Fast City

Morten Andersen har lang fartstid som fotograf med en rekke bokutgivelser og utstillinger nasjonalt og internasjonalt. Mellom fotolinja på Strømmen Yrkesskole og noen år på ICP, New York på begynnelsen av 90-tallet har Andersen utviklet sitt eget fotografiske språk og kommunikasjonsmetode. Nan Goldin og Larry Clark, som underviste på ICP på 90-tallet, kan se ut til å ha vært viktige inspirasjonskilder i formingen av Andersens fotografiske interessefelt. De jobber begge innenfor en amerikansk dokumentarisk tradisjon som skildrer eget miljø og omgivelser, miljøer i opposisjon til det aksepterte hvor grenser for identitet og seksualitet utfordres. Det er også naturlig å trekke paraleller til Ken Schles og kanskje spesielt hans bok Invisible City, en subjektiv fotografisk visjon av New York som kom ut i 1988.

Miljøskildring
Andersen bruker fotografiet til å beskrive sitt eget miljø og sine egne omgivelser, og presenterer oss for en personlig, subjektiv beretning om en side av 90-tallets Oslo. Jeg får inntrykk av en rastløs vandring rundt i byens gater, en registrering av sanselige inntrykk og egne opplevelser.

Fotografiene som er hovedsakelig i sort/hvit, hvor fargebilder bryter mønsteret innimellom, oppleves som umiddelbare, tilstedeværende og intense. Når vi blir presentert for bilder etter hverandre i en bok vil vi instinktivt lese dem som en fortelling, lete etter sammenhenger, skape forbindelser, trekke konklusjoner. Fast City tar oss med på en runde i Oslos asfaltjungel, vi ser ned på gater, brostein, bygninger, bakgater, mens noen ganger har Andersen hevet blikket, opp mot himmelen, hustakene og fuglene. Disse bildene fungerer som pusterom i byfortellingen, før vi igjen blir trukket inn i barene, ølglassene, menneskene.

Skyggen av en hånd vinker til oss i en søledam, en håndfull knuste non-stop på fortauet, et tungekyss, en ryggvent skikkelse sitter på en scenekant, en tillitsfull hund titter opp på sin eier, underkroppen til en mann, han tisser i rennesteinen, et par danser alene på en opplyst scene, byen alene - lysene alltid på, menneskene i gata. Andersen bruker bokens format og evne til sammenstilling på en veldig effektiv måte i sin sammensatte og frie form for historiefortelling.

Tillitt til bilder
Bokens eneste tekst er tittelen Fast City og navnet på fotografen Morten Andersen, ellers består hele boka utelukkende av fotografier som er trykket helt ut i kanten av arket, uten margin. Ettersom vi ikke får noen drahjelp i form av forord eller introduserende tekster, bilde-titler eller tekster, må vi bruke mye av oss selv i forståelsen av bildene og lesingen av boken. Vi blir altså ikke drevet i den ene eller andre retning, men må hver og en starte fra sitt eget ståsted og ta utgangspunkt i egne referanserammer i møtet med Andersens fotografiske fortelling. Andersen tildeler fotografiet tillitt som historiefortellende medium og lar det utfolde seg fritt uten noe strengt rammeverk.

Boken er liten og håndterlig og grei å bla i. Bildene er ofte uskarpe, hvor motivet eller kamera har vært i bevegelse, og gir inntrykk av fart og bevegelse, noe rastløst. De kornete og kontrastrike fotografiene har også en abstrakt kvalitet som hentyder til noe uvirkelig.