Planet X

"Ved å fotografere månens overflate kan den observeres uforstyrret. Universets uendelighet, dets enorme tomrom, sorte hull, singularitet og galakser, ligger langt utenfor hva hjernen klarer å ta inn over seg.

Det stopper opp. I et forsøk på å innta universets mørke, dets partikler og dimensjoner, vi roter rundt i universets bakgård, og observerer grusen som faller ned fra himmelen. Klumpen av jern som en gang var stor og fri. Ved å vende blikket oppover. Hvordan så stjernehimmelen ut for 5000 år siden? Når vil Karlsvogna forsvinne?

Universet sier du. Jeg ser fargerike bilder av galakser og stjernetåker. Hestehoder. Fotografiene preger vår kollektive oppfattelse av noe vi ikke kan se. Vi stoler på den visuelle fremstillingen. Hjernen oversetter bildene til noe gjenkjennelig, noe som ligner landskapsmalerier fra Amerika, storslått natur, strukturer som fyller hele bildet. Fratatt sin vitenskapelige signifikans, sin opprinnelige funksjon, for å gjenoppstå som skjermsparer. Tilgjengelig for alle." (Kirsti van Hoegee)

Kirsti van Hoegee (f. 1975, Stavanger) bor og arbeider i Bergen. Hun har Bachelor i fotografi og Master i kunst fra Kunsthøgskolen i Bergen, og jobber i et spenn av uttrykk, ofte med fotografiet som utgangspunkt. I sine siste kunstprosjekter har van Hoegee undersøkt aspekter ved og trukket paralleller mellom insekters adferd og den stadig mer kunstig belyste kloden. Hun ser nå på menneskets forhold til universet, og hvordan dette har endret seg i takt med fotografiets fremgang og lysets inntog. Hva gjør det med oss mennesker at vi mister tilgangen på stjernehimmelen?