Skrevet av Christine TolpinrudCarolyn Drake har så vidt kommet seg av flyet fra New York da vi treffer henne på hotellet i Oslo. Hun er i byen i forbindelse med Dok11, der hun dagen etter skal holde foredrag om de to hovedprosjektene hun har jobbet med siden 2007.
- Det ene prosjektet handler om de to elvene Amu og Syr Darya som flyter gjennom fem land og ender i Aralsjøen, forteller Drake til foto.no.
Drake har besøkt de fem stan-ene i Sentral-Asia: Usbekistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Turkmenistan og Tadsjikistan, over femten ganger de siste fire årene. Her har hun dokumentert livet rundt elvene og konsekvensene av vannmangelen som kom da sovjetiske myndigheter gjorde om elvene til et nett med vanningskanaler, og dermed nærmest tømte Aralsjøen for vann. Prosjektet har fått tittelen "Paradise Rivers."
Det andre prosjektet handler om Uighurene, en muslimsk folkegruppe som holder til i den selvstyrte provinsen Xinjiang vest i Kina, på den andre siden av grensen til "stan"-landene. Nå er den 2000 år gamle kulturen deres i ferd med å forsvinne, mye på grunn av kinesisk undertrykkelse. De siste fire årene har hun brukt mye tid på å dokumentere denne kulturen hun etterhvert har blitt svært glad i, i et forsøk på å gjøre den mer kjent.
- Deres verden holder på å rase sammen, men saken får lite oppmerksomhet i mediene, forteller Drake.
Ro og enkelhet
Vi sitter i en sofagruppe i en tom og stille restaurant på hotellet. Carolyn Drake er en stillferdig kvinne, som snakker lavt, og sakte og tenker seg godt om før hun svarer på spørsmål. Mange av bildene hennes er preget av en stor ro, og når man møter henne kan man forstå hvorfor.
- Det er nok en refleksjon av personligheten min. Jeg har aldri vært god til å ta dynamiske bilder.
Denne roen som fotografi gir rom for, var også en av flere utløsende faktorer for hvorfor hun begynte som fotograf. Drake jobbet som multimediaprodusent i hjemlandet USA da hun i en alder av 30 bestemte seg for å bytte yrke.
- Jeg var lei av å jobbe på kontor, og jeg oppdaget at jeg ikke hadde noen ambisjoner i den jobben. Det var ingenting jeg ønsket å oppnå innenfor den retningen, forteller hun.
Hun ønsket å jobbe med noe mer kreativt, og valget falt på foto.
- Multimedia ble for kaotisk og rotete. Fotografi for meg er å velge enkelhet.
Store utfordringer
Etter hun var ferdig med fotostudiene flyttet hun til Ukraina på stipend i 2006. Her brukte hun tiden på å gjøre seg kjent med det som i barndommen ble omtalt som den store fienden: Sovjetunionen. Drake vokste opp under jernteppet og midt i en konstant trussel om atomkrig. Nå fikk hun sjansen til å se for seg selv hvordan det egentlig sto til med restene etter det falne imperiet. Og det var da hun oppdaget Sentral-Asia.
- Jeg ble interessert i stedet fordi det ikke passer inn i noen stereotyper. Og jeg liker å skildre noe som jeg ikke kjenner så godt, på steder der det ikke er så mange andre fotografer, forteller hun.
Arbeidet i Sentral-Asia har bydd på mange utfordringer, spesielt i Usbekistan og Turkmenistan.
- Usbekistan er et veldig lukket land, nærmest en politistat, og det er nesten umulig å jobbe der. Det er lov å fotografere langs silkeveien, der turistene er, men fotograferer du utenfor denne, begynner de raskt å stille spørsmål.
Selv har hun blitt arrestert flere ganger og truet med deportasjon, men hun har aldri blitt kastet i fengsel. Hun forteller videre at innbyggerne i Usbekistan og Turkmenistan er så redde for staten, at de knapt tør å snakke åpent. De har lært at de ikke kan stole på noen, aller minst på en utlending. Disse utfordringene har hatt klare innvirkninger på bildene, mener hun.
- Det er veldig frustrerende, fordi alt tar mye lengre tid. Jeg må fotografere rundt kantene av historien og får ikke alltid tatt de bildene jeg ønsker.
På spørsmål om disse begrensningene kan føre til at hun blir mer kreativ, nikker hun.
- Ja, faktisk. Noen ganger er kanskje en vegg det eneste jeg kan ta bilde av, selv om det ikke føles spesielt interessant. Men når jeg kommer hjem, så ser jeg at denne veggen er full av betydning.
På den andre siden av grensen, i Xinjiang-provinsen i Kina, er situasjonen en helt annen.
- Uighurene er stort sett veldig åpne, og vil gjerne fortelle historiene sine. Folk setter virkelig pris på at utlendinger uttrykker interesse for dem.
Drake fotograferer ikke bare menneskene på stedene hun besøker, men også natur, kultur, arkitektur og til og med utstoppede dyr. I det hele tatt tar hun svært mange bilder når hun er ute på reise. Men mye av det forsvinner i redigeringen.
- Utvelgelsen av bilder er veldig viktig, sier hun og forteller at hun får hjelp av partneren, som også er fotograf, til å sette sammen et godt utvalg av bilder.
Bosted er viktig
Drake tilbringer mye tid på reise i Sentral-Asia, men har base i Istanbul, et sted hun mener har hjulpet henne til å slå gjennom som fotograf.
- Det å få arbeid har mye å gjøre med hvor du er. Det er viktig å være på riktig sted. Det er for eksempel altfor mange fotografer i New York, mener Drake.
Mens hun opplevde at ingen ville gi henne oppdrag da hun bodde i Ukraina, har de nærmest kommet av seg selv etter at hun flyttet til Tyrkia, et land det er større interesse for i vestlige medier. De siste årene har hun i tillegg blitt tildelt flere stipender, blant annet et fra Guggenheim, samt priser fra World Press Photo og Pictures of the Year International.
Allikevel gjør hun de fleste jobbene på spec og ikke på oppdrag. Dette betyr store økonomiske risikoer, men også en stor grad av frihet. For Drake planlegger svært lite før hun reiser ut, men lar ideene komme mens hun er der.
- Ideene kommer ved å oppleve stedet, ved å snakke med folk og være åpen for å finne noe underveis, forteller hun, men innrømmer at det hender at hun ikke finner noe.
- Ikke opptatt av utstyr
Mangelen på den økonomiske tryggheten som ligger i å ha et budsjett og vite at man får betalt, har ført til at hun reiser nærmest som en backpacker. Hun pakker minimalt med utstyr og tar kun med seg et kamerahus og et par små, billige objektiver. I begynnelsen gjorde hun dette også for å ikke tiltrekke seg for mye oppmerksomhet, men nå har hun gjort det så lenge, at det har blitt en naturlig måte å jobbe på, forteller hun.
- Jeg er ikke spesielt opptatt av utstyr. I det siste har jeg faktisk gått litt tilbake i utviklingen og begynt å fotografere med engangskameraer.
Drake har begynt å dokumentere dagliglivet i Istanbul med engangskameraer, som et minne om tiden hun har tilbrakt der. Nå føler hun nemlig at det snart kan være på tide å vende nesa, og blikket, hjemover igjen.
- Nå har jeg bodd borte fra USA i ganske lang tid, og tror jeg ser landet på en ny måte. Jeg kunne tenke meg å gjøre et prosjekt der, hvor jeg fotograferer landet med blikket til en utlending.
Men først skal hun fullføre de to prosjektene hun har viet de siste fire årene til. Mens prosjektet i Vest-Kina fortsatt krever en del arbeid, føler hun seg nesten ferdig med de to elvene og de fem "stan"-ene.
- Men jeg kommer ikke til å slutte å jobbe med det før det har blitt en bok. En bok jeg er fornøyd med.
