Skrevet av Frank HesjedalI sommer blar vi i foto.no-arkivet og drar frem gamle godbiter. Bruce Davidson gjestet Norge og Nordic Light i 2012. Da møtte vi den legendariske Magnum-fotografen.
__________________________________
Det var i alle fall det fotolegenden svarte da han fikk spørsmålet under et av foredragene på Nordic Light. Men det var i en spøkefull tone, og om han virkelig mente det er jeg ikke så sikker på.
Bruce Davidson er en levende legende. Og strengt tatt, i alle fall etter undertegnedes vurdering, er det ikke så veldig mye han trenger å angre på når det gjelder sin fotografiske karriere. Magnum-medlemmet er en av de mest innflytelsesrike fotografene i siste halvdel av forrige århundre. Sammen med fotografer som Lee Friedlander, Diane Arbus og Danny Lyon kan han plasseres i en bølge av radikale dokumentarfotografer som slo seg frem på begynnelsen av 1960-tallet. Med sine dypdykk til innsiden av forskjellige miljøer, har han skildret og dokumentert en rekke sider ved det amerikanske samfunnet. Davidson selv mener han formidler stemninger og følelser.
Cirkus, Brooklyn Gang, Civil Rights Movement, East 100th Street, Central Park og Subway er noen av de mest betydelige prosjektene. Prosjekter som setter spor hos både betrakter og Bruce Davidson. Dype spor.
- Det er mye lettere å komme seg på innsiden, enn det er å komme seg ut. Når man jobber lenge med prosjekter så skjer det en eller annen form for binding. Relasjoner oppstår.
Stortrives i Kristiansund
I baren på festivalhotellet på Nordic Light treffer jeg Bruce Davidson for en prat. Om fotografi, karriere og Kristiansund. Han er imøtekommende, veldig tilstedeværende. Han er avslappet og det er lett å se at Davidson koser seg i festivalbyen.
- Det er så fint her. Arrangementet er så godt organisert. Spekteret av fotografi er stort. Det man ikke ser her, er kommersielle bilder eller det jeg vil kalle turist-bilder. Eller trendy bilder. Det er solide arbeider og konsepter.
Han har til og med fotografert i byen. Først og fremst for å vise bilder til assistenten sin i New York. For han må vise henne hva hun går glipp av. Nå er det jo ikke noe uvanlig at en fotograf fotograferer, men Davidson ønsket ikke å bli sett fotograferende.
- For noen dager siden våknet jeg 4.30 om morgenen. Lyset var fantastisk. Jeg tok med meg et digitalt kamera ut i gatene og testet det litt ut. Men straks andre folk begynte å våkne sørget jeg for å komme meg tilbake på hotellet og gjemme unna kameraet. Jeg liker ikke at folk ser Bruce Davidson med et digitalt kamera.
Kameraet kjøpte han for noen måneder siden. Sitt første digitale. Men han har ennå ikke funnet ut hvordan det virker.
Bruces Photo Shop
Fotointeressen kan spores tilbake til 10-årsalderen under oppveksten i Chicago. Under en basketkamp i nabolaget ventet Bruce på å få spille da en kompis spurte om han ville være med han hjem å se på litt fremkalling i kjelleren.
- Jeg visste ikke hva det var snakk om, men ble med han hjem. I kjelleren, i et mørkt rom, så jeg at han eksponerte noe lys på et eller annet. Han tok et papir og plasserte det i noe vann. Og så kom det frem et bilde! For det var ikke vann, det var kjemikalier.
Davidson ble fortryllet og straks han kom hjem, overtale han moren til å tømme et av skapene i kjelleren slik at han kunne få sitt eget mørkerom. Bruces Photo Shop ble født. Slik var starten for legenden. Og det tok ikke lange tiden før interessen ble til lidenskap. Og lidenskapen ble også en slags tilhørighet, både for han selv og til det han så og betraktet gjennom kameraet.
Da Davidson var 15 år giftet (alene)moren seg på nytt. Og da ble det nytt mørkerom og nytt kamera.
- Stefaren min bygde et nytt og flott mørkerom til meg. Til tross for at han og moren min ikke visste hva fotogorafi egentlig var for noe, var de fenomenal støtte for meg. Stefaren min, som jobbet i forsvaret, ga meg en Kodak Medalist som jeg brukte i min utforskning av Chicago.
Mørkerommet har fulgt Davidson gjennom hele livet. På 1950-tallet da han bodde i en enkel ettromsleilighet i Greenwich Village i New York hadde han en rød lyspære i kjøleskapet. Han smiler godt når han tenker på det.
- Dette var en tid i mitt liv da jeg ikke hadde fått meg kjæreste. Jeg visste ikke en gang hva det var for noe. Sengen min var bare en madrass på gulvet. Kjøkkenet var mørkerommet. Mens jeg fremkalte bilder spiste jeg kald kylling og sjokolade. Jeg var dedikert og jeg var lidenskapelig.
Cartier-Bresson og Magnum
Davidsons oppdaget Henri Cartier-Bresson da han studerte fotografi på Rochester Institute of Technology. De var 150 elever og 2 av dem var jenter. Davidson ble forelsket i den ene av dem.
- Jeg husker jeg traff henne i jentenes sovesal, og hun hadde med seg en bok som vi så i sammen. Tittelen var the Decisive Moment.
Jenten var forelsket. Ikke i Davidson, men i Cartier-Bresson.
- Da kjøpte jeg meg en brukt Leica og begynte å etterligne bildene til Cartier-Bresson i håp om at hun skulle bli forelsket i meg. Enden på historien var at hun giftet seg med engelsklæreren, mens jeg endte opp med Cartier-Bresson.
I dag, i etterpåklokskapens lys, var det nok ikke det verste som kunne skje. For vennskapet som Davidson senere skulle få med Cartier-Bresson, og ikke minst medlemskapet i Magnum har hatt stor innflytelse på han som fotograf.
- Å bli fullverdig medlem i Magnum Photos i 1959 betydde frihet. Det var inspirasjon. Og ikke minst ble jeg kjent med dyktige fotografer som Cartier-Bresson, Ernst Haas, Elliot Erwitt og René Burri. Fotografene i Magnum ble veldig viktige for meg.
Cartier-Bresson var nok Davidsons viktigste inspirasjonskilde, men også Robert Frank og Diane Arbus har hatt stor innflytelse på Davidson. Arbus skal en gang ha sagt til Davidson at bildene hans var bedre enn hennes når menneskene ikke så rett i kameraet, mens hennes var bedre enn hans når menneskene så rett i kamera.
East 100th Street
I 1960-årene fotograferte Davidson den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen og deres kamp. Det var også på denne tiden han tok en viktig avgjørelse: aldri bruke en telelinse. Resultatet er en nærhet som drar betrakter rett inn i bildene og de forskjellige situasjonene som er fotografert.
Det neste store prosjektet Davidson ga seg i kast med var East 100th Street i New York.
- Jeg fotograferte en blokk i spanske Harlem over en periode på 2 år. På dette tidspunktet hadde vi allerede satt våre bein på månen, men brukte ikke ressurser på å bygge opp lokale nabolag. Et bra hjem er noe av det viktigste for mennesker. Har man det, ett uten rotter og maling som flasser, med lys, og en rekke andre ting, kan man overleve, man kan leve.
Første dagen i nabolaget ble en tankevekker for Davidson. Han stod på gatehjørnet med en Linhof 4x5 på stativ da en dame kom bort til han og spurte om hva han holdt på med. Jeg fotograferer gettoen, svarte han. Damen så han inn i øynene og sa: Det du kaller en getto, det er mitt hjem.
- I det øyeblikket skjønte jeg at det er mye stolthet knyttet til det å være fattig.
I East 100th Street dokumenterer Davidson livet til innbyggerne. Temaer som går igjen i prosjektet og som dokumenteres er fattigdom, narkotika, kriminalitet og forfall. Alle sider ved livet i bydelen ble dokumentert. Med Davidsons empati.
På den tiden han ga seg i kast med dette prosjektet, jobbet borgerkomiteen i spanske Harlem hardt for å øke levestandarden til innbyggerne og for en forbedring av bygninger. De hadde initiert en rekke programmer for innbyggerne. I 1976 begynte mye av arbeidet å gi resultater. En beskjeden Davidson ønsker ikke å hevde at han hadde så mye med det å gjøre. Men mye tyder på at han tar feil. Ja, han antyder det selv også når han forteller om en av aktivistene fra bydelen som har sagt at hun viste boken til Borgermesteren og forretningsfolk for å vise hvordan det sto til og hvordan de levde livene sine.
- Ja. Ok. Boken har nok vært en faktor, innrømmer han.
Da boken ble publisert, var det ikke uten kritikk. En kritiker mente at Davidson fikk bydelen til å se alt for bra ut, mens en annen mente det motsatte. I dag er East 100th Street regnet for å være en klassisk skildring av det indre getto-livet i en by.
En humanistisk fotograf
Til tross for bokens innflytelse, ser ikke Davidson på seg selv som en politisk fotograf.
- Nei. Hvis jeg måtte putte en merkelapp på meg selv så måtte det være en humanistisk fotograf. Jeg er på ingen måte en aktivist i den vanlige betydningen. Men jeg skal ikke utelukke at jeg er mer aktivist enn jeg selv er klar over. Men det er fordi mine prosjekter når ut til folk.
Merkelappen dokumentarfotograf avviser han også.
- Jeg er en del av bildene. Dokumentarfotografer holder seg i bakgrunnen, mens jeg plasserer meg selv i bildene. Jeg er i bildet, men jeg er ikke bildet.
Da Davidson begynte å fotografere i East 100th Street, hadde beboerne der en rekke dårlige erfaringer med fotografer som kun tegnet et bildet av dem som fattige. De kom og gikk raskere enn en sprinter. For å fotografere i East 100th Street hadde han lagt frem arbeidet sitt for borgerkomiteen i bydelen, og fikk en tillatelse til å fotografere.
- Min fremgangsmåte, også i andre prosjekter, var å gi fotografier til de jeg fotograferte. Fotografier av dem selv. Etter hvert trengte jeg bare å vise meg i nabolaget og folk kom for å spørre meg om jeg ikke kunne ta bilder av familien deres. Jeg var der nesten hver dag over en lang periode. Folk ble vant til meg. De fikk tiltro til meg. De så hva jeg gjorde og forsto intensjonene mine.
Livsverket i permer
På sine eldre dager bestemte Davidson seg for å gjøre en skikkelig gjennomgang på sitt fotografiske liv. Hele prossessen resulterte i praktboken Outside Inside. Han gikk gjennom og redigerte alle bøkene sine og alle kontaktkopiene. Det var redigering i 2 dager. Så fremkalling i 2-3 dager.
- Jeg startet dagene rundt klokken 5 om morgenen. Laget meg en sterk kopp kaffe og spiste et stykke ostekake. Så jobbet jeg til rundt klokken 14 før jeg fant på noe annet.
Det hele holdt han på med i 2 år. Han fremkalte rundt 2000 fotografier som han senere redigerte sammen med Gerhard Steidl som ønsket å gi ut en bok i 3 volum.
- Dette kan ikke sammenlignes med et måltid fra McDonalds. Den riktige sammenligningen, må være en økologisk salat.
Bokens tittel gjenspeiler Davidsons tilnærming til sine prosjekter. Han står på utsiden, han er nysgjerrig, vil vite mer, og beveger seg hele tiden mot innsiden.
- Jeg er en utforsker. Jeg utforsker bevissthet, mening, forståelse/kunnskap. Min fotografiske interesse handler også mye om de som ikke blir sett. Mine fotografier tar folk med til innsiden.
Fotograferer fremdeles
Davidson har ikke gitt seg med fotograferingen. I en alder av 79 har han vendt linsen mot urbane landskaper, uten mennesker.
- Det er ikke helt riktig, bryter han inn. Det er ett menneske i disse bildene. Jeg.
Det startet i Paris for noen år siden hvor han gjorde prosjektet Nature of Paris. Davidson ble fasinert av den menneskeskapte naturen i byen, og ikke minst trærne. Trærne som har levd i hundrevis av år. Som har sett så mye.
- Når jeg avsluttet Paris, fant jeg ut jeg burde gjøre noe lignende et annet sted. Los Angeles kjente jeg ikke så godt, og tenkte at det ville være et interessant sted å fortsette prosjektet. Jeg ble straks forelsket i palmetrær og ørken og deres relasjon til sivilisasjonen.
Nature of Los Angeles er under arbeid. Om ikke lenge skal han tilbake til byen. Da tar han inn på et motellrom med et stort skap. Skapet bruker han som mørkerom.
Kanskje blir det også en ny bok fra legenden.
__________________________________
Det var i alle fall det fotolegenden svarte da han fikk spørsmålet under et av foredragene på Nordic Light. Men det var i en spøkefull tone, og om han virkelig mente det er jeg ikke så sikker på.
Bruce Davidson er en levende legende. Og strengt tatt, i alle fall etter undertegnedes vurdering, er det ikke så veldig mye han trenger å angre på når det gjelder sin fotografiske karriere. Magnum-medlemmet er en av de mest innflytelsesrike fotografene i siste halvdel av forrige århundre. Sammen med fotografer som Lee Friedlander, Diane Arbus og Danny Lyon kan han plasseres i en bølge av radikale dokumentarfotografer som slo seg frem på begynnelsen av 1960-tallet. Med sine dypdykk til innsiden av forskjellige miljøer, har han skildret og dokumentert en rekke sider ved det amerikanske samfunnet. Davidson selv mener han formidler stemninger og følelser.
Cirkus, Brooklyn Gang, Civil Rights Movement, East 100th Street, Central Park og Subway er noen av de mest betydelige prosjektene. Prosjekter som setter spor hos både betrakter og Bruce Davidson. Dype spor.
- Det er mye lettere å komme seg på innsiden, enn det er å komme seg ut. Når man jobber lenge med prosjekter så skjer det en eller annen form for binding. Relasjoner oppstår.
Stortrives i Kristiansund
I baren på festivalhotellet på Nordic Light treffer jeg Bruce Davidson for en prat. Om fotografi, karriere og Kristiansund. Han er imøtekommende, veldig tilstedeværende. Han er avslappet og det er lett å se at Davidson koser seg i festivalbyen.
- Det er så fint her. Arrangementet er så godt organisert. Spekteret av fotografi er stort. Det man ikke ser her, er kommersielle bilder eller det jeg vil kalle turist-bilder. Eller trendy bilder. Det er solide arbeider og konsepter.
Han har til og med fotografert i byen. Først og fremst for å vise bilder til assistenten sin i New York. For han må vise henne hva hun går glipp av. Nå er det jo ikke noe uvanlig at en fotograf fotograferer, men Davidson ønsket ikke å bli sett fotograferende.
- For noen dager siden våknet jeg 4.30 om morgenen. Lyset var fantastisk. Jeg tok med meg et digitalt kamera ut i gatene og testet det litt ut. Men straks andre folk begynte å våkne sørget jeg for å komme meg tilbake på hotellet og gjemme unna kameraet. Jeg liker ikke at folk ser Bruce Davidson med et digitalt kamera.
Kameraet kjøpte han for noen måneder siden. Sitt første digitale. Men han har ennå ikke funnet ut hvordan det virker.
Bruces Photo Shop
Fotointeressen kan spores tilbake til 10-årsalderen under oppveksten i Chicago. Under en basketkamp i nabolaget ventet Bruce på å få spille da en kompis spurte om han ville være med han hjem å se på litt fremkalling i kjelleren.
- Jeg visste ikke hva det var snakk om, men ble med han hjem. I kjelleren, i et mørkt rom, så jeg at han eksponerte noe lys på et eller annet. Han tok et papir og plasserte det i noe vann. Og så kom det frem et bilde! For det var ikke vann, det var kjemikalier.
Davidson ble fortryllet og straks han kom hjem, overtale han moren til å tømme et av skapene i kjelleren slik at han kunne få sitt eget mørkerom. Bruces Photo Shop ble født. Slik var starten for legenden. Og det tok ikke lange tiden før interessen ble til lidenskap. Og lidenskapen ble også en slags tilhørighet, både for han selv og til det han så og betraktet gjennom kameraet.
Da Davidson var 15 år giftet (alene)moren seg på nytt. Og da ble det nytt mørkerom og nytt kamera.
- Stefaren min bygde et nytt og flott mørkerom til meg. Til tross for at han og moren min ikke visste hva fotogorafi egentlig var for noe, var de fenomenal støtte for meg. Stefaren min, som jobbet i forsvaret, ga meg en Kodak Medalist som jeg brukte i min utforskning av Chicago.
Mørkerommet har fulgt Davidson gjennom hele livet. På 1950-tallet da han bodde i en enkel ettromsleilighet i Greenwich Village i New York hadde han en rød lyspære i kjøleskapet. Han smiler godt når han tenker på det.
- Dette var en tid i mitt liv da jeg ikke hadde fått meg kjæreste. Jeg visste ikke en gang hva det var for noe. Sengen min var bare en madrass på gulvet. Kjøkkenet var mørkerommet. Mens jeg fremkalte bilder spiste jeg kald kylling og sjokolade. Jeg var dedikert og jeg var lidenskapelig.
Cartier-Bresson og Magnum
Davidsons oppdaget Henri Cartier-Bresson da han studerte fotografi på Rochester Institute of Technology. De var 150 elever og 2 av dem var jenter. Davidson ble forelsket i den ene av dem.
- Jeg husker jeg traff henne i jentenes sovesal, og hun hadde med seg en bok som vi så i sammen. Tittelen var the Decisive Moment.
Jenten var forelsket. Ikke i Davidson, men i Cartier-Bresson.
- Da kjøpte jeg meg en brukt Leica og begynte å etterligne bildene til Cartier-Bresson i håp om at hun skulle bli forelsket i meg. Enden på historien var at hun giftet seg med engelsklæreren, mens jeg endte opp med Cartier-Bresson.
I dag, i etterpåklokskapens lys, var det nok ikke det verste som kunne skje. For vennskapet som Davidson senere skulle få med Cartier-Bresson, og ikke minst medlemskapet i Magnum har hatt stor innflytelse på han som fotograf.
- Å bli fullverdig medlem i Magnum Photos i 1959 betydde frihet. Det var inspirasjon. Og ikke minst ble jeg kjent med dyktige fotografer som Cartier-Bresson, Ernst Haas, Elliot Erwitt og René Burri. Fotografene i Magnum ble veldig viktige for meg.
Cartier-Bresson var nok Davidsons viktigste inspirasjonskilde, men også Robert Frank og Diane Arbus har hatt stor innflytelse på Davidson. Arbus skal en gang ha sagt til Davidson at bildene hans var bedre enn hennes når menneskene ikke så rett i kameraet, mens hennes var bedre enn hans når menneskene så rett i kamera.
East 100th Street
I 1960-årene fotograferte Davidson den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen og deres kamp. Det var også på denne tiden han tok en viktig avgjørelse: aldri bruke en telelinse. Resultatet er en nærhet som drar betrakter rett inn i bildene og de forskjellige situasjonene som er fotografert.
Det neste store prosjektet Davidson ga seg i kast med var East 100th Street i New York.
- Jeg fotograferte en blokk i spanske Harlem over en periode på 2 år. På dette tidspunktet hadde vi allerede satt våre bein på månen, men brukte ikke ressurser på å bygge opp lokale nabolag. Et bra hjem er noe av det viktigste for mennesker. Har man det, ett uten rotter og maling som flasser, med lys, og en rekke andre ting, kan man overleve, man kan leve.
Første dagen i nabolaget ble en tankevekker for Davidson. Han stod på gatehjørnet med en Linhof 4x5 på stativ da en dame kom bort til han og spurte om hva han holdt på med. Jeg fotograferer gettoen, svarte han. Damen så han inn i øynene og sa: Det du kaller en getto, det er mitt hjem.
- I det øyeblikket skjønte jeg at det er mye stolthet knyttet til det å være fattig.
I East 100th Street dokumenterer Davidson livet til innbyggerne. Temaer som går igjen i prosjektet og som dokumenteres er fattigdom, narkotika, kriminalitet og forfall. Alle sider ved livet i bydelen ble dokumentert. Med Davidsons empati.
På den tiden han ga seg i kast med dette prosjektet, jobbet borgerkomiteen i spanske Harlem hardt for å øke levestandarden til innbyggerne og for en forbedring av bygninger. De hadde initiert en rekke programmer for innbyggerne. I 1976 begynte mye av arbeidet å gi resultater. En beskjeden Davidson ønsker ikke å hevde at han hadde så mye med det å gjøre. Men mye tyder på at han tar feil. Ja, han antyder det selv også når han forteller om en av aktivistene fra bydelen som har sagt at hun viste boken til Borgermesteren og forretningsfolk for å vise hvordan det sto til og hvordan de levde livene sine.
- Ja. Ok. Boken har nok vært en faktor, innrømmer han.
Da boken ble publisert, var det ikke uten kritikk. En kritiker mente at Davidson fikk bydelen til å se alt for bra ut, mens en annen mente det motsatte. I dag er East 100th Street regnet for å være en klassisk skildring av det indre getto-livet i en by.
En humanistisk fotograf
Til tross for bokens innflytelse, ser ikke Davidson på seg selv som en politisk fotograf.
