Her er beviset at sola har gløttet gjennom til oss her også i sommer. Det har ikke vært ofte, men jeg har sett ho.
Her er jeg i Raftsundet og ser over til Trollfjorden. Det går mange historier om denne fjorden og spessielt historien om hvordan Trollfjorden og Svolværgeita ble til fikk jeg lyst til å fortelle.

For flere tusen år siden var Trollfjorden en innsjø med navnet Trollsjøen.
En sommer det var urimelig godt sildefiske i Vesterålen og da dro Vågakallen i hui og hast med båten sin for å delta i fisket. Kyrne hans fikk bare gå omkring som de ville mens han var på fisket. Det ble til at kyrne havna på beite rundt Trollsjøen, for der var gresset saftig og godt. Saken var bare det at dette beite var forbeholdt kyrne til den enøyde Hinnøy-Risen.
En natt da datteren til Hinnøy-trollet var ute for å melke kyrne, fikk hun øye på to fremmede kyr. Hun hoppet over Raftsundet og satte i et brøl, vifta med armene og jaga dem vestover. Det samme gjentok seg neste natt og da de også den tredje natta på rad var der, sprang hun hjem og beklaga seg til faren.
Hinnøy-trollet vart forbanna, tok i farten med seg noen store kampesteiner og labbet i vei for å få slutt på uvesenet. Han slo steinene sammen så gnistene sprutet og ekkoet rullet som torden mellom fjellene. Kyrne hørte spettakkelet på lang lei og tok til beins vestover. Hinnøygubben trua etter dem med knyttneven og svor at kom de igjen en gang til, så skulle han lage hakkemat av dem. Det gikk en ukes tid uten at kyrne fra Vågan viste seg ved Trollsjøen. Plutselig en natt kom jenta springende hjemover i fullt firsprang, og ropte at nå var kyrne til Vågakallen der igjen. Da ble trollet så eitrende forbannet at han tok med seg den største øksa han hadde og la i vei imot Trollsjøen. Nå ville han for alvor sette en stopper for denne snyltebeitinga. Da han nærmet seg Raftsundet snubla han i en åskam og falt så lang han var. I fallet kylte han øksa i fjellet mellom Raftsundet og Trollsjøen med slik kraft at eggen på øksa gikk langt under havflata. Da han atter fikk reist seg opp, drog han øksa løs og vannet i Trollsjøen sank til høyde med havet. Trollsjøen var blitt til en liten fjordarm som senere ble omdøpt til Trollfjorden. De vettskremte kretturan til Vågakallen hadde forlengst forsvunnet da gubben endelig fikk summa seg. Det eneste han fant igjen var ei geit som var blitt drept av steinspruten fra øksehogget. I sinne tok han den døde geita og slengte den innover fjellet. Den falt ned i fjellet nord for Svolvær og er forlengst blitt til stein, og har i dag fått navnet Svolværgeita.

Trollfjorden byr på mange historier. Bla. Trollfjordslaget som jeg får komme tilbake til en senere gang. Dette blir sansynligvis mitt siste bilde som jeg legger ut før jeg drar på ferie. Ønsker derfor alle en riktig god sommer. Nyt ferien og forhåpentlivis med skikkelig sommervarme.