Begynnelsen.

Havet lå sort. Natten hadde ennå ikke sluppet taket, men i øst bar en svakt rødmende himmel bud om nok en vakker sommerdag.
De mektige dønningene slo monotont mot klippene som skjermet den lille landsbyen ved foten av klostermuren mot storm og styggvær. Landskapet åndet av fred, mens lyset fra den nye dagen forvandlet de lave skyene i horisonten til blodrøde tegn på himmelen. Det eneste som brøt stillheten var en flokk måker som sloss om noe fiskeslo.

I den slumrende landsbyen var menneskene i ferd med å våkne. Et par ungjenter hadde allerede fått på seg kjolene. Den yngste tenkte på dagens gjøremål, mens den eldste var mer opptatt av gutten i den andre enden av rommet. Hun strålte opp da blikkene deres møttes. Det føltes som om han var like nær nå som den gangen de kysset hverandre bak en høystakk tidligere på sommeren. Hun sendte ham et kjærlig smil før hun åpnet døren og småløp over tunet mot fjøset.

Bak landsbyen tronet klosteret. De første solstrålene nådde toppen av steinveggene som beskyttet nonnene mot det syndige livet utenfor murene.
Ylvia dro ullpleddet til side, og det gikk en gysning gjennom kroppen da de nakne føttene traff det kalde steingulvet. Hun strøk det lange, kobberfargede håret bort fra øynene. I lyset fra den kommende dagen falt blikket på den grå kjolen som hang over krakken. Novisens drakt. I dag bar hun den for siste gang; læretiden var over. Nå skulle også hun bli en av dem som viet sitt liv til Herren.
Etter morgenmessen måtte hun ta farvel med det lille klosteret for godt. Det var litt vemodig, for helt siden hun var barn, og faren plasserte henne her, hadde klosteret vært hennes hjem. Men i dag ville det skje, hun skulle reise til det store klosteret i Sankt Cullins og sverge sitt liv til Herren Jesus Kristus. Hun, Ylvia Absalomsdatter ville for resten av livet være Hans brud.


Det mektige langskipet snek seg forbi de taggete klippene, og i det samme høvedsmannen fikk øye på stranden satte han i et brøl:
- RO!
Mennene krummet ryggen og det smekre skipet skjøt fart. Den slanke baugen kløyvde vannflaten mens skummet ble farget rødt i det lave sollyset.
- RO!
Høyt i stevnen snerret det utskårede dyrehodet rasende mot de intetanende menneskene der inne. De ante fred og ingen fare, men dagene etter denne ville aldri bli som før.
- RO!
I det samme kjølen skrapte mot sandbunnen, dro mennene inn årene og grep til skjold, økser, spyd og sverd - våpen som ville avgjøre om overfallet ble så vellykket som de håpet. For de hadde godt håp. Høvdingen hadde ofret til Odin, og den enøyde guden tok vel i mot gaven.
Nå fosset mennene med høye hærskrik fram gjennom det klare vannet som nådde dem til hoften, så ble det raskt grunnere, og med våpnene høyt hevet stormet de opp på den smale sandstranden.

I det samme fikk en av pikene som var på vei til fjøset øye på de fremmede. Hun satte i et skrik og styrtet tilbake til det lave steinhuset som lå badet i lyset fra morgensolen.

- Vikingene kommer!

Stemmen hadde en hysterisk klang, for hun var sikker på at disse mennene tilhørte djevelen og hans like. I flere år hadde hun hørt historier om vikingenes herjinger. Over hele Irland ble det fortalt historier om de hjerteløse hedningene fra nord. Menn som plyndret både fattig og rik, og som røvet med seg uskyldige kvinner og barn.

- Vikingene kommer!

Søvndrukne menn veltet ut av de overfylte sengene. Mødrene grep barna sine og skysset dem mot døren.
- Løp unger, løp! Ikke la vikingene ta dere, løp og gjem dere! Løp fort!
Ungene la på sprang som best de kunne, mens kvinnene prøvde å holde tritt med dem bortover de lyngvokste markene. Mennene grep det de fant; høygafler, ljåer og andre redskap som kunne beskytte dem mot den brølende horden som kom halsende mot dem.
Vikingene stormet fram med ville hærskrik og kraften i øksehuggene splintret gruppen av bønder som ble et lett bytte for de veltrente krigerne fra nord.
- Til klosteret! Høvdingen løftet det blodige sverdet og mennene stormet opp den støvete veien mot nonnenes bolig.

I det lille kapellet knelte Ylvia framfor trefiguren av den korsfestede Kristus, mens hun slo korsets tegn for pannen. I morgen ble hun Herrens brud og for resten av livet ville hun bare være Hans.
Den unge piken lukket øynene. Hun visste at det fantes et annet liv utenfor klostermurene. Det var bare noen få dager siden hun snakket med en pike fra landsbyen. Hun kom til klosteret med en sekk korn, en gave fra faren.
Ylvia sukket tungt, for piken hadde fortalt henne om kjærligheten. Ikke nonnenes kjærlighet til Ham som hang der med tornekransen ned i øynene, men om sin egen forelskelse til naboens sønn. Og den historien hadde satt dype spor i tankene til Ylvia.
Hun visste at hun aldri ville bli forunt å oppleve slik lykke. For hva betydde egentlig følelsene som piken snakket om, da hun lavmelt fortalte Ylvia om gutten hun elsket?
Ylvia hadde flere ganger smakt på det magiske ordet, kjærlighet, mens hun skottet opp på mannen som hang der framfor henne, naglet til korset. Hennes framtidige hengivenhet tilhørte denne trefiguren. Et øyeblikk følte hun at det var syndig å tenke slik, for han var ingen trefigur. Han var sønn til den hellige jomfru Maria som nonnene i hennes orden var satt til å tjene.
Ylvia knelte nok en gang og korset seg, mens hun med lav stemme mumlet en latinsk bønn som skulle gi henne beskyttelse og kraft på reisen. Så langt i livet hadde hun aldri vært utenfor klosterets murer, ikke siden morens død, og da hadde hun bare vært et par vintrer gammel. Husene i landsbyen hadde hun sett de gangene hun klatret opp i tårnet med klokken som kalte nonnene til bønn tre ganger om dagen. Da skimtet hun mennesker der nede, og siste gang hun sto der, hadde hun tenkt på piken som var forelsket og som kanskje akkurat da kysset gutten hun var kjær i.
Kjærlighet!
Ylvia reiste seg og så hvordan solstrålene lekte seg på den hvitkalkede steinveggen. Selv ville hun aldri oppleve disse forbudte følelsene. For henne fantes det bare en kjærlighet; og den tilhørte Jesus Kristus.