Se flere av Carolyn Drakes bilder på carolyndrake.com
- Det ene prosjektet handler om de to elvene Amu og Syr Darya som flyter gjennom fem land og ender i Aralsjøen, forteller Drake til foto.no.
Drake har besøkt de fem stan-ene i Sentral-Asia: Usbekistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Turkmenistan og Tadsjikistan, over femten ganger de siste fire årene. Her har hun dokumentert livet rundt elvene og konsekvensene av vannmangelen som kom da sovjetiske myndigheter gjorde om elvene til et nett med vanningskanaler, og dermed nærmest tømte Aralsjøen for vann. Prosjektet har fått tittelen "Paradise Rivers."
Det andre prosjektet handler om Uighurene, en muslimsk folkegruppe som holder til i den selvstyrte provinsen Xinjiang vest i Kina, på den andre siden av grensen til "stan"-landene. Nå er den 2000 år gamle kulturen deres i ferd med å forsvinne, mye på grunn av kinesisk undertrykkelse. De siste fire årene har hun brukt mye tid på å dokumentere denne kulturen hun etterhvert har blitt svært glad i, i et forsøk på å gjøre den mer kjent.
- Deres verden holder på å rase sammen, men saken får lite oppmerksomhet i mediene, forteller Drake.
Ro og enkelhet
Vi sitter i en sofagruppe i en tom og stille restaurant på hotellet. Carolyn Drake er en stillferdig kvinne, som snakker lavt, og sakte og tenker seg godt om før hun svarer på spørsmål. Mange av bildene hennes er preget av en stor ro, og når man møter henne kan man forstå hvorfor.
- Det er nok en refleksjon av personligheten min. Jeg har aldri vært god til å ta dynamiske bilder.
Denne roen som fotografi gir rom for, var også en av flere utløsende faktorer for hvorfor hun begynte som fotograf. Drake jobbet som multimediaprodusent i hjemlandet USA da hun i en alder av 30 bestemte seg for å bytte yrke.
- Jeg var lei av å jobbe på kontor, og jeg oppdaget at jeg ikke hadde noen ambisjoner i den jobben. Det var ingenting jeg ønsket å oppnå innenfor den retningen, forteller hun.
Hun ønsket å jobbe med noe mer kreativt, og valget falt på foto.
- Multimedia ble for kaotisk og rotete. Fotografi for meg er å velge enkelhet.
Store utfordringer
Etter hun var ferdig med fotostudiene flyttet hun til Ukraina på stipend i 2006. Her brukte hun tiden på å gjøre seg kjent med det som i barndommen ble omtalt som den store fienden: Sovjetunionen. Drake vokste opp under jernteppet og midt i en konstant trussel om atomkrig. Nå fikk hun sjansen til å se for seg selv hvordan det egentlig sto til med restene etter det falne imperiet. Og det var da hun oppdaget Sentral-Asia.
- Jeg ble interessert i stedet fordi det ikke passer inn i noen stereotyper. Og jeg liker å skildre noe som jeg ikke kjenner så godt, på steder der det ikke er så mange andre fotografer, forteller hun.
Arbeidet i Sentral-Asia har bydd på mange utfordringer, spesielt i Usbekistan og Turkmenistan.
- Usbekistan er et veldig lukket land, nærmest en politistat, og det er nesten umulig å jobbe der. Det er lov å fotografere langs silkeveien, der turistene er, men fotograferer du utenfor denne, begynner de raskt å stille spørsmål.
Selv har hun blitt arrestert flere ganger og truet med deportasjon, men hun har aldri blitt kastet i fengsel. Hun forteller videre at innbyggerne i Usbekistan og Turkmenistan er så redde for staten, at de knapt tør å snakke åpent. De har lært at de ikke kan stole på noen, aller minst på en utlending. Disse utfordringene har hatt klare innvirkninger på bildene, mener hun.
- Det er veldig frustrerende, fordi alt tar mye lengre tid. Jeg må fotografere rundt kantene av historien og får ikke alltid tatt de bildene jeg ønsker.
