Roger Ballen

På Risør Internasjonale Fotofestival var det invitert to kjente fotografer fra Sør-Afrika. Roger Ballen var en av dem.

– ”Hei, jeg heter Trine og er fra foto.no. Det er jeg som skal intervjue deg etterpå.”
Litt forsiktig har jeg tatt turen opp trappa der Roger Ballen sitter og signerer bøker. Det er like greit å bare hoppe i det. En høy mørk hengslete mann ser opp på meg:
– ”Ah, great, where do you want to do it?”
Vi avtaler å møtes på festivalkafeen om et kvarter.

At Roger Ballen er en tilbakeholden mann få vet mye om, er ingen overdrivelse. I de tre dagene som går før jeg skal intervjue han går praten. Han skal være vrien å ha med å gjøre. Han insisterte visstnok på å bli hentet på flyplassen i en kostbar bil. Han forlangte svarte vegger til utstillingen sin. Det er jo en kjent sak at de vi ikke vet noe særlig om konstruerer vi ulike ”sannheter” rundt.

– ”Kan jeg bestille noe til deg? Er det noe som frister?”
Ti minutter senere sitter vi ved bordet, jeg med en kaffekopp og Roger Ballen med en nytraktet kopp kanelte.

Ingen tilfeldige elementer
Før intervjuet holder Roger Ballen en times foredrag om bildene sine. Fotografier fra hans forrige bok ”Shadow Chamber” og hans nyeste bok ”Boarding House” blir vist, mens han forteller om arbeidsprosessen og omstendighetene rundt. Likevel blir flere mer og mer nysgjerrig. Roger Ballen unnviker å fortelle om betydninger, direkte arbeidsmetode og hans egne tanker bak fotografiene sine.
– Bildene mine har ingen rom for tilfeldige elementer. Alt du ser i fotografiet er der fordi det skal være der.
Et bilde dukker opp på skjermen. Utsnitt av to føtter dinglende over bakkenivå, en papptallerken med et påtegnet ansikt, et delt eple og knust eggeskall. Roger Ballen forteller:
– Det var en gutt som bodde i Boarding House. Han var veldig høflig og veldig hjelpsom. De andre utnyttet han. En dag spøkte noen med at han måtte forlate huset. Neste dag hadde han hengt seg.
Dermed takker han for seg, foredraget er slutt.

Bare jobber
Roger Ballen ble født i New York, men har bodd de siste tretti årene i Johannesburg. Interessen for fotografi har han utviklet fra barnsben av. Moren jobbet i Magnum på sekstitallet. Gjennom henne fikk han møte mange gode fotografer som inspirerte han.
– Hvor henter du inspirasjonen i dag? Andre fotografer, hendelser…?
– Jeg bare jobber og bryr meg ikke så mye om akkurat det. Det er ikke min jobb å bli inspirert. De gangene jeg tar skikkelig gode bilder blir jeg inspirert. De gangene jeg tar dårlige bilder blir jeg inspirert. Min jobb er å lage gode bilder.

”Boarding House”
”Boarding House” er ikke en dokumentarbok, men mer en kunstfotobok. Likevel er ikke selve elementene oppdiktet. Roger Ballen kom over et forlatt varehus i Johannesburg. Inne i dette varehuset bodde det mennesker som hadde laget sitt eget lille samfunn. Det er dette samfunnet han har fotografert akkompagnert av sin egen fantasi.
– Dette er ikke en dokumentasjon. Fotografiene er en kombinasjon av min fantasi og et reelt fysisk sted.
Hender som stikker frem fra bak et teppe. En slange som biter en finger. Merkelige absurde tegninger. Bildene er sterke. Flere beskrivende ord unngår jeg bevisst å bruke, for skal vi rette oss etter Roger Ballen sin visjon, er det seeren selv som tolker bildet.
– Betydningen av et bilde eksisterer på så mange nivåer.

Interaktiv prosess
Etter foredraget ble det holdt en spørsmålsrunde. Tre av spørsmålene som jeg hadde forberedt til intervjuet etterpå blir stilt under denne runden. Svarene fra Roger Ballen er svevende, og siden man ikke sitter ansikt til ansikt er muligheten for oppfølgerspørsmål ikke-eksisterende.
– Alle tegningene i bildene dine. Er det du som har tegnet dem eller var de der fra før?
– Det er en interaktiv prosess. Noen av tegningene var der fra før, noen ble tilført. Det kan være fra meg eller fra noen andre. Noen ganger fjerner jeg elementer.
– Hva betyr de?
– Hva tror du de betyr? Tegningene er bare en del av bildet.
– Hvor mye av bildet er det du som har iscenesatt?
– Som jeg sa så er det en interaktiv prosess. Det finnes ingen fasit for hvordan jeg går frem.
– Hva tar du med deg når du fotograferer? Har du med deg rekvisitter i tillegg?
– Jeg har med meg hjernen min. Det er alt.