Utenfor hadde noen av nonnene oppdaget vikingene. Med høye hvin flakset de omkring som dødsdømte kråker, mens villmennene fylte plassen mellom kirken og huset hvor den hellige jomfrus søstere holdt til.

Inne fra kapellet hørte Ylvia høye skrik etterfulgt av hese brøl. Hun stirret forskremt rundt seg uten å fatte hva som var i ferd med å skje. En eldre nonne hinket gjennom det lille kapellet mens hun jamret: - Vikingene kommer, vikingene kommer!
Ylvia så seg forvirret rundt. - Vikingene?
I hele hennes unge liv hadde nonnene snakket om vikingene. Hedningene fra nord som fór fram med redsel og vold. Menn som tok det de ville ha uten skånsel.
- Vikingene!
I det samme forsto hun at hun måtte gjemme seg, komme seg bort så ikke barbarene fikk øye på henne. Ylvia visste altfor godt hva som da ville skje. Hun hadde hørt et uttall grufulle historier om noviser og nonner som hadde forsvunnet for godt. Noen sa at vikingene spiste fangene sine, andre at de pinte og plaget dem før de ofret dem til sine hedenske guder. Hun hadde hørt om nonner som måtte trelle i sengehalmen for disse udyrene. Ylvia kastet seg på kne framfor korset og sendte en forskremt bønn mot den korsfestede: - Hjelp meg!
Men det var ingen hjelp å få, for i det samme stormet en flokk menn inn i rommet. De trev tak i kjolen og slepte henne med seg, sammen med to andre nonner som heller ikke hadde klart å komme seg bort. I forbifarten snappet de til seg de syvarmede lysestakene i sølv som prydet alteret, og et gulldekorert relikvieskrin som inneholdt et tøystykke flekket med Kristi blod. Til slutt rasket de med seg alterduken og de to røkelses-karene.
Ylvia ble slept av sted, og for første gang siden moren døde var hun utenfor klosterets murer. Hun presset hendene mot munnen for å kvele et skrik. - Nei, nei, ikke dette!

På veien tilbake til langskipet møtte vikingene motstand. Menn fra en liten husklynge litt lenger inne hadde oppfattet hva som skjedde. Nå stormet de nedover veien med høye rop og hevede ljåer, for å virke så fryktinngytende som mulig.

- Tilbake til båten! Høvdingen fra nord løftet sverdet mot himmelen, og de lave solstrålene glødet i den blodige eggen.

Ylvia kjente harde, brutale nevene som klemte rundt armene hennes. Hun hørte skrik og ukjente ord, og følte at noe var i ferd med å bli revet i stykker et sted dypt inne i henne. Larmen lammet tankene, og hun snublet videre mellom mennene som slepte henne med seg.

De passerte de fattigslige husene, og nå løp hun helt uten å ville det. Bare løp og løp, mens mennene brølte på et tungemål hun ikke forsto. Et kort øyeblikk fikk hun et glimt av piken som fortalte henne om kjærligheten. Der, i en smal døråpning prøvde en ung gutt å beskytte henne mot vikingenes ville vold.
Ylvia så at en av mennene hugg til med en langskaftet øks. Blodet fra det gapende såret i strupen til gutten sprutet ut over den grå steinhellen framfor døren. Den unge piken satte i et hjerteskjærende hyl. Hun trev tak i en ljå, og med et skrik kastet hun seg mot den skarpe eggen. Det siste Ylvia så var ljåbladet som spjerret ryggen på kjolen hennes.

Så nådde de stranden, og vannspruten sto om dem som en våt sky der de bakset seg tilbake mot langskipet. Til sin forundring så Ylvia at dråpene dannet små, glitrende regnbuer i lyset fra morgensolen. Vakre regnbuer. Tankene prøvde å få henne bort fra dette marerittet.

Så løftet grove hender henne opp, og Ylvia kjente hvordan hun ble kastet opp i båten. Da leggen traff ripa på langskipet satte hun i et skrik av smerte, og det ble ikke det siste. Hun skrek like til en høy mann med langt, lyst hår og kortklippet skjegg grep tak i skuldrene og ristet henne. Først da sanset hun seg og oppdaget at skipet var på vei bort fra stranden. I det fjerne så hun mennene som kom løpende etter dem. Men det var for sent, de var utenfor rekkevidde. Krigens hunder hadde vært der uten at noen kunne hindre det. Nå satte de kursen inn i en soloppgang som bar bud om nok en varm sommerdag, i det Herrens år 922.