LØRDAGSKVELD I GOA

Jeg var i Goa. En lørdag lånte jeg vertskapets telefon og ringte opp min gamle venn, Freddy. Han kjente meg på stemmen med en gang:
"Oh hello, Roar - how are you osv. osv." Etter en del tørrprat fikk jeg spurt om han hadde noe ledig tid - og i såfall hvor og når vi kunne møtes? Etter en del om og enda mere men pluss litt fram og tilbake ble han til slutt enig med seg selv om at han skulle plukke meg opp der jeg bodde klokka seks samme kveld.
Når Freddy sier klokka seks så må man som regel plusse på litt. Han kom halv sju - slett ikke værst til å være Freddy. For å være ærlig så hadde jeg ikke ventet ham før tidligst sju. Han er sånn. Det har hendt jeg har avskrevet ham, men så har han likevel dukket opp etter et par timer - bare en gang har det hendt at han ikke har dukket opp i det hele tatt. Av og til gjør han meg grenseløst irritert med denne tidsupåliteligheten sin for jeg er en utålmodig person.
Da jeg sto på min sørvendte balkong og ventet hørte jeg umiskjennelig en Enfield motorsykkel. Jeg trodde det var Freddy, men det fjeset som etterhvert kom til syne tilhørte ingen inder - det var et bleik-tryne fra Vesten og sykkelen hadde feil farge. Men da den stoppet hørte jeg igjen den umiskjennelige Enfield-lyden. Disse Enfield-motorene høres ut som gamle båtmotorer; dunk, dunk, dunk. Opprinnelig ble de produsert i England, men nå produseres de bare i India. Freddy har en gammel engelskprodusert sykkel, rød sådan. Lappen har han aldri hatt.
Det var Freddy jeg hadde hørt andre gang. Han kom sakte og rolig dunkende, smilende som alltid. Han tok imot invitasjonen da jeg ba ham komme opp, men han var utålmodig og ville avgårde, som vanlig - dette til tross for at man på grunn av hans egen tidsupålitelighet skulle tro at han ikke tar tiden så høytidelig. Jeg sjekket at jeg hadde penger og andre nødvendige småting i lommer og magetaske - og så dro vi.
Det mørknet fort nå. Ved "kjerka midt i gata" svingte han selvfølgelig mot Porvorim. Det ligger faktisk en kirke midt i et veikryss omtrent som ei øy i en rundkjøring.
Jeg burde vel ha tenkt meg det; han dro meg hjemom denne gangen også. Vi hoppet av sykkelen og ruslet ned en trapp og en liten skråning før vi kom inn på terassen til huset hans. Han dundret på døra. Det lyste i vinduene. Han dundret igjen og ropte: "Cecelia". Ingenting skjedde. Han dundret for tredje gang og ropte på Cecelia, og så plutselig sto hun der - Cecelia, hans kone.
Vi gikk inn og satte oss i hver vår gyngestol og så kom Cecelia med en flaske Kingfisher øl og to glass. Vi gynget og nippet til ølet, men plutselig reiste Freddy seg og forsvant - og like etter hørte jeg at han bablet i vei på Konkani,
lokalspråket i Goa. Jeg forsto at han snakket i telefonen.
Da samtalen var over kom han tilbake - og nå ville han avgårde igjen. "Nei, vent nå litt, da," sa jeg, "har du først dratt meg inn her så får du jaggu vente til jeg har fått drekki opp ølet mitt." Han forsøkte liksom å være tålmodig, men jeg så at han trippet etter å komme avgårde. Jeg ga opp, helte i meg ølet - og så, etter å ha tatt farvel med Cecelia, dro vi videre ut i den fløyelsorte tropenatta.
Jeg lurte litt på hva han hadde funnet på denne gangen. Man vet aldri med Freddy. Han har tatt meg med på de værste møkkaplasser, men også til små koselige steder som jeg nesten ikke har hatt lyst til å forlate igjen.
Vi kjørte på kryss og tvers på små smale ujevne veier i stupmørket til vi kom til en hovedvei. Her måtte vi vente litt for å komme over, men så ble det ei luke så vi kunne krysse og komme oss inn på en annen smal liten vei - like køl mørk som den vi allerede hadde forsert.
Ikke lenge etter stoppet vi foran en port. "Det ser nokså stengt ut", sa jeg. "Hva er det du har funnet på nå da? "Hopp av og lukk opp porten," sa han, "så vi kommer inn". Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Han trillet sykkelen inn og etter noen få meter parkerte han den.
Vi ruslet opp mot huset og inn. Det var slett ikke stengt. Vi gikk gjennom et rom med noen få bord og ut på en liten terasse med ett eneste bord. Det ante meg at hvis det ikke hadde vært stup mørkt så hadde vi hatt god utsikt her - og det stemte også med hva jeg like etter ble fortalt.
Det viste seg at det var restaurant-eieren Freddy hadde snakket med i telefonen. Han hadde bestilt mat til meg som ikke var krydra i hjel slik de har for vane i Goa. Han hadde bestilt kylling fikk jeg vite, men han lurte på om jeg ville ha noe å starte med; f.eks. reker.
