Sober samtidsarkeologi

I sin seneste bok Samtidsarkeologi 2 forfølger Espen Tveit sine tidligere prosjekter, og forlenger sitt fokus på menneskeskapte fysiske fotefar.
Den norske fotografen og billedkunstneren Espen Tveit har i hele sin tid som fotograf jobbet med en form for samtidsdokumentasjon av det norske. Det han ser på, er i utgangspunktet det visuelle, fysiske grensesnittet mellom norsk natur og norsk kultur. Det handler om de ofte massive (men likevel også ofte på sitt vis uanselige) fysiske sporene som mennesker setter i naturen – oftest som et ledd i det å bygge kultur i sivilisasjonens navn.

I sin seneste bok Samtidsarkeologi 2 forfølger Espen Tveit sine tidligere prosjekter, og forlenger sitt fokus på menneskeskapte fysiske fotefar.

Fotohistorisk og sjangermessig sett sogner Espen Tveit helt klart til en form for samtidsfotografi som fikk sitt gjennombrudd i 1975 under parolen New Topographics, med en utstilling kuratert av William Jenkins. Anført av navn som tyske Bernd and Hilla Becher fra Düsseldorfskolen, og amerikanerne Stephen Shore og Robert Adams, fikk sjangeren internasjonal oppmerksomhet gjennom utstillingen.

Topografi er opprinnelig betegnelsen på studiet av jordens overflate, dens former og karakteristika. Vi kan gjerne kalle det en slags overflatearkeologi. Utstillingen New topographics bidro til å etablerte sjangerbetegnelsen som beskrivende for fotografiske studier av menneskeskapte former på jordens overflate i postindustrielle samfunn.

Med dette i hu er Tveits seneste boktittel like treffsikker som bokens bilder er stilsikre. Fotografen vet hva han er ute etter, og han vet hvordan han skal fange disse krysspunkene mellom natur og kultur med sobre nyanser, perfekt balansert i det analoge sonesystemets register. Tveit kan kunsten å etablere stemninger med sine stillferdige motiver av transformatorbokser og generatorer, vanntårn og svilleanlegg, leskur og piper, industriruiner og hensatte maskinkropper.

Det Espen Tveit viser oss, er på en måte kjent og kjært, typisk norsk og umiddelbart gjenkjennbart. Blikket han ser med, er samtidig visuelt og fotografisk sett høyst globalt. Menneskets særegne evne til å sette spor etter seg i form av skjødesløs omgang med uskjønne konstruksjoner som bryter med landskapets estetikk, er universell. Samtidig er mange av motivene så klassisk norske. Det er så typisk norsk, mye av det han viser i boken.

For meg er denne boken også en reise tilbake i tid, tilbake til barndommens lange bilturer i Nord-Norge gjennom endeløs øde og stille natur, langs fjord og fjell, der disse menneskeskapte nytteinstallasjonene ofte var det eneste som brøt med den milelange monotonien i landskapet ellers. På sitt vis ble disse fysiske objektene en slags minimalistisk repetisjon. Følelsen de ga meg, sitter fortsatt i og vekkes til live hver gang jeg ser noe som minner. Som de mange observasjonene i Espen Tveit sin bok. Ofte har jeg tenkt – hvorfor må en transformatorboks være så stygg, et leskur så uskjønt? Er det bare fordi det er billig, eller er det fordi estetikken ikke veies som viktig på ingeniørens bord? For selv om det etter hvert er snop å se signerte arkitekter, kunstnere og designere langs norske breddegrader, er det jaggu fortsatt mye ørkesløs sjangling og snubling i form av bevisstløse klossmajorstreker, bokstavelig talt.

For ikke å snakke om gjenglemte, hensatte industrilevninger. Maskindeler, stålskjeletter, betongspøkelser og industrirask. Hvordan kan noen bare glemme en hjullaster? Bare hensette en traktor eller en lastebil? Bare reise fra en betongblander og overlate den til den evige rustdød?

