FRIDA TUSENFRYD


Tekst: Jens Østvang/Alf Prøysen Musikk: Robert Normann


La andre synge viser om kjærlighet og dyd.
Jeg nynner mine strofer om a Frida Tusenfryd.
En kvinnelig Napoleon som sto i positur
med handa inn på barmen sin og handa litt på snurr.
Du fagre Frida fant
som alle hjerter bant
når taterfargen frasa under skjørtets frynsekant.

Hu var ta Monseslekta og dro fra sted til sted.
Med mang en trufast buro hu i lyngen slo seg ned.
Men støtt når dagen grydde og nattens rus forsvant
- man savnet både jenta og litt jordisk gods i blant.
Men ska' vi tala sant
du fagre Frida fant
så ga du alltid taperen ei himmelsk natt i pant.

Jeg husker du en høst hos han skredder Hans fikk bo
og presten kom og tordnede om svovelpøl og blo'.
Du felte angrens tårer og fulgte da han gikk
mens tusen røde jækler dansa can-can i ditt blikk.
- Og prestens syndefall
ble tap av sognekall
den dag man fant et taterskjerf i prestegårdens stall.

Du heldig var som regel, slapp fra det over alt.
Ja, selv da lovens lenker mot din stolte nakke smalt.
Med lensmann sjøl som vakt du i cella fikk ditt ry
og ble din egen kausjonist før neste morgengry.
Ja, dine hete blikk
til sjelens dybde gikk.
I kjærlighet og femkort tok du alltid siste stikk.


http://pbase.com/kneppen