Like etter sto en tallerken mellomstore grilla reker av den typen som på engelsk går under betegnelsen Prawns foran meg. Ved siden av fikk jeg chips som det faktisk smakte poteter av. Jeg bestilte Kings som er litt fyldigere og sterkere enn Kingfisher-ølet, men det finnes bare i 35cl flasker. Freddy skulle ha sin vanlige Feni. Det er lokalt blankt brennevin som er laget av bl.a. kokosnøtter. Han fikk ei lita lerke pluss soda.
Nesten umerkelig hadde det kommet inn en til og satt seg ved bordet vårt. Det var Cecelias bror, altså Freddys svoger - som var sjømann. Freddy presenterte oss - og så kom det mer reker. Freddy ville ikke ha så jeg skjøv det over mot sjømannen. Det ble til at vi delte.
Plutselig sto nok en tallerken foran meg - med roastbeef, hvilket i tankene brakte meg 26 år tilbake - til Calangute beach første gang jeg kom til Goa som såkalt "backpacker". Den gang besto ofte både frokosten og middagen av slike 1-2cm tykke roastbeef-skiver.
Jeg kom meg tilbake til nutid - forsynte meg grådig av roastbeefen, men hadde ikke Freddy bestilt kylling? Joda, den kom etterhvert den også, men da var jeg mett. Det var to porsjoner a' et kyllinglår med chips til. Jeg skjøv min over til sjømannen og bestilte min Kings nummer fire. Freddy fikk mer Feni. Sjømannen hadde fortsatt sin Kingfisher - var vel på min regning den også. Spilte ingen rolle, stemningen steg. Jeg måtte pisse.
Da jeg kom tilbake kom det plutselig av seg selv at jeg begynte å synge den gamle negro spiritual "Black girl" eller "In the Pines" som den også kalles. Den som ble mest overasket var meg; astmaen hadde tatt seg ferie.
Verten hadde også etterhvert blitt blidere og blidere. Han hadde nok ei krukke en plass som han hadde kikka litt nedi. Men alt tar en ende. Vi måtte etterhvert bryte opp. Verten ville at vi skulle komme tilbake i dagslys. Det ville jeg gjerne - for å se om hans og Freddys skryt av utsikten holdt mål. Men det skulle gå to år før jeg igjen besøkte den vesle restauranten. Da for å spise frokost - i dagslys.
Mens vi igjen trillet avgårde på mørke svingete veier begynte jeg å småsynge litt for meg selv der jeg satt bak på sykkelen. Etterhvert sang jeg høyere - og så begynte Freddy også. Når jeg sang på norsk holdt han kjeft, men sang jeg på engelsk stemte han i hvis han kjente låta. Plutselig forsøkte jeg meg på russisk - ja,egentlig er den polsk. Jeg sang solo på den for et skolekor en gang i tida. Da jeg var ferdig fulgte Freddy opp med "Moustalainen". Jeg kvitterte med gode gamle "Kalinka". Slik gikk det slag i slag. Det lød kanskje mest som fyllerør mens vi skrålte i vei på engelsk og norsk, engelsk og norsk helt til Freddy plutselig smalt til med "Eviva Espania" - på spansk, eller portugisisk - nei, helst var det vel Konkani som har mye portugisisk i seg etter at Goa i flere hundre år har vært portugisisk koloni grunnlagt av den gamle Ost India fareren Vasco da Gama som forøvrig har fått en havneby i Goa oppkalt etter seg.
Nok om det. Av og til måtte jeg be Freddy om å holde begge hendene på styret for han skulle absolutt dirigere med venstre arm mens vi sang. Bortsett fra det var det ingenting som var så veldig viktig nå - for igjen for en stakkels stund var livet blitt en sang. Mens den gamle Enfield sa:"Dunk - dunk - dunk - dunk" sang vi oss gjennom den fløyelsorte tropenatta tilbake til Candolim.
Da vi nærmet oss, sa Freddy:"Vi burde vel ha en til før vi skilles?" "Ja", sa jeg,"vi dropper inn på "The Mango grove". Den kjente han ikke. Jeg fortalte at den var ny av året og at det var sønnen til vertskapet mitt som drev den.
Vel installert ved et tomannsbord fikk Freddy sin Feni og jeg min Kings. Han vekslet noen ord med gutta som serverte - på Konkani. Jeg forsto ikke et ord, men plutselig sa han henvendt til meg på engelsk: "Klokka er allerede tolv, jo". Jeg så på klokka: "Neida, den er bare kvart på". Men han hadde igjen fått det travelt med å komme avgårde. Da han tråkket igang det gamle spetakkelet ropte jeg: "Hils Cecelia". "Ja", svarte han i det han svingte ut og jeg så den lange, rette ryggen hans forsvinne ut i mørket mens dunk - dunk - dunk - dunk ble svakere og svakere for så å forstumme helt.
Jeg bevilget meg nok en Kings før jeg ruslet hjemover. På veien hjem sparket jeg, uten å treffe, etter en villhund som fulgte etter meg. Den forsvant ulende ut i mørket mens jeg stavret meg ustøtt hjemover for å innta horisontalen.

http://WWW.pbase.com/kneppen