TRO. Mennesker i møte med sin gud.

Gjennom femten år har den erfarne fotografen Ken Opprann reist verden rundt og møtt mennesker i møte med sine guder. I boken TRO har han samlet det beste av det beste billedmaterialet sitt fra disse møtene, ledsaget av fine prosapresentasjoner av verdens fem største religioner, skrevet av landets fremste religionshistorikere. Helheten utgjør et vakkert kompaniskap.

Uttrykket ”praktverk” blir fort et farlig forslitt ord på førjulstidens vaskesedler fra forlagene. TRO er imidlertid en bok som står til betegnelsen gjennom samtlige av sine 326 sider, uten å så mye som sneie innom slitne salgsklisjeer. Dette er rett og slett en fantastisk bok – enestående i norsk sammenheng.

Det omfangsrike innholdet er strukturert på en slik måte at jeg smidig navigerer mellom bilder og tekst. Mesteparten av boken er viet til bildene, som befriende nok får stå for seg selv. Samlet i respektive kategorier for hver de fem verdensreligionene, er dette bilder som står slående støtt. De sitter på papiret, og de sitter i norsk fotodokumentarhistorie med et kvalitetssmell. Hver av de fem bolkene i boken åpner med bilder i tosidige oppslag. Deretter følger tekster som gir en oversiktlig og presis, lettlest introduksjon til den enkelte verdenstroen, og som i dét også gir en smakebit av religionshistorie og teologi som fag.

Tekstene byr på overraskende fin lesing. De er solide i sitt faktagrunnlag, med en finstemt detaljrikdom som gir dybde og kontekst nok til at dette blir berikende lesing også for den som måtte ha mer enn bare allmenn kunnskap om verdensreligionene fra tidligere. Lest i sammenheng med det å se Oppranns fotografier, blir de en fyllestgjørende bonus til en bok som ellers utmerket godt kunne stått også uten tekster. Slik det skriftlige materialet her er utformet og presentert, beriker og styrker det opplevelsen av boken.

I innledningen til boken skriver Opprann selv at det er utsikten til å oppleve rituelle øyeblikk som har drevet han i hans reiser - inn i møter med mennesker i møte med sin gud. Og når han refererer til de religiøse seremoniene som først og fremst ”bestående av lukter og lyder og handlinger som i sum utgjør en atmosfære og en energi som Internett ikke kan videreformidle”, kan vi som bokens publikum bare være takknemlige for at Ken Oppran har latt sin fascinasjon og nysgjerrighet for ritualenes magi, bli til boken TRO.

Gjennom bokens magnifike fotografier får også vi, du og jeg, muligheten til å bli med ut i religionenes verden, inn i menneskelige øyeblikk som er så fortettet gjennom fotografens valg av utsnitt, fokus, lukker og blender, at luktene og lydene ER der, i bildet. De ER bildene. Energien og atmosfæren er til å ta og kjenne på. Og det kjennes godt. Sårt. Sterkt. Trist. Stort. Voldsomt. Vakkert. Komisk. Og dette er mulig, fordi vi hele tiden får være nært. Nært i det som skjer i bildene.

Ken Opprann forteller også i sin innledning, at det å få innpass ved ritualer og seremonier ikke har vært et problem. Nærheten jeg opplever når jeg sitter med bildene i TRO, gjør at jeg tror på at han virkelig har hatt tilgangen, at han selv har vært nær. Robert Capas klassiske mantra for dokumentarfotografen om det å gå nært nok, er udødeliggjort i Oppranns bilder. Her lukter det salt svette, lykkelige tårer, rituelt blod, stiv damask og hellig røkelse. TRO er noe så sjeldent som en bok som lukter av sydende liv. Det er spesielt ikke minst med tanke på at mennesker i møte med sin gud ofte kan være øyeblikk mer intime og private, sårbare og utleverende, enn i møte med en elsker. Opprann har skreddersydd rammen rundt gudommelig sårbarhet med et inderlig blikk, med empatisk fotografisk kvalitet.

Hva jeg liker spesielt godt med boken? Jeg liker at bildene virkelig får plass - at de får breie seg. Jeg liker at Opprann har unngått å la seg forføre av fargefotografiets umiddelbare appell, og våger å stole på at den klassiske sort-hvite drakten bærer. Det gjør den til fulle. Jeg liker at bildene får doble oppslag, uten at de blir helt utfallende, men beholder en hvit ramme, og jeg liker at de slik får stå for seg selv uten bildetekster. Samtidig er sidene med forklarende fakta og bildetekster, som følger hvert bilde bakerst i hver bolk, berikende. Det kunne fort ha blitt rotete, men er designmessig gjort stilistisk rent og kler bokens rene, klassiske design. Jeg liker at vi kan se hvordan Opprann har vært i bevegelse med sine kameravinkler. Jeg liker at hvert eneste bilde overrasker, enten det er med sin klassiske nerve som kjennetegner et tidløst portrett, eller med et uventet komisk tilsnitt som røper fotografens blikk for de små, avgjørende detaljene.

Jeg liker hvordan Opprann ikke flørter med tiltede vinkler og fordreiende brennvidder i utide, men i stedet lar øyeblikket med mennesker i møte med sin gud, tale for seg selv. Det taler overbevisende sterkt. Noe av det jeg virkelig lar meg berøre av, er hvordan Ken Opprann har kommet så nært innpå mennesker i ulike situasjoner med kamera – helt uten at jeg opplever at de poserer. Dette kommer til uttrykk både ved fraværet av det usikre draget man kan ane i uttrykket over munn og øyne hos en som poserer for fotografen, men like mye gjennom at Opprann også har fanget impulsive, private gester som de fleste av oss bare gjør når vi har glemt at fotografen er tilstede, og vi tror oss usett.

Det er imponerende at en norsk frilansfotograf har dedikert femten ulønnede år på å gjøre disse reisene som nå har blitt til én stor, vidunderlig vakker bok for oss andre. Dette sier noe om kraften som ligger i hjertebanken for å utforske fotografiet som fortellerstemme. Det sier også noe om verdien som ligger i å ha et lite forlag som er med på å utforske hva som kan skje når én enkelt fotograf går i møte med mange hundre mennesker og deres gud - uten å gå utenom, for deretter å lage bok.

TRO er en bok som jeg tror vil berike den som leser og ser, enten utgangspunktet er kjærligheten til en gud, bøker eller fotografi; - eller rett og slett til viten om verden. Dette er en bok som umiddelbart fanger. I min hylle er den allerede en klassiker.

Ken Opprann har signert denne boken med en stor fotografisk hengivenhet til det allmennmennskelige som knytter oss sammen: Vår søken etter å se og bli sett, forstå og bli forstått. Det gjør kanskje ikke hver enkelt av oss noe mindre liten i den store sammenhengen, men det gjør den store sammenhengen større.