Blått, mykt og rått om livets økologi

”Blå Skog/Blue Forest" "Jetlag and alcohol"

Én slik inngang er å åpne med å være litt stum over at en norsk kunstfotograf presterer å lansere ikke mindre enn to bøker på samme dag, i samme år, på samme bokslipp. Det i seg selv er vel norsk rekord innen norsk fotokunst mellom to permer så vidt meg bekjent (og skulle noen vite annet så la meg vite det, fort som svint, for da vil jeg på vegne av denne redaksjonen pent be om å bli introdusert for vedkommende). Dessuten er det et aldri så lite nesepekeri til den langtrukne diskusjonen om hvorvidt statslønnet kunstneri borger for produksjon mer enn de kunstneren som produserer for egne penger. Mortens to bokutgivelser er nemlig produsert for fotografens egne midler, noe som heller ikke er til å kimse av.

En annen mulig åpning er å si at det hender seg vel, at vi noen og enhver har øyeblikk i livet som vi i ettertid skulle ønsket var annerledes. En endelig avskjed vi skulle ha pustet avsted på en annen måte, et vennskap vi skulle ha vernet mer varsomt om. En sannhet vi skulle ha sagt da det gjaldt og stått opp for oss selv eller en annen, i stedet for å holde tilbake. Som vi på samme måte har andre øyeblikk vi ikke ønsker skulle vært noe annerledes på noe som helst vis. Som var – og er – perfekte, fullkomne.

Og så har vi alle disse strømmene av øyeblikk som flyter midt i mellom disse to polene. Denne strømmen som i bevegelse til og fra det forviste og det forgjettede, er selve livet.

Og dermed er vel i grunnen anslaget satt. For Morten Andersen har med sine to bøker evnet å vise at han som fotograf og som kunstner berører ikke noe mindre enn selve livet, og dét i to helt ulike men samtidige sterkt beslektede stykker arbeid.

”Blå Skog/Blue Forest"
Det var via en episode som inntraff da jeg hadde hentet bøkene og satt på Litteraturens Hus for å titte gjennom dem, at kraften i Morten Andersens skogbok slo overraskende og uventet til. Ved siden av meg satte det seg et utenlandsk par. Amerikanske, skulle det snart vise seg. Jeg skimtet at det dinglet en pose fra bokhandelen Tronsmo blant veskene deres da de satte seg ned, snaue halvmeteren fra meg. På bordet foran meg lå Andersens bøker. Det hadde ikke gått mange sekundene før den kvinnelige helparten forsiktig henvendte seg til meg: Excuse me, men den blå boken der, kunne jeg få se bare et kort øyeblikk, se hvilken bok det er? Og slik gikk det til at dokumentarfilmskaper og fotograf Barbara Wolf forsvant inn i Andersens blå skoger i en halvtime (i mellomtiden hadde jeg og hennes mann Michael en bilateral humming mens vi bladde oss gjennom jetlag og alkohol og andre nyanser ved den new yorkske tilværelsen).

Da hun dukket frem igjen fra de blå skoger, var hun blå i blikket. Bluer than blue, som Carol King synger det og Charles Bukowski skriver det. Og euforisk. Hun ville straks vite ALT om denne fotografen Morten, som hadde laget en så fantastisk bok. Og jeg er enig med Barbara Wolf. Morten Andersen har med Blå Skog laget en makalaus bok. Ikke fordi bilder av blå (og grønn og grå og blank) skog i seg selv nødvendigvis er til å bli euforisk av, men fordi dette arbeidet tangerer levenerven til menneskeheten: Urskogen og dens symbioser som huser grunnlaget for vår eksistens, og som utgjør et slags nav i det økologiske livshjulet.

Jeg vet ikke om noen fra foreningen ”Hug a Tree” (Klem et tre) har sett Mortens bok skogverk, men om de gjør det, er jeg sikker på han vil bli tilbudt evig æresmedlemsskap. For en ømmere omfavnelse av norsk skog mellom to permer enn det Morten Andersen gir oss her, skal du lete lenge etter. Her søker fotografen tilbake til røttene, til det urnorske landskapet med forekomster av flora og fauna som er helt unike. Vi har vært et land rikt på urskog. Nå gjør forurensningen og urbaniseringen sitt til at denne kittelske kulturarven og uerstattelige økologien sakte men sikkert lider tæringens død. Den svinner hen, rot for fot, bokstavelig talt.

Inn i dette svinnende landskapet tar Morten Andersen oss med på en visuell drømmereise, spekkfull av symbolske lag som fortellingene om treet og skogen har gitt oss opp gjennom tidene. Meditativt repeterende med variasjoner over det samme tema som et minimalistisk stykke musikk, svinger blåtonen mellom furuer, osp, bjørk, gran, eik, rogn og hassel. Og einer og annet. Jeg kan ikke navnene på dem alle, og jeg vet ikke heller hvor mye om treartenes botanikk Morten Andersen har tilegnet seg underveis i sitt arbeid.

Viktigere enn stammenes latinske navnelapp er at disse skogene er en del av det norske urlandskapet og kulturarven som vi ikke ser, som ligger utenom allfarvei og hurtigrutens kystled og guidede turers oppmerkede nasjonal-T. Derfor ser vi heller ikke at den forsvinner og blir borte for oss, fortært av sur nedbør, forurenset luft og ekspanderingskåte byggeløyver. Vår egen urskog forbinder oss til alle andre kulturer hvis liv og eksistens er knyttet til treets og skogens, og som på samme måte som vår, er utrydningstruet. (Derfor skal jeg, når dette er skrevet, straks anskaffe et eksemplar av boken og sende til forfatter og skogvenn Gert Nygårdshaug, - en annen kunstner som også har befattet seg med menneskehetens forvaltning – eller mangel på sådann, av urnaturen).