Det er og blir et forunderlig fenomen, denne formen for blind skjødesløshet. Og alt dette setter spor, - fysiske avtrykk i landskapet vi beveger oss i. Disse skjødesløse avtrykkene blir en del av vårt liv og vår hverdag, glir umerkelig inn og etablerer seg som en del av det vi ser uten å se, som vi registrerer uten å sette spørsmålstegn ved. Når vi ikke mer er, står de rustne hjullasterne og det klossete leskuret i betong fortsatt der. Dette er historien om en kjempeklossmajor - menneskeheten - som setter evige fysiske spor.

Samtidig, når de er samlet og sett i et slags hele som gjennom Espen Tveits blikk, er det samtidig også en form for skjønnhet – en slags skjønnheten i udyret, vi ser.

Disse sporene er det fotografen fanger i denne boken. Ved å isolere gjennom kamerastandpunkt og utsnitt, skaper han ofte en illusjon av en annen planet, et helt fremmed landskap. Det kan virke dystert og monotomt, og nyansene er også gjennomgående i en tidløs gråskala. Nettopp dette grepet forsterker stemningen og det surrealistiske i bildene. Boken er sanselig utformet med en stofflig følsomhet i form av tekstil og ubestrøket papir. Bildene får tale for seg selv uten tekstlige forstyrrelser. De står seg utmerket som sobre solister.

Espen Tveit er en som ser og som dokumenterer klossmajorens profane snublerier. Han er som en visuell notarius med haukens knivskarpe blikk som langsomt, nøysomt og presist loggfører samfunnets materialistiske gymnastikk. Hans samtidsarkeologi, nedfelt i de finstemte fotografiene i sort-hvitt mellomformat, gjør meg både vedmodig, melankolsk og litt lattermild. For midt i alt det stygge er det også mye merkelig komikk. En slags samtidens tragikomikk, sett med fotografens observante skråblikk.

Samtidig liker jeg så godt at Tveit har mot til å vise oss stemninger i sakte fart, med mye indre visuelt drama, uten store ytre fakter og ord. Han dveler ved det absurde, ved det store i det lille, på en særegen og modig måte. En vakker og unik bok og et helhetlig veldig flott visuelt akkompagnement har denne samlingen bilder blitt. Dette er en samtidsarkeolog i arbeid med kamera som verktøy.

(Ps: bildene som gjengis her er scannede repro av originaler og representerer ikke de originale fotografienes kvalitet).
Espen Tveit -
Espen Tveit
Espen Tveit -
Espen Tveit
Espen Tveit -
Espen Tveit
Espen Tveit -
Espen Tveit
Espen Tveit -
Espen Tveit

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Tom T.
Sitat fra D2:
Den ellers så forsiktige fotografen ville gi slipp på litt av kontrollen. Og setter derfor ikke filmen inn i det gamle Rolleiflex-apparatet helt etter bruksanvisningen. Da får han disse stripene på kopiene. ­Akkurat som slitasjemerker på det arkeologer finner under bakken.

– Tid er viktig i denne serien og stripene var tenkt å lage et slags «overføringsfilter» fra «en tidsalder til en annen». Mange av bildene er mystiske, vanskelige å se, ikke forstå hva man ser. Det er villet, sier han.

14.7.2014
Ole Erik L.
Okei, da så! Da er det ikke deres feil. Men synes det er rart at dette ikke nevnes med et ord i anmeldelsen, det er jo veldig fremtredende, og det første jeg la merke til. Hvis det er lagt på med vilje, hvorfor? Hvilken funksjon har det?
26.6.2014
Frank H.
Ja, linjene er i originalen også. Frank
26.6.2014
Ole Erik L.
Hei Frank. Det har jeg ikke, men har sett et par bra bilder av han før. Er disse linjene som går gjennom bildene i originalene også? For de ser ut som de kommer av en ødelagt skanner. I tillegg er de veldig blasse med feil svart- og hvitpunkt.
26.6.2014
Frank H.
Hei Erik. Tror jeg skjønner hva du mener, MEN har du sett boken og papiret bildene er trykt på? Vh Frank, red foto.no
25.6.2014
Ole Erik L.
Bra med flere bokanmeldelser, men disse reproduksjonene holder ikke mål.
25.6.2014
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu