Harald Henden

Han er den eneste norske fotografen som har fått tildelt den store Journalistprisen for sin fingerspissfine balansekunst med kamera i krig og katastrofer. foto.no møtte Henden til en prat om risikoreduksjon, etikk og tilstedeværelse.
Dette intervjuet ble gjort i 2011. Denne helgen er Harald Henden en av fotografene som viser bilder og prater på DokFoto 2015.

Vi møtes i Bibliotekbaren på Bristol Hotel i Oslo. I dette rommet har den erfarne VG-fotografen portrettert utallige forfattere opp gjennom årene. Denne dagen er det imidlertid fotografen selv som er i fokus. Nettopp hjemkommet fra nok et utenlandsoppdrag, er det lite ved Hendens rolige, tilbakelente kroppspråk som røper at han i flere år har dokumentert noen av verdens mest dramatiske kriger og naturkatastrofer.

- Jeg har aldri følt meg som krigsfotograf. Det er klart, VG er landets største avis, og når jeg jobber med å dekke konflikt, krig og naturkatastrofer, så blir jo nedslagsfeltet ganske stort. Det er fort gjort å få det imaget. Men det var jo aldri sånn, at jeg planla å bli krigsfotograf. Det var vel det siste jeg så for meg, den gangen jeg begynte å fotografere.

Vi skal tilbake til Bergen på 80-tallet. Harald studerer geologi og geofysikk. Det er ikke bare fjellformasjoner i teoretiske lærebøker som fanger interessen. Også de virkelige toppene utenfor lesesalen lokker. Det er sånn det begynner for den i dag så drevne pressefotografen.

- I tjueårene var jeg aktiv innen fjellklatring og fjellskisport, og jeg fikk interesse for fotografi fordi jeg begynte å ta bilder fra turene mine. En periode jobbet jeg også i en sportsbutikk, og endte opp med å lage en postordrekatalog for butikken. Den postordrejobben var mitt første betalte oppdrag som fotograf.

Klatrekamerater ville ha med seg Henden på klatreekspedisjon til Himalaya. Turen måtte finansieres. Dermed begynte han som fotograf for studentavisa Stud Vest i Bergen. Snart leverte Henden også bilder til de store avisredaksjonene rundt om i landet. Etter himalayaekspedisjonen, ble han fast tilknyttet VG, - først på deltid ved Bergenskontoret, deretter i Oslo på heltid. Året var blitt 1989. Siden den gang har Henden vært tro mot redaksjonen.

– På den tiden var det å få fast jobb i en avis som VG noe av det største som kunne skje en norsk pressefotograf. I det er det kanskje annerledes, sier Henden. – Jeg har vært utrolig heldig. Som fast fotograf for utenriksavdelingen har jeg blitt vist stor tillit, og jeg har fått reise ut på de jobbene jeg har villet.

25 år som fotograf i verdens uroligste brennpunkt og fortsatt ikke lei. Han har overlevd og utholdt mange av sine kolleger i bransjen. Hvordan er det egentlig mulig? Blir det et slags dop? Er det en form for rus han blir avhengig av?

– Hva som driver meg? Altså, det suget etter å være der det skjer, det er …det er vanskelig å beskrive. Det er samtidig ikke sånn, at jeg blir direkte deprimert av ikke å være der. Det handler kanskje mye om sansene – øyne, ører. Enormt intense sanseinntrykk, det er jo helt klart. Opplevelsen av tilstedeværelse blir helt ekstrem. Og så handler det nok i mitt tilfelle om å ha funnet noe jeg føler at jeg mestrer.

Her hjemme øker stressnivået fort til akutt sykemeldingsgrad når tida oppleves som litt klemt en gang i blant. Det skal ikke mer til enn en forsinket togavgang med NSB, smuler på kjøkkengulvet og et par kolleger i trassalder før det smeller i stressbarometertoppen for mange. For ikke å snakke om å rekke å hente mellom skitrening og turn. For det trengs verken innreisevisum, vaksiner eller skuddsikker vest.