- Nei. Hvis jeg måtte putte en merkelapp på meg selv så måtte det være en humanistisk fotograf. Jeg er på ingen måte en aktivist i den vanlige betydningen. Men jeg skal ikke utelukke at jeg er mer aktivist enn jeg selv er klar over. Men det er fordi mine prosjekter når ut til folk.
Merkelappen dokumentarfotograf avviser han også.
- Jeg er en del av bildene. Dokumentarfotografer holder seg i bakgrunnen, mens jeg plasserer meg selv i bildene. Jeg er i bildet, men jeg er ikke bildet.
Da Davidson begynte å fotografere i East 100th Street, hadde beboerne der en rekke dårlige erfaringer med fotografer som kun tegnet et bildet av dem som fattige. De kom og gikk raskere enn en sprinter. For å fotografere i East 100th Street hadde han lagt frem arbeidet sitt for borgerkomiteen i bydelen, og fikk en tillatelse til å fotografere.
- Min fremgangsmåte, også i andre prosjekter, var å gi fotografier til de jeg fotograferte. Fotografier av dem selv. Etter hvert trengte jeg bare å vise meg i nabolaget og folk kom for å spørre meg om jeg ikke kunne ta bilder av familien deres. Jeg var der nesten hver dag over en lang periode. Folk ble vant til meg. De fikk tiltro til meg. De så hva jeg gjorde og forsto intensjonene mine.
Livsverket i permer
På sine eldre dager bestemte Davidson seg for å gjøre en skikkelig gjennomgang på sitt fotografiske liv. Hele prossessen resulterte i praktboken Outside Inside. Han gikk gjennom og redigerte alle bøkene sine og alle kontaktkopiene. Det var redigering i 2 dager. Så fremkalling i 2-3 dager.
- Jeg startet dagene rundt klokken 5 om morgenen. Laget meg en sterk kopp kaffe og spiste et stykke ostekake. Så jobbet jeg til rundt klokken 14 før jeg fant på noe annet.
Det hele holdt han på med i 2 år. Han fremkalte rundt 2000 fotografier som han senere redigerte sammen med Gerhard Steidl som ønsket å gi ut en bok i 3 volum.
- Dette kan ikke sammenlignes med et måltid fra McDonalds. Den riktige sammenligningen, må være en økologisk salat.
Bokens tittel gjenspeiler Davidsons tilnærming til sine prosjekter. Han står på utsiden, han er nysgjerrig, vil vite mer, og beveger seg hele tiden mot innsiden.
- Jeg er en utforsker. Jeg utforsker bevissthet, mening, forståelse/kunnskap. Min fotografiske interesse handler også mye om de som ikke blir sett. Mine fotografier tar folk med til innsiden.
Fotograferer fremdeles
Davidson har ikke gitt seg med fotograferingen. I en alder av 79 har han vendt linsen mot urbane landskaper, uten mennesker.
- Det er ikke helt riktig, bryter han inn. Det er ett menneske i disse bildene. Jeg.
Det startet i Paris for noen år siden hvor han gjorde prosjektet Nature of Paris. Davidson ble fasinert av den menneskeskapte naturen i byen, og ikke minst trærne. Trærne som har levd i hundrevis av år. Som har sett så mye.
- Når jeg avsluttet Paris, fant jeg ut jeg burde gjøre noe lignende et annet sted. Los Angeles kjente jeg ikke så godt, og tenkte at det ville være et interessant sted å fortsette prosjektet. Jeg ble straks forelsket i palmetrær og ørken og deres relasjon til sivilisasjonen.
Nature of Los Angeles er under arbeid. Om ikke lenge skal han tilbake til byen. Da tar han inn på et motellrom med et stort skap. Skapet bruker han som mørkerom.
Kanskje blir det også en ny bok fra legenden.
Bruce Davidson
Bruce Davidson. Courtesy In Focus Gallery
Brooklyng Gang 1959 Bus
Bruce Davidson. Courtesy In Focus Gallery
Brooklyn Gang 1959 Cigarete
Bruce Davidson. Courtesy In Focus Gallery
East 100 th Street 1968 Kennedy
Bruce Davidson. Courtesy In Focus Gallery
East 100 th Street Kind
Bruce Davidson. Courtesy In Focus Gallery
Brooklyn Gang 1959 Spiegel
Bruce Davidson. Courtesy In Focus Gallery
The dwarf 1958
Bruce Davidson. Courtesy In Focus Gallery
Bruce Davidson
Frank Hesjedal