Menneskelige tilstander
Roger Ballen sitter sidelengs på stolen, godt tilbakelent mot veggen bak. Øynene flakker rundt i rommet, og det er sjelden jeg oppnår direkte øyekontakt. Fra tid til annen kommer det små korte smil. Med utdannelse innen både geologi og psykologi har han en omfattende plattform. Dette må ha påvirket fotografiene hans i en eller annen form?
– Jeg prøver å blottlegge menneskelige tilstander. Menneskets natur. Alt er kamuflert.
Han svarer ikke på om dette har noe med geologiinteressen hans å gjøre. Nettopp det å lete frem hemmeligheter. Avdekke det gjemte.
– Hva med psykologibakgrunnen din. Hvilken direkte påvirkning har den på arbeidet ditt?
– Jeg er psykologisk orientert, utdannelsen var bare en del av det.
Jeg begynner å forstå at Roger Ballen lever i sin egen verden. Det blir sagt om arbeidet hans at han har skapt sitt eget univers. Problemet er at han også lever i dette universet, og jeg har ingen nøkkel.

Politisk relatert
Siden Sør-Afrika er temalandet for Risør Internasjonale Fotofestival, spør jeg han om hans tanker rundt sørafrikansk fotografi.
– Det er mye politiske bilder. Særlig fra de svarte fotografene. Så mesteparten av sørafrikansk fotografi er politisk relatert. Jeg er ikke så opptatt av det.
– Hva vil du da med ditt eget arbeid? Hva er intensjonen bak?
– Mitt arbeid er en dokumentasjon av livet mitt. Det er dagboken min. Min reise og mitt univers.
– Reflekterer da bildene dine situasjoner fra ditt eget liv? Selvopplevde hendelser? Gamle minner?
– Det finnes bare nå. Man kan ikke gå tilbake, alt er nå. Vi lever i en tilstedeværende drøm av bevissthet.

Tilgang
Fornøyd med svaret sitt smiler Roger Ballen for seg selv. Jeg skumleser febrilsk i notatene mine etter andre spørsmål å stille. Det er tydelig at Roger Ballen selv ikke har tenkt til å bidra uoppfordret. Så langt har han ikke bitt på noen av agnene som jeg har slengt ut.
– De stedene du fotograferer går for å være utrygge og lukket. Hvordan får du tilgang?
Endelig retter han seg opp og ser direkte på meg. Dette kan han snakke om. Dette består av konsekvente handlinger som ikke trenger tolkes.
– Først må du forklare intensjonene dine. Deretter må du bevise at de kan stole på deg. Du må utvikle et forhold til disse menneskene for å få adgang. Jeg henvender meg alltid til lederen først. På denne måten får jeg også beskyttelse når jeg arbeider.
– Gir du noe tilbake? Får disse menneskene noe fra deg?
– Man må alltid gi og ta. Jeg ser ikke noe i veien med å betale de jeg fotograferer, det er jo nettopp penger de trenger. Det hender også at jeg gir dem mat, tar dem til legen eller kjøper ting til dem. Alle tjener på dette samarbeidet.
– Har regjeringen kommet med noen reaksjon på fotografiene dine?
– Nei, ingenting. Det forventet jeg ikke heller. Menneskene i Sør-Afrika har et helt annet syn på situasjonen enn det dere i Norge har. Det er mange som har det verre enn de på bildene mine.
– Får de du har fotografert sett arbeidet ditt?
– Jeg pleier å gi dem bilder ferdig innrammet. Som regel ender de opp med å bli hengt opp over senga deres.

Lever sitt eget liv
Roger Ballen har ingen problemer med å stille ut bildene sine. Han har fotografert i såpass mange år nå at han ikke lenger tenker over det. Det er bare en del av jobben.
– Jeg liker det. Respons er givende, særlig hvis jeg i tillegg klarer å forandre menneskers tenkemåte.
– Hva slags reaksjon er du ute etter fra publikum?
– Jeg er ikke ute etter noe spesielt. Jeg vil gjerne at seerne skal bli bedre kjent med seg selv. At de skal sitte igjen med noe etterpå.
– Hva definerer et godt bilde for deg?
– Et godt bilde lever sitt eget liv. Man finner hele tiden nye meninger og nye sammensetninger. Det stiller spørsmål. Det lever videre i betrakterens bevissthet.
I sine beste fotografier finner Roger Ballen stadig nye meninger. Både på egenhånd og gjennom tilbakemeldinger fra publikum.

Dyr og symbolikk
Dyr er ofte med i fotografiene til Roger Ballen. Da jeg spør om de representerer noe, om de har en symbolistisk funksjon, ser han bare på meg.
– Hva tror du? Hvilke symboler ser du?
Jeg fortsetter med å referere direkte til slangen. Slangen blir ofte sett på som skremmende, farlig. Er dette grunnen til at han har fotografert den?
– Hva synes du om slanger? Liker du dem?
Joda, jeg har aldri hatt problemer med slanger og innrømmer at jeg finner dem litt fascinerende.
– Da burde du kanskje få deg en slange. Men hva slags forhold har du til mus? Slangen spiser små levende mus. Så hvis du liker små mus bør du kanskje ikke få deg en slange.
Plutselig får jeg følelsen av å sitte i en terapitime der jeg ikke skjønner et kløyva ord. Hvordan endte vi opp med å snakke om mitt forhold til slanger? Jeg fortsetter:
– Dyrene i fotografiene dine ser så instruert ut. Hvordan får du det til?
– Fotografiene er knipset raskere enn du kan oppfatte. Neste bilde ville hatt et helt annet uttrykk. En helt annen setting. Fotografiet er glimt av tid. Små fragmenter av tid. Frossen tid.

Jeg innser at intervjuet er slutt. Jeg makter ikke å få mer informasjon ut av denne vennlige men utilgjengelige mannen. Jeg fikk aldri tre inn i universet hans, jeg fikk kun titte inn gjennom vindu.