Min største musikalske opplevelse.
Premiere. St. pepper club band. Medbrakt reiseradio, meg og min bror kl. 12.00 sharp på 1128 moh. fjelltopp i mitt kjære Hallingdal.
Ut trillet toner som har preget mitt musikalske ståsted til dags dato.
Skriver kjapt ute å ha sett eventuel tittel-undertekst.
Mvh Øyvind

Ja, du er nok ikke aleine om den opplevelsen :) Hjertelig takk for rapporten, Øyvind, kanskje fra tidlig junidager 1967 ?

Ikke umulig.
Det var en solfylt dag men etter påbegynt skoleferie.
Var 10 nesten(viktig) 11 år.
En revolusjonerende plate spør du meg.

Som Øyvind skriver, så er det ubeskrivelige, urokkelige følelser rundt dette bandet, også det spesielle ikoniske siste bildet, der de tok hatten sin og gikk mens de ennå rakk opp til hattehylla. Humoristiskt verk i en artig vri, men med en undertone av dyp respekt for både gutta og bestemor. "The End" soloen står på høy guffe her nå. Mvh Jon

Samme her, hadde såvidt fylt 11 da albumet ble lansert, 1. juni 1967. Hadde selvfølgelig ikke råd den gang, annet enn en singel. Men i `71 tok LP´n plass i hylla mi sammen med mye annet snadder.
ps. Bilder handler mye m følelser. Syns vi har fått bekrefta det her og nå..

Bra, Jon !
Og husk også trommesolo´n til Ringo. Han har strittet t i mot i alle år,men på Abbey Road klarte George Martin å overtale ham.
Trommesoloen leder opp til en "stafett" og
lurer du på rekkefølgen så er det: Paul, George og John Lennon som lar stafettpinnen gå rundt i tre omganger...

Ja, det er en herlig orgie og battle uten at de utkonkurerer hverandre, og jeg har slitt ut både Abbey Road og St. Pepper samt andre Beatles vinyl. Ringo er også undervurdert som trommis. Tenker spesiellt på tam tam bruken i "A day in life". Mvh Jon

Helt enig, gav uvurderlige bidrag for suksessen med sin særegne og kreative spillestil.

Du må ikke tukle sånn med "The Fab Four" og bestemora di Roar :)
Dårlig med mat på bordet ,dessuten hadde bestemor kjøle digre never til å være kvinne.
Glemmer forresten aldri da de passerte en etter en forbi vinduet da jeg lå på intensiven i 1968 som en 4 år gammel gutt.
I feberfantasi.
Arvid.

Ja, Beatles er følelser, ingen tvil om det, noe bidraget ditt også er et godt eksempel på. Takk igjen, Arvid !