Likevel er herr og fru Folk Flest norske verdensmestere i forhold til å bli langtids satt ut av stress og tilhørende søvnproblemer. Til tross for at vi jobber minst, spiser best og ferierer mest av alle sammenlignbare folkeslag på kloden. Så hva er det med Henden? Hvordan holder han ut?

- I jobben min ute i felt handler 95 prosent om venting, mens de resterende 5 prosent handler om ekstrem intensitet. Adrenalinet ligger der så klart hele tiden, men veldig mye av jobben handler om å forberede de fem prosentene hvor ting faktisk skjer.

– I min jobb som fotograf handler det i grunnen om å komme meg fra A til B, for så deretter å levere bilder til punkt C . Det er ofte et lite og veldig avgrenset geografisk område hvor ting faktisk skjer. Det betyr at jeg som fotograf aktivt må oppsøke det punktet der det skjer. Hvis du er godt forberedt, har du som regel rimelig grei kontroll i forhold til hvor det smeller. Ikke alltid, men ofte.

Henden romantiserer ikke redselen som følger med jobben, men er opptatt av at den ikke skal ta overhånd. - Frykten en naturlig del av hverdagen. Du skal være redd, det er en del av jobben. Da handler det om å også håndtere redselen. Det blir også en del av det du skal mestre.

Forestill deg en merkelig, trykkende stillhet i folketomme gater. Noe er på gang, og du vet ikke hva. Du bare instinktivt vet, at du kan forvente hva som helst. De fleste av oss opplever slike situasjoner kun på film mens vi knasker popcorn og heier på helten. For Henden er dette en opplevelse hentet fra virkeligheten.

- Du runder et hjørne, stridsvognen står der foran deg, tårnet svinger, kanonen peker rett på deg….Altså, hvis du ikke er redd i en sånn situasjon, er noe alvorlig galt. Men når en situasjon først oppstår, da er det for seint å trekke seg. Da er det viktig å vise at du ikke er en trussel. Du må ikke bli handlingslammet av redselen. Da blir det viktig å bruke det adrenalinet til å redusere risikoen i situasjonen.

Det handler om å beholde kontrollen. Til syvende og sist handler det om å alltid vite at han er i stand til å beholde kontrollen. Derfor gjør Henden alle forberedelser som kan gjøres. Han tar alle sikkerhetshensyn som kan tas. – Jeg pakker for eksempel duck tape i flere farger. Ute i felten må du kunne tape tegnet ”TV” på bilen, som er det internasjonale tegnet for presse for å vise hvem du er.

Harald vet aldri på forhånd hvilken hvilken farge han får på bilen. Derav utvalget av farget tape . – Vi kjører også alltid minst to biler i konvoi, slik at vi har en retrettmulighet dersom noe skulle skjære seg. Dessuten er det viktig at jeg kan stole på at jeg er sammen med kolleger som ikke blir handlingslammet, som kan være rasjonelle i pressa situasjoner.

I psykologien beskrives såkalte sensation seekers; - de som blir høye på stadig jakt etter nye halsbrekkende opplevelser. De utsetter seg for farer som andre bytter t-skjorte. - Jeg vet at det er gjort mye forskning på det fenomenet der, sier Henden. – Jeg liker ikke uttrykket. Jeg er klar over at jeg sikkert kan matche med en slik personlighetstype, med tanke på at jeg har høy terskel for når jeg blir alvorlig redd. Samtidig er det noe med ulike arenaer, hva du føler at du mestrer. Jeg kan føle mer stress hjemme, og jeg var nok mye mer stressa før utdelingen av den store journalistprisen, enn jeg vanligvis er i felten.

Hjemme på fritiden hopper Henden fallskjerm. Da flyr også tankene og han finner roen. 2700 hopp har det blitt siden -92. Fotografen opplever fallskjermmiljøet som befriende. Det er en samling veldig forskjellige folk. Der kobler han av.

- På mange måter er overføringsverdien fra fallskjermhoppingen til jobben min veldig tydelig. I fallskjermhopping har du en såkalt frittfallstid, som er den tiden du er i luften i fritt fall før du løser ut skjermen. For hvert hopp synker stressnivået i forhold til frittfallstiden. Dess mer tid du har erfart i fritt fall, dess mer synker stressnivået. Du opparbeider deg erfaring, det skjer en gradvis tilvenning.

- På samme måte er det å jobbe i konfliktområder også et spørsmål om tilvenning og erfaring. Det handler om minimere risiko, om å hele tiden sette sikkerheten først. På mange måter handler det om å sette grenser. I fallskjermhopping må du utvise fornuftig forsiktighet. Det samme gjelder jo i jobben min.

Både fallskjermhoppingen og klatringen har gitt Harald Henden god ballast i forhold til risikovurdering. – Mange spør om det ikke er dumdristig, det jeg driver med. Men nei – det handler overhodet ikke om dumdristighet, men om å ta en kalkulert risiko, og så gjøre alt hva du kan for å minimere den risikoen.

Kalkulert risiko eller ei. Krig er like fullt noe annet enn fallskjermhopping med nødskjerm. Å dokumentere krig er å være i fritt fall uten sikring. Det kommer vi ikke bort fra. Derfor blir det så viktig å gjøre alt for å redusere risiko. Henden har et sitat han gjerne bruker for å beskrive dette.

-Jeg er ikke så veldig redd for den kula med mitt navn på, for den er det ganske mye jeg kan gjøre for å unngå. Den kula som virkelig skremmer meg, er den det står ”to whom it may concern” på – den kula som går til den det måtte angå. Den kula som kommer med tilfeldighetens spill som avsender – det er den som er den farlige. Det er mye du kan gjøre for å unngå unødvendig risiko, men når tilfeldigheten er ute, er det lite du kan gjøre for å unngå å bli rammet. Da er det snakk om flaks. Eller uflaks.

Det var dette spillet Henden plutselig stod midt oppe i da selvmordsbombere angrep Hotel Serena i Kabul i 2008. Henden hadde flaks. Ikke alle hadde det. Den norske dagbladjournalisten Carsten Thomassen var blant de omkomne. Henden forsøkte å berge livet til kollegaen og var med i ambulansen da Thomassen ble kjørt til et feltsykhus i Kabul. Etter flere timers kamp, endte det til sist med at Thomassen døde på operasjonsbordet.

- Tilfeldighetene ville at jeg og flere av de andre journalistene satt på hotellrommene våre og jobbet, da hotellet ble angrepet den ettermiddagen. Det var rett og slett maksimal uflaks at det var andre som befant seg rundt om i hotellet, da væpnede menn tok seg inn i lobbyen, deriblant Carsten Thomassen.

–Det kan noen ganger være nærliggende å tro at man må bli avstumpet i denne jobben. Hendelsen på Hotel Serena gjorde det veldig tydelig for meg at sånn er det ikke. Man er først og fremst medmenneske. Alltid. Det er aldri noen tvil. Når du opplever en sånn situasjon, da er du ikke i tvil. Du legger kameraet til side og gjør hva du kan for å berge livene til de rundt deg.

- Jeg håper at jeg har beholdt menneskeligheten, følsomheten min. For meg står den opplevelsen i Kabul som et bilde på hvor skjørt livet er. Det er kanskje en fare for å bli likegyldig med et yrke som mitt. For meg ble dette en veldig sterk bekreftelse på at det ikke er slik, for meg.

I den fysiske bagasjen har Henden mindre og mindre med årene. – Stort sett reiser jeg bare med håndbagasje. Gjerne to kamerahus og fire objektiver. Et medisinskrin, et klesskift, en leatherman, hjelm, skuddsikker vest, ducktape, hodelykt. Ekstra av alt som kan skjære seg. Og sist men ikke minst: krimbøker. Som om det ikke var trykk nok når nettene blir lange, kobler Harald Henden av med spenningsromaner. – Jeg risikerer aldri å gå tom for bøker på oppdrag. Når jeg leser, går jeg inn i en annen verden.