En åpenbar utgang etter å ha falt for Blå Skog, er at Morten Andersen med dette arbeidet menger seg med globusnavn som Gerhard Richter, Jitka Hanzlova, Yoishiko Ueda og Lee Friedlander. Førstnevnte har nylig utgitt en bok han kaller ”Wald” (skog) med fotografier av – ja nettopp, av skog. Og om de to bøkene ikke har mye annet åpenbart til felles som fotografisk og kunstnerisk prosjekt, deler de én grunnpilar: Presise utsnitt i komposisjoner som sitter som lynlim, og en bruk av naturlig lys som gjør hvert eneste bilde til et stort stykke arbeid. Kunstnerens intuitive fornemmelse av hva som skiller lite fra stort. Kanskje. Møysommelig arbeid og prøving og feiling av form og farge. Sannsynligvis. I det endelige resultatet ser vi ikke de eksponeringene som fotografen har valgt å ikke vise oss. Derfor blir vurderingen av det ferdige resultatet ikke så mye basert på hvordan, men på hva. Hva vi med vårt blotte øye kan se i det blå.

"Jetlag and Alkohol"er et stykke bok som på én måte ligger like langt fra ”Blå Skog” som lutefisk gjør det fra baccalao. I og for seg har det ikke noe mer for seg å skulle sammenligne disse to verkene, enn det har noe for seg å sammenligne andre helt ulike produksjoner. Den ene gode begrunnelsen må være at de nettopp kommer fra samme fotograf, samtidig, og det gjør det interessant å se dem i sammenheng.

En åpenbar forskjell er tidsaksen som skiller Morten Andersens nye arbeider i blått, mens sort-hvitfotografiene fra New York i Alkohol and Jetlag er bilder fra fotografens studietid i metropolen på et tidlig nittitall. Og mens bildene i Blå Skog er fulle av menneskets implisitte nærvær, er bildene fra New York eksplisitte øyeblikk, stunder hvor mennesker alene eller sammen eksponerer seg for livet slik det er der – der og da. Bildene fra New York ligger i en kjent fotodokumentarisk sjanger – en sjanger som forøvrig er alt mer anerkjent og renessansepreget på dagens kunstbørser. De bærer referanser til navn og bilder som vi hørt og sett tidligere. Robert Frank (kommer ikke utenom). Eugene Richards. Lee Friedlander. Garry Winogrand . Jim Goldberg. Christer Strömholm. Anders Petersen.


Det jeg legger spesielt merke til i bildene fra New York, er hvordan Andersen styrer utenom klisjeéne det er så fristende å vikle seg inn i, med et slikt prosjekt. Vel vitende om hvilke udødelige fotografers fotspor han går ved siden av (ikke i), gjør han sin helt egen greie. Dette er bilder som fanger øyeblikk like spontant som de er der. Her er ingen rendyrket lukker og blender, ingen utspekulerte dogmer knyttet til utsnitt, valører, lys. Her er rett og slett bare reinspikka liv. Der alt får plass. Ikke bare det fristende som forferder, men det også. Jada. Horene, de sprøytenarkomane, transer og ekshibisjonister, de stygge, de utlevde og de kåte.

Og selv om vi har sett dette festet til film før, er buespennet i det genuine møtet der for meg når jeg ser bildene. Det dirrer. Det holder for meg. Og ekstra slitesterkt blir dette fordi det nettopp ikke bare er det påfallende, obskøne, pirrende, absurde Morten Andersen har satt i regi i denne boken. Her er også barna, duene, undringen, elven, horisonten og bakgårdskattene. Renheten og stillheten. Her er hele livet slik det jo er, ikke rendyrket enten eller, ikke bare skam eller uskyld, men begge deler og alle aksene disse tilstandene løper langs. Som vi bærer i oss. Og derfor blir denne boken en sterk, personlig og samtidig genuin universell reise gjennom menneskets iboende tilstander, i all sin herlighet, i all sin gru.

På en sliten bar i Berlin var det en sen kveld en litt sliten, desillusjonert og refusert forfatter som hevdet, at fotografer og psykologer blir fotografer og psykologer i mangel av et eget liv. Fordi de ikke har et selv, blir de tittere inn i andres. Om enn noe unyansert og med rom for mange metarefleksjoner i kjølvannet av en slik teori, synes jeg påstanden er interessant nok til å la den avslutte omtalen av Morten Andersens to siste bøker. Ikke bare overbeviser Andersen med "Jetlag and alcohol" og "Blå Skog/Blue Forest" om at han har et eget liv (om nå noen skulle ha vært i tvil). Han viser også en evne til å ta inn andres via uventede innfallsvinkler. Uten at det blir titteri. Og som tidligere nevnte Gerhard Richter, er han heller ikke redd for å gå utenom sjangerforventningens merkelapper, men kaster seg ut i et bredspektret fall uten å flise til noe som helst. Nedslaget sitter.

"Blå Skog/Blue Forest"
Pris: 260.00
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Morten Andersen
Isbn nr.: 0200000093785


"Jetlag and alcohol"
Pris: 290.00
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Morten Andersen
Isbn nr.: 0200000093792

www.tronsmo.no