På spørsmål om disse begrensningene kan føre til at hun blir mer kreativ, nikker hun.
- Ja, faktisk. Noen ganger er kanskje en vegg det eneste jeg kan ta bilde av, selv om det ikke føles spesielt interessant. Men når jeg kommer hjem, så ser jeg at denne veggen er full av betydning.
På den andre siden av grensen, i Xinjiang-provinsen i Kina, er situasjonen en helt annen.
- Uighurene er stort sett veldig åpne, og vil gjerne fortelle historiene sine. Folk setter virkelig pris på at utlendinger uttrykker interesse for dem.
Drake fotograferer ikke bare menneskene på stedene hun besøker, men også natur, kultur, arkitektur og til og med utstoppede dyr. I det hele tatt tar hun svært mange bilder når hun er ute på reise. Men mye av det forsvinner i redigeringen.
- Utvelgelsen av bilder er veldig viktig, sier hun og forteller at hun får hjelp av partneren, som også er fotograf, til å sette sammen et godt utvalg av bilder.
Bosted er viktig
Drake tilbringer mye tid på reise i Sentral-Asia, men har base i Istanbul, et sted hun mener har hjulpet henne til å slå gjennom som fotograf.
- Det å få arbeid har mye å gjøre med hvor du er. Det er viktig å være på riktig sted. Det er for eksempel altfor mange fotografer i New York, mener Drake.
Mens hun opplevde at ingen ville gi henne oppdrag da hun bodde i Ukraina, har de nærmest kommet av seg selv etter at hun flyttet til Tyrkia, et land det er større interesse for i vestlige medier. De siste årene har hun i tillegg blitt tildelt flere stipender, blant annet et fra Guggenheim, samt priser fra World Press Photo og Pictures of the Year International.
Allikevel gjør hun de fleste jobbene på spec og ikke på oppdrag. Dette betyr store økonomiske risikoer, men også en stor grad av frihet. For Drake planlegger svært lite før hun reiser ut, men lar ideene komme mens hun er der.
- Ideene kommer ved å oppleve stedet, ved å snakke med folk og være åpen for å finne noe underveis, forteller hun, men innrømmer at det hender at hun ikke finner noe.
- Ikke opptatt av utstyr
Mangelen på den økonomiske tryggheten som ligger i å ha et budsjett og vite at man får betalt, har ført til at hun reiser nærmest som en backpacker. Hun pakker minimalt med utstyr og tar kun med seg et kamerahus og et par små, billige objektiver. I begynnelsen gjorde hun dette også for å ikke tiltrekke seg for mye oppmerksomhet, men nå har hun gjort det så lenge, at det har blitt en naturlig måte å jobbe på, forteller hun.
- Jeg er ikke spesielt opptatt av utstyr. I det siste har jeg faktisk gått litt tilbake i utviklingen og begynt å fotografere med engangskameraer.
Drake har begynt å dokumentere dagliglivet i Istanbul med engangskameraer, som et minne om tiden hun har tilbrakt der. Nå føler hun nemlig at det snart kan være på tide å vende nesa, og blikket, hjemover igjen.
- Nå har jeg bodd borte fra USA i ganske lang tid, og tror jeg ser landet på en ny måte. Jeg kunne tenke meg å gjøre et prosjekt der, hvor jeg fotograferer landet med blikket til en utlending.
Men først skal hun fullføre de to prosjektene hun har viet de siste fire årene til. Mens prosjektet i Vest-Kina fortsatt krever en del arbeid, føler hun seg nesten ferdig med de to elvene og de fem "stan"-ene.
- Men jeg kommer ikke til å slutte å jobbe med det før det har blitt en bok. En bok jeg er fornøyd med.
Se flere av Carolyn Drakes bilder på carolyndrake.com
Christine Tolpinrud
Carolyn Drake
Christine Tolpinrud
Carolyn Drake
Carolyn Drake
Carolyn Drake
Carolyn Drake
Carolyn Drake
Carolyn Drake
