Pent, med famlende balansepunkt

Fotograf Torkil Færø er også lege. Tittelen på hans fotobok "House Calls" henspeiler implisitt på hans praksis som lege. Ambisjonen for hans prosjekt springer eksplisitt ut fra hans tosidige måte å møte verden verden på - den medisinske, og den fotografiske.
I sin innledning til boken skriver fotograf Torkil Færø, at han fotograferer for å skape en balanse i forhold til de overveldende inntrykkene av menneskers skjebner han får som lege, og det han på bakgrunn av dette selv føler behov for å uttrykke.

Hvordan en fotograf selv forklarer og reflekterer rundt sine egne arbeider behøver ikke nødvendigvis være ensbetydende med hva betrakteren opplever (selv om det i noen sammenhenger kan gi en inngang til å forstå flere lag av bildene). Når Færø starter ut med å ramme inn sitt prosjekt med en ambisiøs intensjon som handler om balansen mellom uttrykk og inntrykk, henger jeg meg på denne ambisjonen når jeg ser bildene hans. Det resulterer i en jakt som for meg ender opp med at balansepunktet er vanskelig å finne.

Med en tittel som i dette tilfellet er så direkte knyttet opp til det institusjonaliserte bildet av doktoren som kommer på hjemmevisitt, trer inn i folks feberhete stuer og bøyer seg over sottesengen, gir det umiddelbare føringer på mine forventninger til hva jeg skal få se. Og selv om jeg for så vidt får se mye fint, innfris forventningene mine ikke. Bare fint holder ikke i lengden, og sjelden gjennom en hel bok. House Calls er intet unntak.

Færø sier i sin innledning at han ønsker at bildene hans skal kunne gi oss fornemmelsen av historien til personene i fokus for hans søker. Til forskjell fra doktoren som er påkalt til hjemmevisitt (house calls), oppsøker Færø ubedt ulike miljøer i sin bok. Mens den hjemmebesøkende doktoren er invitert inn i folks mest private hjørner som en medisinkyndig autoritet, er den reisende fotografen en tilfeldig fremmed som her er ute i et annet ærend enn det humanitære: han er på reise med sitt kamera for å fange det som for han fremstår som eksotisk, fremmedartet, attraktivt for hans objektiv. Hans oppdrag mangler derfor i utgangspunktet en tydelig legitimitet. Han er ikke invitert av de menneskene han tar bilder av – han (eller hun) har invitert seg selv. Dette er en kjensgjerning som angår mange fotografer i felt generelt. Den behøver ikke borge for dårlige bilder. Heller ikke for Færø. Men den kan gi oss en gylden anledning til å reflektere over vårt fotografiske prosjekt, og hva vi vil med bildene våre – med våre uttrykk. Hvilke inntrykk vil vi at de skal gi? Og hva kan egentlig et fotografi si?

I sin glitrende essaysamling "Om Fotografi" (Pax Forlag 2004, red.anm) går kulturkritikeren og forfatteren Susan Sontag i dybden på både estetiske og etiske problemstillinger knyttet til fotografi som medium. Et av hennes sterkeste argumenter handler om at fotografen i forhold til sine objekter befinner seg i en posisjon hvor risikoen for utøvelse av moralsk og symbolsk vold er overhengende. Et fotografi av et annet menneske gjør vedkommende som objekt sårbar for andres tolkning. Vi kan faktisk ikke vite noe som helst om et annet menneske gjennom et fotografi. Et bilde gir oss ingen kunnskap om en essensiell, entydig sannhet. Fotografiet er en visuell konstruksjon av det sosiale, hvor utsnittet er gjort av fotografen, basert på hans eller hennes estetikk. En estetikk som alltid – til syvende og sist, vil spille sammen med fotografens etikk. Hva vi ser etter, hva vi ønsker å se og hvilke utsnitt vi gjør avhenger av hvem vi er, når, hvor, sammen med hvem.

Om Færø med sin boktittel og innledning gir meg forventninger om at jeg skal bli tatt med inn i intime, kanskje til og med tidligere uberørte, usette sider ved stedene og menneskene han har møtt på sine reiser, er det oppsummert ikke ett eneste bilde i hans bok som for meg utfordrer denne dimensjonen der han hvor har vært. Noe av dette handler om at samtlige bilder er tatt utenfor den private hjemmesfæren, utendørs, i portrom, i bakgater, på parkeringsplasser – de er alle øyeblikksbilder fra det utsidige livet. Denne utenpåheten blir noe som forsterker avstanden mellom den ambisjonen som tittelen henspeiler på, og den tilfeldige turisten på gjennomreise som boken i stor grad gir inntrykk av å representere.

Et ved første øyekast potensielt unntak fra denne utvendige betrakterens flyktighet, er bildet fra Angola av en pasient som ligger på operasjonsbordet og venter på operasjon (side 63, red anm.). Ettersom Færø har fortalt oss at han er lege, og bildet er fra en situasjon hvor han sannsynligvis har fått tilgang nettopp i kraft av legerollen, er det imildert etiske problemstillinger knyttet opp til bildet. Gitt bildets utsnitt, gir det meg assosiasjoner til snikskytteri med kamera. For meg blir det etiske toneangivende for hvordan jeg forholder meg til bildet, og jeg får plutselig en ubehagelig følelse av å være en uvedkommende, en kikker som får tilgang via en annen kikkers blikk. Det er ingen god følelse. Sagt med Susan Sontag, opplever jeg dette bildet som en form for etisk, symbolsk voldsutøvelse, som jeg ikke har lyst til å bidra til. Derfor blir dette et av bokens mest problematiske bilder.

Det er mange pene bilder i boken House Calls, den er pent pakket inn og sydd sammen i et tidsriktig, pop-art influert design. Det er pent og velgjort, men det mangler motstand. Og uten motstand er det vanskelig å finne noe å balansere mot. Inntrykket jeg sitter tilbake med etter å ha brukt tid med denne boken, er at den gir etter, den blir vektløs for den betrakteren som følger fotografens invitasjon til å dvele ved bildene på jakt etter det usette. At det (for han) er eksotiske og fremmedlandske miljøer han har fotografert i, er ikke i seg selv nok til å gi dette prosjektet tyngde som bokprodukt. Stereotypifiseringen av den ”eksotiske andre” som det er lett å la seg forføre av som reisende i en fremmed kultur, er for meg påtrengende. Få av fotografiene går bakenfor det etablerte, det kjente. Når det er sagt – så er det kjente til gjengjeld oftest pent gjort av Færø. Den klassiske dokumentarestetikken som preger bildenes formspråk, bidrar imidlertid kanskje heller mer til tilsløring enn avsløring, gitt hans ambisjon om å ville si noe utover det rent fysiske avtrykket av et øyeblikk som fotografiet i sin strengeste form jo er.

Færø har gått en mangeårig skole som deltaker på Morten Krogvolds fotografiske workshoper gjennom en årrekke. Med noen få, tidlige unntak fra sin tid bak kamera hvor det visuelle uttrykket fremstår som mer uferdig, viser Færø en jevnt over god evne til å velge utsnitt, gå tett på, lese lyset og la detaljene gi liv til bildet. Samtidig ligger han noen ganger farlig nært opp til Krogvolds gjenkjennbare, grafiske estetikk. Det er ikke dårlige bilder, men de blir fort litt intetsigende, og lite personlige, og for meg gjør det at jeg opplever at det ofte er kort mellom klisjeene.

De beste tidsstykkene av liv som jeg møter i denne boken, er der hvor Færø har sett sine portrettobjekter i øynene lenge nok til at det gir meg et genuint inntrykk av kontakt i møtet, og samtidig holder seg unna den fort litt for forutsigbare ”flinkis”-dramaturgien. Kvinneportrettet fra Essaouira, Marokko (side 80, red.anm) er et klassisk, vakkert og sterkt portrett. Men allerede på neste side kommer stereotypien mot meg med full kraft (mannsportrett, Essaouira, Marokko, side 81, red.anm) slik at elegansen i det genuine møtet fra forrige side overdøves.

Ettersom man i fotografiets epistemologiske diskurs for lenge siden er enige om at fotografiet i svært liten grad evner å formidle det sanne, står vi tilbake med ambisjonen om å utnytte fotografiets potensiale for det det faktisk er verdt: undringen. Spørsmålene. De store spørsmålene som kan springe ut av et lite bilde, om oss selv, om andre. Det betyr at fotografen utfordres i forhold til å gå bakenfor det umiddelbart gjenkjennbare, og utforske lagene som ligger under. Dette kan gjøres med lek, med alvor, i farger eller i sort-hvitt, med vidvinkel eller zoom, i ulike formater, og med ulik lukker og blender. Det avgjørende er hvorvidt et fotografi appellerer til noe mer enn det umiddelbare.

I sin utmerkede bok ”The nature of photographs” (Phaidon Press 2007, red.anm) beskriver Stephen Shore dette slik: ” …..a photograph may have shallow depictive space but deep mental space”. Jeg oppfatter av Færøs innledning at det er hit han vil ha oss, ut i de dypere refleksive rommene hvor vi både forundres, forferdes og fascineres av mennesker og liv. Men der viljen er sterk, er gjennomføringsevnen langt svakere i dette tilfellet.

Torkil Færø har lagt inn mange års reisende blikk med kamera i sin bok ”House Calls”. Det har blitt et pent, klassisk og gjennomført fint stykke arbeid som bekrefter hans vilje til å se og formidle det han opplever som reisende. Hans komposisjoner er formsikre og teknisk sett gjennomgående gode. Det er i mindre grad en bok som realiserer hans ønske om å finne balansen mellom inntrykk og uttrykk. I det altfor pene, riktige og forutsigbare finner blikket og tanken ingen motstand, og dermed mister jeg fort interessen. Boken ender opp med å bli en regjerlig kaffebokbord uten de store spørsmål på fatet. Neste gang Færø gir oss en bok, håper jeg det er med et sterkere, mer særpreget spensthopp ut i det ukjente.

"House Calls" kan kjøpes hos Tronsmos netthandel:
http://tronsmo.no/
 -
Omslagsfaksimile av boken House Calls av fotograf Torkil Færø.
Torkil Færø - Gjeter, Atlasfjellene, Marokko 2004
Gjeter, Atlasfjellene, Marokko 2004
Torkil Færø
Fra boken House Calls
Torkil Færø - Portrtett, Essaouira, Marokko 2006
Portrtett, Essaouira, Marokko 2006
Torkil Færø
Fra boken House Calls
Torkil Færø - Portrett, San Bartolomeo, Mexico 2003
Portrett, San Bartolomeo, Mexico 2003
Torkil Færø
Fra boken House Calls
Torkil Færø - Blue Village, Marokko 2004
Blue Village, Marokko 2004
Torkil Færø
Fra boken House Calls
Torkil Færø - Beheaded, Oaxaca, Mexico 2003
Beheaded, Oaxaca, Mexico 2003
Torkil Færø
Fra boken House Calls
Torkil Færø - Maria, Napoli, Italia 2000
Maria, Napoli, Italia 2000
Torkil Færø
Fra boken House Calls
Torkil Færø - Waiting for Surgery, Kuito, Angola 1996
Waiting for Surgery, Kuito, Angola 1996
Torkil Færø
Fra boken House Calls

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu