Visa ble skrevet i et bittelite hotellrom i Afganistans hovedstad Kabul
Som egentlig uttalles Kabbl med trykk på første stavelse.
Det nærmet seg slutten av november.
3 dager tidligere hadde jeg tatt farvel med gjengen jeg hadde reist sammen med
fra Istanbul. Jeg betalte 50 dollar for å bli med i en grønn rusten og kollisjonskadet Wolksvagen van der huller var tettet igjen med filler.
Men den gikk da tålig bra til tross for 3 punkteringer som kostet oss 7 timer over fjellet i Tyrkia.
Ute i steinørkenen i Afganistan fikk vi rådebank og oljelekkasje, men kom oss da til Farah, et sted man kanskje har hørt nevnt i nyhetene i nyere tid.
Der var et verksted og vi trodde feilen skulle bli rettet, men det tok tid for til faste tider ble jo arbeidet avbrutt av bønn.
To ganger var vi på veien, men feilen(e) var fortsatt der.
Etter annen gangs forsøk sa jeg til eieren og vår sjåfør Dave at denne bilen kommer aldri på veien igjen og jeg fikk rett fikk jeg vite et par måneder senere da jeg slo av en prat med noen i Herat da jeg var på vei hjemover igjen. Dave hadde solgt bilden.
Jeg slang ryggsekken på ryggen, tok farvel med de andre og ruslet ned til veien like før det begynte å skumre og ga meg til å haike i retning Kandahar.
Jeg hadde flaks og fikk skyss med en afgansk student som hadde kjørt i 7 dager fra Mynchen.
Han spurte om jeg hadde lappen, men det hadde jeg ikke den gang så han ville ikke la meg kjøre selv om jeg fortalte at jeg jo kunne kjøre bil.
Han var forståelig nok trøtt så et par ganger var vi omtrent i grøfta.
Men vi kom da fram etter bl.a. å ha vært innom et vertshus for en hvil og mat.
Klokka var 6 på morran da vi trilla inn i Kandahar.
Han vekket noen og jeg fikk et lite kvistrom helt oppunder taket med en madrass på gulvet der jeg rullet ut soveposen og slokna.
Neste dag eller rettere utpå dagen gikk jeg til buss stasjonen og kjøpte billett til bussen til Kabul for neste dag. Deretter gikk turen inn på en kafe’ for å få meg frokost.
Litt lenger inn satt et par karer og vinket på meg og ville jeg skulle komme over, men jeg foretrakk å bli ferdig med frokosten før jeg ruslet over og satte meg.
Den ene begynte å fortelle om hvor fattig Afganistan var og at det trengtes en revolusjon.
Jeg satt en stund og lyttet, men ble etter hvert lei for jeg hadde jo hørt disse på ytterste venstrefløy bable om revolusjona som aldri ble noe av hjemme i Norge.
Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg nok blitt sittende for å høre mer. Men den gang visste jeg jo ikke hvem han var. Det skulle gå mange år før jeg fikk vite det.
Det var først da russerne skulle trekke seg ut av Afganistan at et ansikt som virket kjent stadig dukket opp på nyhetene med opplysninger om at det var han russerne forhandlet med.
Jeg visste at jeg hadde sett mannen tidligere og så en dag husket jeg en samtale ved et kafe’ bord i Kandahar november 1972.
Mannen var Mohamad Najibullah.
Om han var sikkerhetsjef da jeg traff ham eller han ble det senere vet jeg ikke.
Senere fikk jeg også vite at det faktisk var han som hadde invitert russerne til å intervenere.
Da russerne trakk seg ut ble han president helt til Taliban rykket inn og han ble hengt side om side med sin bror som antagelig var tredje person ved kafebordet den novemberdagen i 1972.
Begge var helt ugjenkjennelige på det bildet jeg fant på nett noen år senere.
Men nå satt jeg altså på dette bitte vesle hotellrommet og hadde fått mitt første varme bad på lang lang tid og for første gang siden jeg slang meg på Skandiapilen på gamle Østbanen i Oslo 16 oktober 1972 kom ensomheten og hjemlengselen krypende.
Da satte jeg meg ned og skrev denne visa.

http://WWW.pbase.com/kneppen