en fotografisk situasjon. Og jeg skulle ikke bruke kunstig lys, for på den måten å kunne fange opp mest mulig dokumentarisk sanne stemninger. Dermed har jeg hele veien levd etter Arnes motto: ”Et rikt liv med enkle midler.”

Petter Mejlænder
"Jeg har sett nok fjell, men havet ... det har jeg sett for lite av," sa han. I dette motivet representerer fyret veiviseren (tanken), seilbåten forteller at drømmen lar seg realisere, og den røde skjorten viser at han er integrert i helheten (naturen) han befinner seg i, fordi skjorten harmonerer med fargen i de røde rognebærene i treet (som kommer tydeligere frem i den endelige versjonen) og det røde taket på Dyna fyr.


Å fotografere ham var i og for seg enkelt fordi han aksepterte at jeg løp rundt omkring lik en bikkje for å fine perspektiver, og han brydde seg lite om å bli fotografert. Hans markerte ansikt med den store neseryggen og det blide uttrykket, var heler ingen ulempe. Det var vanskelig å ta dårlige bilder. Men jeg siktet høyere enn som så. Mitt tema dreide seg hel tiden om den gamle filosofens personlighet og holdning, utenfor arbeidslivet og kjendiseriets støy. Jeg ville helst forevige ham slik han ville vært om han var der uten meg.

Siste tur til Kolsås
Siste tur til Kolsås
Petter Mejlænder


Til den første komplette utstillingen, ”Arne Næss – Den smilende filosofen” på Galleri Sverdrup, Universitetet på Blindern (2010), falt valget i stor grad på motiver som illustrerte det dyptgripende samsvaret mellom liv og lære, og at han var en blanding av lek og alvor, ro og rastløshet og utadvendt smil og innadvendt tenkning. Jeg forsøkte å få frem hans indre stemning, som om jeg røntgenfotograferte. Ledetråden fant jeg en formiddag jeg møtte ham alene hjemme på Midtstuen. Da satt han og så ut av vinduet og tenkte på trærne og bladene som vinket i vinden, slik jeg gjenforteller det i åpningen av Nærkontakt. I de fleste bildene jeg har stilt ut er det derfor en sterk symbolikk som peker inn mot naturtanken.

Langs havet svaner
Langs havet svaner
Petter Mejlænder


Etter min erfaring var hele hans miljøtekning og filosofi dypt integrert i hans personlighet. Selv om hukommelsen sviktet, var han likevel sin miljøfilosofi. Det var denne Arne jeg ville vekke liv i og hjelpe folk til ikke å glemme. Jeg ville at hans fans, lesere og beundrere fortsatt skulle tenke på ham som en inspirator og et felleseie, og fortsatt bære ham med seg lik et godt bestefarsminne. Gjennom bildene virket han slik. Han var fortsatt en oppmuntring. Publikum lot seg berøre og så at det ikke var viktig å være ung og komme til topps. Det viktige var å være der man var, med det man hadde av ressurser. Høye ambisjoner og selvhøytidelighet hadde ingenting med hans livskvalitet å gjøre. Hans trivselsformel la vekt på ”gnist”, for å kunne minimere de fleste plager. For ham måtte alvoret også være lek.

Petter Mejlænder


Jeg har vel aldri fått så bred mediedekning som med disse utstillingene. NRK fjernsynet fulgte opp med tre minutter på Dagsrevyen, fire minutter på Morgen-TV og fem minutters grundig bildepresentasjon på Østlandssendingen. I tillegg kom avisreportasjer både her og der. Morsomt var det å få forlenget visning på Avistegnernes hus i Drøbak hele sommeren 2010 fordi utstillingen fungerte så bra. Utstillingen ute i granskogen med Tankerangling i Aktivitetsparken Høyt og Lavt i Vestfold var også spesiell. Flere enkeltbilder ble trykket i magasiner og aviser, for eksempel i UT, Magasinet Dagbladet, VG, Aftenposten, Resurgence osv.

Petter Mejlænder


Det er vanskelig å plukke ut bilder, men hvis jeg skal si noe om et par motiver, må ett hentes fra Skallumdammen, dit vi ofte gikk, fordi den ligger i gangavstand fra der jeg bor. Han sitter på en liten odde ved dammen og hviler seg mot et bjørketre i en frodig vårgrønn vegetasjon. Han glir nærmest inn i naturen, mens han suger kraft fra solen. Han ser rolig og trygg ut og det grå håret samsvarer med bjørkens hvite bark. Det er som et dypøkologisk paradis. Men det som setter prikken over i-en, er den hvite fuglen som svever over vannet. Den løfter symbolikken opp til et klassisk dødsvarsel, som passer godt inn i historien etter som dette ble hans siste vår.

Petter Mejlænder


Det publikum som regel ikke ser, er hvor mye arbeid og tid som ligger bak slike bilder. Dette motivet brukte jeg mer enn ett år på, for jeg tok en serie våren før, men var ikke fornøyd, og så måtte jeg få det til å klaffe med vær og tidspunkt, og Arnes form, året etter. Til slutt klaffet det – og den hvite fuglen, som også ble bildets tittel, oppdaget jeg først etter at jeg hadde overført bildene til PC-en. Det ble en bonus som skaper varig lykke for fotografen.

Et annet bilde, det kunne vært de tre rene portrettbildene i Triptykon, der han med fjellet som bakgrunn viser frem sitt åpne og blide ansikt fra alle sider, liksom for å formidle at han ikke på noe vis var redd for å vise frem seg selv og være ”menneske”. Det kunne også vært Indianergutten, fordi det viser hvor kontaktsøkende Arne var mot barn fordi han hadde bevart det barnlige i seg. Veien de står på er selve livsveien, og fargene på Arnes genser samsvarer med fargene på guttens indianerpynt. Motivet er en publikumsfavoritt. Men for meg er nok det sterkeste likevel ett av de siste bildene jeg tok, bare 22 dager før han døde. De ble tatt på Storøya i Bærum, det naturvernområdet som ble etablert der hvor Norges største flyplass Fornebu tidligere lå. Det er et sterkt og talende vitnesbyrd om at hans dypeste ønsker og hans livslange kamp hadde båret frukter. Han hadde lykkes og kunne slå av lyset med god samvittighet. På bildene ser vi hvordan han smiler mot det røde kveldslyset, med Vettakollen (der han vokste opp og bodde store deler av sitt liv) bak seg. Og Kolsåsveggen, der han begynte å klatre i sin ungdom, på den andre siden. Mellom ham og Kolsåsryggen ligger det en vannstripe med et hvitt sjøfly, liksom for at vi også her skal bli minne på at han snart skal fraktes over dødens elv til dødsriket, som i hans fantasi gjerne kunne være fullt av klatrefjell. Tre uker senere døde han fredelig i sengen.

Indianerbarnet
Indianerbarnet
Petter Mejlænder

Petter Mejlænder

Petter Mejlænder

Petter Mejlænder

Axels flygel
Axels flygel
Petter Mejlænder

Petter Mejlænder
Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ulv S.
Fantastisk flott bildeserie m/ tekst av en hedersmann som hele livet klarte å bevare barnet i seg.
7.11.2015
Per Arnfinn P.
Alt er nydelig her :-)
6.11.2015
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu