Denne blinde musikanten støtte jeg på i Praha. Klok av skade har han lenket fast kofferten til leggen med solid kjetting, og klave med hengelås på. Øverst på dens fremre ende har han fått smidd et hærverks- og tyveribestandig stålinnkast som folk kan slippe sedler og mynter gjennom. Hans trofaste venn og hjelper schãferen står ham bi, men for sikkerhets skyld holder han den hele tiden i bånd. Han har nok vært utsatt for gatens harde lov, og holder klokelig fast på det han har. Selv i sin velfortjente røykepause tar han ikke sjansen på å slappe helt av. Noen minutter senere tonet igjen hans rustne sang og fine trekkspilltoner gjennom gågaten, kloss ved det mondene handlestrøket Mustek. Han arbeider utrettelig og ufortrødent for sitt daglige brød.

I julen blir gjerne kontrastene mellom velstand og nød tydeligere. I denne hektisk pengeknitrende førjulstid synes jeg musikanten i Praha står som et godt eksempel på at det ikke er noen selvfølge å kunne feire jul på vårt norske vis.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle som har kommentert bildene mine, for inspirerende og lærerike tilbakemeldinger. Jeg ser fram til å fortsette den fine dialogen videre i det nye året.

Ha en gledelig og fredelig julehøytid!