Aida

Gjennom den afrikanske natta
lyder discorytmene
og du, Aida,
du danser, kjære,
danser med kroppen full av rytmer,
nedarvet gjennom tusener av år
fra dine sorte forfedre.
Rytmer som ble eksportert
til Europa og Amerika,
men som nå har kommet tilbake,
urbanisert og elektronisert.

Svetten siler og blinker
i den fuktige tropenatta,
natta som med sitt mørke
mottar og tilintetgjør
signalene fra blacklightet
- og du, kjære,
du danser.

Omgitt av mørket
og svaktlysende kulørte papirlykter,
hengende fra brunsvidde trær
står noen bord under åpen himmel
- og du, Aida,
du smiler,
ler over en flaske Tusker Premium.
Men i underbevisstheten
lever tanken på ditt elskede Uganda,
landet som du forlot,
landet som ligger i ruin
langs Victoriasjøens bredd.

Det er ikke lenger den hvite mann
som svinger pisken.
Den sorte har overtatt
og pisken er byttet ut med gevær.
På sin nådeløse vei mot makt
skyter han menn, kvinner og barn.
Kanskje var det derfor du, Aida
dro til nabolandet,
et land som ønsket deg velkommen
med straffarbeid under brennende tropesol
fordi du manglet papirer.

Men nå er du fri
og et hvitt gnistrende smil
lyner mot han som betaler
- en hvit turist
med lommeboka full av feriepenger,
penger erhvervet i et land
langt, langt borte,
et land du aldri har sett
og aldri kommer til å se.

Han får høre din historie,
at du er analfabet,
men likevel snakker fire språk,
to afrikanske og to europeiske.
Han lytter til din historie
før han stiller det uungåelige spørsmål:
Love for sale?
No, sir.
Nei, du krever intet.
Kjærlighet selger man ikke,
det er noe man gir.

Han følger med til ditt hjem,
et tarvelig rom
i et hus omgitt av urinstank
som av og til
også trenger inn i rommet.


Du tenner en liten parafinlampe
og han ser
at selv om her er tarvelig
bærer det likevel preg av
en kvinnes orden og renslighet
og du, Aida,
du byr ham din kropp,
kroppen som danset,
danset i rytmisk glede.

Han kommer nærmere,
kjenner lukten av deg,
den karakteristiske duften
av svart kvinne.

Varsomt
legger han en hånd på ditt skjød,
stryker undrende
over kruset kjønnshår
som mot hans sarte hvite hud
kjennes som stålull.

Du lar ham fullføre sin oppdagerferd,
lar ham ta initiativet
før du begynner å gi,
gi det du ønsker å gi
- kjærlighet,
før du lar ham sovne
i dine sorte sterke armer
- og sammen sover dere
omgitt av urinstanken
og den sorte tropenatta.


Du vekker ham neste morgen
med hemningsløs lidenskap.
Du har mer å gi
- og gir det.

Han reiser seg møysommelig,
finner sine klær,
har fått det han kom for,
snur seg og sier:
You know, I never come back
- og du, Aida,
du gråter,
var kanskje blitt litt glad i ham.

Han setter seg på sengen ved siden av deg,
famler etter lommeboka.
Hvor mye skal du ha?
Du vet jeg ikke elsker for penger,
men vi kvinner
liker pene klær og smykker
- og så må vi holde oss rene,
vann må kjøpes.
Jeg krever intet.

Han ser inn i ditt tårevåte ansikt:
Får jeg gi deg som gave?
og du, Aida
- du nikker bekreftende.

Han er raus,
har råd til det.
Han har lært noe,
har sett fornedrelsen og nøden,
møtt et menneske som intet krever,
en kvinne som vil arbeide,
men ikke får lov
- hun har ingen papirer.

Sedlene ligger på sengen,
du lar dem ligge,
følger ham ut i en taxi,
en gammel utrangert bil
som kjører ham til luksushotellet
- en dag ved swimmingpoolen
hvor han steker sin hvite hud.

Igjen
lyder discomusikken gjennom tropenatta
og du, Aida,
du danser, kjære,
ler over et glass øl
- og der og da
glemmer du for en stund
ditt elskede Uganda,
din analfabetisme og alle dine sorger
som bare du kjenner til
- og rundt deg
hviler den fløyelssorte tropenatta.


http://WWW.pbase.com/kneppen