Sover han godt om nettene? - For det meste sover jeg bedre ute enn hjemme. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg kan ha mareritt. Det hender at jeg våkner, svett og skjelvende, uten å vite hva jeg har drømt. Ute i felten er vi flere kolleger som prater hverandre ned når adrenalinet er på det høyeste.

Harald har noen av sine beste venner blant fotografene der ute. Jan Grarup, Paul Hansen, Roger Thurreson og Michael Chavez er noen av de nærmeste. Også Chris Morris, som tidligere har gjestet Oslo og dokfestivalen, var en av kollegene som Harald møtte i felten, frem til Morris hoppet av karusellen i 2003. – Det blir et veldig spesielt fellesskap. Vi møter hverandre i en ekstrem setting, vi blir viktige støttespillere for hverandre.

Det er mange menn i denne bransjen. Få kvinner konkurrerer med de mannlige fotografkollegene om førstesiden i media. - Jeg synes det er vanskelig å si noe fornuftig om hvorfor det er sånn. Det kan så klart være årsaker som har å gjøre med at kvinner tar mer hensyn til ønsket om barn og familie. Selv oppfatter jeg ikke miljøet som spesielt macho når jeg er ute. Det er ingen grunn til at det skal være så få kvinner, sånn sett.

-Jeg tror også at kvinnelige fotografer ville forandret bildet vårt av krig fordi de vil ta andre bilder og få en annen tilgang til situasjoner, spesielt i muslimske land, hvor jo langt de fleste konfliktene foregår. Samtidig får jeg jo lyst til å si, at det fins veldig mange veldig dyktige mannlige fotografer med fokus på de sivile sidene ved krigen, - som for eksempel Marcus Bleasdale og Espen Rasmussen, for å nevne to norske.

Apropos sivile lidelser: Hvordan er det egentlig å komme hjem fra de mest groteske krigsscenene til overskriftene om tidsklemma? Blir det ikke fort deprimerende trivielt å forholde seg til bagatellene som vi så lett hisser oss opp over her hjemme? - Vi er oss selv nærmest. Ditt eget liv og dine nærmeste blir aldri en trivialitet. Så nei. Jeg vil ikke si at det oppleves trivielt. Men det er klart, at jeg jo samtidig legger merke til forskjellene.

Etikken er noe som opptar Henden i forhold til det han driver med, uansett om han er hjemme eller ute. – Jeg kjenner ofte på at det er en merkelig blanding av følelser og egen etikk som står på spill. Det er viktig for meg å behandle alle med respekt. Spesielt har jeg følt veldig sterkt på dette, når jeg har vunnet pengepremier. Etisk sett tar det seg ikke ut for meg å skulle beholde de selv.

Pengene har han gitt til Leger Uten Grenser, som han har sett i aksjon på nært hold i mang en konfliktsituasjon. – Jeg sier ikke at andre fotografer skal gjøre det samme. Jeg vet at mange frilansere er avhengig av pengestøtte for å finansiere egen prosjekter. For meg, ut fra min etikk, har jeg imidlertid valgt å gi pengene videre.

Det har blitt til noen tusen sider avisoppslag gjennom årene. Føler Harald Henden at han bidrar til å utgjøre en forskjell, med bildene sine? - Det er ikke en følelse jeg kan si at jeg går rundt med til daglig. Men jo, jeg håper vel kanskje at jeg bidrar til å gjøre en større forskjell, enn det jeg selv går rundt med følelsen av. Jeg vet jo at jeg har tatt bilder som har vært med på å gjøre folk oppmerksom på hva som foregår i verden. Det er klart, at når en seks siders reportasje i VG resulterer i at folk åpner pengeboken sin og gir til hjelpeorganisasjonene, da utgjør det en forskjell.

Han møter mennesker som befinner seg i situasjoner helt på grensen av hva et menneske er konstruert for å tåle. I disse møtene forsøker han å uttrykke noe av det han selv føler. Hva ser han etter, når han leter etter det gode bildet? – Jeg ser først og fremst etter ansiktene og situasjonene. Respekten for mennesker er samtidig enormt viktig for meg. Jeg vil ikke gå over mine egne etiske grenser for å ta et bilde. Men jeg ser etter ansikter jeg fester meg ved, og så jobber jeg med diagonaler og linjer som trekker oppmerksomheten innover i bildet.

- Noe av utfordringen med å være fotograf i ekstreme situasjoner, er at du skal ta et effektiv bilde samtidig som sansene bombarderes. Jeg mener jo selv at jeg tar helt andre bilder i dag enn i den første krigen jeg dokumenterte. Jeg har blitt en mye bedre håndverker. Det er mange andre fotografer som er mye mer talentfulle enn meg. Jeg tror jeg er der jeg er i dag fordi jeg har jobbet hardt og fokusert på det gode håndverket, i kombinasjon med at jeg har fått muligheten til å dekke de sakene jeg har gjort.

Flere priser for bildene sine til tross og en bred anerkjennelse; Henden plages av prestasjonsangst. - Min egen usikkerhet i forhold til talent ligger der alltid. Jeg må ta meg selv i det. Følelsen kan noen ganger være så intens at kollegene mine kan oppleve meg som sur. Det har dessverre ikke blitt bedre med årene.

Han er aldri helt fornøyd med det han gjør. - Jeg kan se at jeg får til noe som er allright, men samtidig vet jeg alltid at det kunne være bedre, at jeg kunne fått mer ut av det. For meg er dette et område jeg aldri kommer til å bli blasert på. Jeg skulle ønske det kunne føles lettere, men jeg tar aldri lett på ting, og det kan være en plage, men samtidig er det jo det som driver meg

I motsetning til mange av sine venner i fotojournalistmiljøet, ønsker Harald Henden først og fremst å være avisfotograf. Lengre dokumentarprosjekter ligger ikke for han. – Jeg ville ikke hatt tålmodighet til å jobbe med større dokumentarer. Akkurat det er nok helt klart en ulempe i forhold til egen karriere. Men jeg trives veldig godt med avisjobbing, og jeg kan vanskelig se for meg hva som skulle gi mer en mer spennende og variert jobb enn det jeg har og har hatt til nå, selv om det også innebærer en form for belastning.

Hvis Harald Henden skulle ha valgt noe annet, dersom han skulle velge på nytt, hva hadde han da villet gjøre? – Jeg har jobbet mye med leger i felten og sett hva de bidrar med. Da snakker du virkelig om å utgjøre en forskjell. Så ja, - jeg ville vel ha valgt medisinstudiet i dag, hvis jeg skulle ha valgt om igjen. Som fotograf føler du deg ofte hjelpeløs i situasjoner. Mens legene kan operere, kan du bare fotografere. Det redder jo ikke akkurat liv.
Maria Lundberg - VG-fotograf Harald Henden, landets mest erfarne krigsfotograf.
VG-fotograf Harald Henden, landets mest erfarne krigsfotograf.
Maria Lundberg
I felten alternerer Henden mellom å ha kamera og krim mellom hendene. Her fra Bibliotekbaren på Hotel Bristol.
Harald Henden -
"Kjærtegn". Med dette bildet vant Harald Henden Årets Bilde i 2000.
Harald Henden
Harald Henden -
Harald Henden
Harald Henden -
Harald Henden
Harald Henden -
Harald Henden
Harald Henden -
Harald Henden
Harald Henden -
Harald Henden
Harald Henden -
Harald Henden
Harald Henden -
Harald Henden
Harald Henden -
Harald Henden

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu